Gassjakt ved verdens ende

Jamal er et av jordklodens mest ugjestmilde steder. Vinteren er åtte måneder lang, og det finnes knapt vegetasjon til å demme opp for de kalde vindene fra Nordishavet som kjøler ned tundraen til minus 60 grader. Den korte sommeren herjes av mygg, og permafrosten gjør at nesten ingenting vokser over knehøyde. Likevel er området det kjæreste stedet på jord for nomadefolket nenetserne.

- Jeg elsker tundraen, sier Pjotr Khudi der han skuer utover det endeløse landskapet hvor høstens farger har begynt å gjøre seg gjeldende.

Khudi ble født her ute. Han vokste opp i en «tsjum», det sibirske nomadefolkets lavvo, og fulgte reinflokken til sommer- og vinterbeite. Reindrift er selve levegrunnlaget for folket som i minst to tusen år har karret seg fast på halvøya nordøst for Uralfjellene som de kaller Jamal - «Verdens ende».

Nå trues imidlertid nomadelivet av et energieventyr av enorme dimensjoner.

Enorme reserver

For under bakken hvor 15.000 nomader og 600.000 reinsdyr ferdes, finnes nemlig verdens største gassreserver. De utgjør hele 38.000 milliarder kubikkmeter gass, ifølge russiske Gazprom, som er verdens største gasselskap. Det er 380 ganger den totale norske gassproduksjon i 2009, og 19 ganger mer enn de totale norske gassreservene.

Jamal har nok gass til å forsyne hele Europa i mange tiår fremover.

At det finnes gassforekomster på halvøya, har vært kjent siden 1960-tallet. Men det er først de senere år at anslagene har plassert området høyt på agendaen både i russisk energi- og sikkerhetspolitikk. I 2002 definerte Gazprom halvøya som et «strategisk interessant område» og lanserte storstilte planer for utvinning her. Litt senere ble dette fjerntliggende territoriet i Nord-Sibir erklært som sensitivt grenseområde for Russland. Som utlending kan man nå bare reise hit med spesialtillatelse.

Selvmord

For mange nenetsere er gassjakten dårlige nyheter. En storstilt utvinning vil dramatisk endre tundraen og true reindriften, som nomadefolkets livsstil og kultur er bygget rundt.

- Beitemarkene blir mindre, noe som gjør at mange gir opp reindriften og flytter til landsbyer. Men der finnes det ikke arbeid, og uten utdanning får man heller ikke jobb andre steder. Med arbeidsledighet følger alkoholisme og selvmord. Selvmordsraten er virkelig høy blant nentserne, sier Khudi.

Den 41 år gamle nenetseren ble i fjor valgt til leder av Foreningen for urfolket nenetserne i Ural-området. Organisasjonen er etablert i møte med Gazproms inntog på tundraen og skal forhandle om kompensasjon for tapt land. I motsetning til Norge har Russland ikke undertegnet ILO-konvensjon 169 om urfolks landrettigheter, som er folkerettslig bindende.

- Reinsdyrgjetere som mister beitemark, får 2000 rubler i måneden (ca. 400 kroner) i kompensasjon, i tillegg til gratis skolegang til barna sine og helsetjenester. Men det blir stadig mindre land å beite på, og mange klarer ikke overgangen til byen. Behovet for en annen utdanning øker sterkt, sier han.

Til sammenligning får norske reindriftssamer 7000 kroner i erstatning pr. drepte kjørerein.

Selv har Khudi gitt opp reindrift, fordi det ikke var nok dyr til å fordele mellom søsknene da begge foreldrene tok livet sitt. Khudi bor nå i byen Salekhard, ved foten av Jamalhalvøya. Der ser han at særlig nentsiske menn sliter tungt med å tilvenne seg bylivet.

- Kvinner tar til takke med vaskejobber, men det er i strid med menns identitet å jobbe slik. Derfor går de arbeidsledige og begynner å drikke, sier han.

Endret

Deler av tundraen er allerede kraftig endret. Gassrør, anleggsveier og kontrollposter har brutt opp det åpne landskapet vest på halvøya og støvet fra tungtransporten legger seg som et teppe over plantene. I veikanten ligger bildekk og rustne tønner strødd.

Gazprom har dessuten bygget en ny jernbane som strekker seg 538 kilometer utover Jamal. Her kan ingen ordinære passasjerer kjøpe billett, men arbeidere og materiale fraktes til Bovanenkovo, det første og største av de 26 gass- og oljefeltene som er under utvikling på og rundt halvøya. De totalt 40.000 arbeiderne som skal jobbe i utvinningsanleggene, vil i antall bli kraftig overlegne tundraens nomader.

