Energirevolusjon. Skifergassen, som var så godt som ukjent for to år siden, endrer både energiprisene og politikken på kloden. Den tekniske revolusjonen som har gjort at skifergass halverer gassprisen på kloden, skifter på vante politiske balanser, og svekker konkurranseevnen til kull og forsinker skiftet til alternativ energi. Det vi trodde var verdifulle ressurser i bakken, som gassen i Barentshavet, ser vi blir verdiløse over natten. Norske gassinntekter og dermed velferden trues på sikt.
Skifergass finnes nær sagt over hele kloden, men har ikke hatt noen verdi før gjennombruddet i utvinning gjennom horisontalboring og fracturing (oppsmuldring av skiferen) halverte produksjonskostnaden i forhold til vanlig naturgass.
Viktig for Norge.
Selv om Norge har svært lite skifer og dermed skifergass, er utviklingen svært viktig for Norge. Vår oljeproduksjon har allerede sunket med en tredjedel siden toppåret 2003, men vi har naturgass til å opprettholde volumet på vår energieksport i mange tiår. Vi har gått ut fra at vår inntekt også vil opprettholdes fordi gassprisen historisk har vært bundet til oljeprisen. Skifergassen har allerede brutt denne sammenhengen i USA, og er i ferd med å trekke teppet under det geopolitiske spillet som har vært så fordelaktig for Norge. En gasspris langt under oljeprisen er meget alvorlig for velferden hos gasseksportøren Norge.
Billig og nært.
The International Energy Agency anslår at verden har 456 tcm av skifergass, og kan utvinne omkring 30 prosent av dette. Dette betyr at skifergassreservene i verden er på linje med de påviste naturgassreserver på kloden.
Produksjonskostnadene for skifergass er nå på omkring tre amerikanske dollar pr. Mbtu (måleenhet for naturgass), eller godt under halvparten av historisk naturgasspris i USA.
Den ligger nær forbrukerne. Skifergassen mer enn dobler tilgangen på gass for USA og EU, ifølge IEA, og firedobler tilgangen i Kina. De store forbrukerlandene sitter altså med gigantressurser i sine egne bakgårder.
Skifergassen har i USA allerede ført til en aggressiv investeringsboom. Statoil er med på leken med en investering på flere titalls milliarder.
Innen EU er et stort forskningsprogram på gang i Tyskland, boreriggene er på plass i Polen og Sør-Sverige er lovende.
Nytt geopolitisk spill.
Skifergassen endrer gassens geopolitiske spill fundamentalt, og det er ingen fordel for oss. Hittil har vi kunnet spille omtrent det samme spill på verdens gasscene som Senterpartiet spiller i norsk politikk. Ved å være på vippen og til enhver tid støtte den som betaler best, kan en få meget store gevinster av en liten posisjon.
Norge har spilt elegant med skiftende rørledninger til Kontinentet og England, vennskapserklæringer og hyppige statsbesøk til Russland, og flytende naturgass til USA. President Reagan tok til og med en personlig interesse i Troll-feltet, fordi han helt korrekt så det som en viktig svekkelse av Sovjetunionens innflytelse på Tyskland og Kontinentet. Alt dette har ført til langsiktige gasskontrakter med priser bundet til oljeprisen og forpliktelser til å betale selv om mottageren ikke tar imot noe gass. Vi har kunnet finansiere enorme utbygginger, og kunnet se frem til stabile, høye inntekter selv ved raskt fallende oljeproduksjon.
Skifergassen utkonkurrerer ikke vår Nordsjø-gass hvor rørledningene allerede er lagt, og ei heller nye satellitter så lenge de kan benytte eksisterende rørledninger. Men gass fra Barentshavet ser ikke lenger ut til å ha noen økonomisk verdi. Kostnaden på syv–åtte amerikanske dollar er over det doble av skifergassen og vesentlig høyere også enn gass i rørledninger fra Algerie, Irak, Iran og Turkmenistan. Ikke rart at Shtokman i realiteten er kansellert. Med det vi vet i dag ville neppe Snøhvit blitt bygget ut heller.
Eventuell gass fra Nordland 6 og 7 utenfor Lofoten vil også være for dyr hvis den må transporteres med skip. Hvis vi skulle finne et gigantfelt som berettiger en rørledning ned til nettverket i Nordsjøen, kan gassen kanskje ha verdi selv så langt mot nord.
Rolleskifte Russland-USA.
For Russland er skifergassen et økonomisk problem og en politisk utfordring: Økonomisk problem, fordi gassprisen blir lavere og Russland har forsømt utviklingen av alternativ verdiskapning. Politisk utfordring fordi EU nå får sin egen lokale gass så den jevnlige trusselen om å kutte gasstilførselen får liten virkning.
For USA er situasjonen motsatt. Landet skulle bli den store importøren av naturgass og bygget hele 19 terminaler for sin import. Nå blir landet selvforsynt innen et par år, og terminalene kan brukes til gasseksport og redusert underskudd på handelsbalansen. Politisk betyr det at landet ikke behøver å ta hensyn til behovet for gass fra Russland og Midtøsten, og det gir en ny frihet i utenrikspolitikken.
Klimautfordring.
For klimaendringen er skifergassen et problem fordi det paradoksalt nok trolig vil føre til større utslipp av CO{-2}. Gass er riktignok den minst forurensende fossile energikilde med mer enn en tredjedel mindre utslipp enn kull. Men den lave prisen vil føre til økt bruk av det fossile, og svekke konkurranseevnen til alternative energikilder. Håpet om at markedsmekanismene gjennom en høy oljepris kan bidra til å løse utslippsproblemet, blir mindre realistisk.
LNG-skip uendret.
For norske redere med LNG-skip (flytende gass) vil etterspørselen være der på kort sikt, men den langsiktig veksten blir borte. En lavere gasspris fører til økt volum når gass erstatter kull. På kort sikt opprettholdes gassproduksjonen fordi anleggene allerede er bygget, men det kommer ingen nye LNG-anlegg.
Energimarkedet har nok en gang vist evnen til å overraske med nye forutsetninger og muligheter. Her er det bare å huske hva Charles Darwin sa i Artenes opprinnelse: Det er ikke de største og sterkeste som vinner, men de som omstiller seg raskest.