- Skaper jobber

Innbyggerne i provinshovedstaden Salekhard er takknemlige for Gazproms storsatsing. Mens Salekhard for 15 år siden stort sett besto av trehus og asfaltløse gater, finner du nå moderne bydeler med konferansesentre, restauranter og luksushoteller til 1500 kroner natten.

- Gass er nødvendig for industrien. Jeg kom hit for å jobbe og setter pris på moderniseringen som har skjedd her på kort tid, sier Salokhidin Sajdaliev.

Galina Belekova har bodd i Salekhard i 30 år og sett hvordan byen har forvandlet seg.

- Gassen gir folk jobb og bidrar til at byen utvikles. Det er bra, sier hun, og legger til:

- Dessverre finnes det ikke penger til å beskytte miljøet og urfolkene.

- Men gassutvinningen vil generere enorme inntekter?

- Det finnes mange svar på det spørsmålet. Det er sensitivt å snakke om hvor pengene blir av, selv om alle vet det, sier hun.

Bak henne blinker solen i et av byens flotteste bygninger, hvor gassindustrien har kontorer.

- Viktig konkurransefaktor

Norske gasseksperter anser Jamal-gass som en viktig konkurransefaktor i det europeiske markedet.

Gazprom planlegger å starte gassproduksjon på Jamal høsten 2012. Deretter vil produksjonen øke jevnlig frem til 2025. Produksjonen i Sibir vil utfordre markedsandelen til norsk gass i Europa, mener eksperter.

- Tidligere har EU valgt politisk korrekte gassleverandører, som Norge. Nå ser de heller på hvem som har de største reservene. Og da slår Russland oss langt ned i støvlene, sier Karen Sund i Sund Energy.

Thina Margrethe Saltvedt i Nordea Markets mener russerne kan oversvømme Europa med gass fra Jamal.

- Med såpass stor produksjon vil dette helt klart påvirke norsk konkurranseevne og våre gassinntekter. Tilfanget av gass vil kunne bidra til å holde norske priser nede. Russerne kan også velge å overøse markedet for å skaffe seg markedsandeler, sier hun.

Men det er ikke sikkert at Russland vil eksportere all gassen til Europa.

- Kina er et så attraktivt marked at russerne like godt kan prioritere å sende gassen østover, sier hun.

Norsk samarbeid

Foreløpig er ingen norske partnere med på Jamal-prosjektet. Men Russlands utenriksminister er åpen for et internasjonalt partnerskap.

- Vi er interessert i å invitere utenlandske selskaper i utviklingen av reservene på Jamal og setter stor pris på norske selskapers erfaring. Beslutningene må imidlertid diskuteres mellom de respektive selskapene, sier Sergej Lavrov til Aftenposten på spørsmål om et norsk-russisk samarbeid på Jamal.

Statoil har vært i dialog med Gazprom om Jamal, men ingen avtale ligger på bordet.

- Et blaff

Anders Oskal, direktør ved Internasjonalt reindriftssenter i Kautokeino, har besøkt Jamal en rekke ganger, og mener konfliktpotensialet får Alta-saken til å blekne fullstendig.

- Dersom reineierne mister beitemarkene og dermed dyrene sine, mister de så å si alt de har. Det er egentlig vanskelig å overvurdere kunnskapene de har om reinen og naturmiljøet på Jamal. Dessverre er denne kunnskapen ingenting verd hvis de ender opp i Salekhard, sier han.

- Tror du nomadelivet på Jamal vil overleve den russiske gassjakten?

- I et historisk perspektiv er olje- og gassalderen bare et blaff. Likevel kan vi ikke overse dimensjonene i at Arktis' største landbaserte gassutvinning finner sted i hjertet av verdens største reindriftsområde. Dersom man aksepterer og bruker reineiernes egen kunnskap om natur og rein, vil man kunne møte disse utfordringene. Dersom man i stedet velger å sperre av områdene rundt gassfeltene slik at reinflokkene holdes ute og migrasjonen hindres, vil reineierne i området kunne få en tragisk skjebne. Alle må nå slutte opp om en sivilisert utvinning av ressursene i Arktis.

Oskal støttes av forsker Florian Stammler ved Lappland universitet i Rovaniemi, Finland.

- Tidligere kunne reindriftsnomader unngå industrien ved å søke seg til mer isolerte områder. Nå finnes det ikke flere steder igjen å gjemme seg bort. Dersom noen bestemmer seg for å ødelegge deres tradisjonelle livssil, vil de klare det, sier han.

Gazproms hovedkvarter i Moskva.

FOTO: Meghen J. Chaffin