PR-rådgiverne til BP har dårlige dager. Reklamefilmer og helsides annonser for anslagsvis 300 millioner kroner bruker de for å fortelle at selskapet skal ta ansvar for å rydde opp etter seg i Mexicogulfen. Og at de gjør noe.

– Ikke fortell oss at dere gjør noe. Bare gjør det. Bruk heller pengene på dem som lider på grunn av oljesølet, glefser amerikanske politikere og meningsdannere.

«Må gå!»

De er ikke imponert over BP-sjef Tony Hayward som sist torsdag, etter 45 dager med oljeflom, sto frem og sa:

– Jeg er lei meg.

Nå vokser kravet i USA om at BP-sjefen trekker seg. Bedre blir det ikke når den samme BP-sjefen må innrømme at selskapet ikke har hatt det utstyret på plass som skulle stanse en slik oljekatastrofe. BP ignorerte sikkerheten.

Det har man kunnet følge live på TV hele døgnet. Og dette var selskapet som på forhånd mente at en slik utblåsning var usannsynlig.

Opprydning

Hayward understreket at BP er forberedt på å bruke tid og penger på å rydde opp.

– Vi kommer til å være her også etter at journalistene har reist, sa han.

Det er det ikke alle som tror.

Blant aksjeanalytikerne verden over går spekulasjonen hett om at BP kan bli kjøpt opp av én av de to andre oljegigantene – Shell eller Exxon. De kan være interessert i å sikre seg BPs reserver av olje og gass.

Et annet alternativ er at selskapet slaktes.

Lynsjestemning

Det er lynsjestemning mot BP i USA. Problemet for amerikanerne er at de er mer avhengig av BP enn de aner.

Selskapet, som amerikanske politikere foraktelig omtaler som utenlandsk, er den ledende produsenten av olje og gass i USA. Selskapet er den største operatøren på dypt vann i Mexicogulfen.

På verdensbasis produserer BP 4 millioner fat oljeenheter hver dag – én fjerdedel av dette kommer fra USA.

Mer enn olje

Men BP er mer enn olje. Når president Barack Obama bruker ulykken i Mexicogulfen som argument for å satse mer på fornybar energi, møter han også BP, som også er et av de ledende vindenergiselskaper i USA. BP er også et av de største selskapene i USA på bioenergi.

Som om ikke det var nok: Amerikanske veldedige stiftelser som Bill Gates’ og store pensjonsfond har milliarder plassert i BP-aksjer, aksjer som har stupt som en stein på børsen siden ulykken skjedde i Mexicogulfen 20. april. Det norske Oljefondet har også hatt BP-aksjer.

Grunnen er enkel. BP har vært omtrent verdensledende i utbytte på aksjer. Enhver «kupongklippers» drøm. Nå vurderer de å kutte i utbytte for å ha penger til å redde seg etter katastrofen i gulfen. En slik strategi kan gjøre selskapet til en enklere oppkjøpskandidat. De institusjonelle investorene rømmer.

Det begynte i Iran

BP er et av verdens største og eldste selskap, men det var ingen lett fødsel.

Briten William Knox Dàrcy fikk letelisenser av sjahen av Persia i 1901. Etter åtte års resultatløs leting var Dàrcy blakk. Eventyret i det som er dagens Iran hadde ikke gitt resultater.

Rett før han ga opp kom telegrammet om funn av olje – det første betydelige oljefunnet i Midtøsten.

Det å være først i grenseland og størst, har fulgt BP siden den gang det het Anglo Persian Oil Company.

Problemet i starten var å finne marked for oljen. I Storbritannia ville ikke kullobbyen gi slipp på sin makt over det militære. I Winston Churchill skaffet forløperen til BP seg en effektiv lobbyist for olje til krigsflåten før første verdenskrig. Selskapet fikk en monopolstilling som leverandør og den britiske stat aksjer i selskapet.

Global aktør

I 1950-årene var BP i front i oljeeventyret i Alaska. BP fant senere olje på den britiske sokkel. Etter hvert ble det britiske oljeselskapet aktiv i Mexicogulfen og Vest-Afrika. Stadig på dypere vann. Det har satset i Russland, der selskapets gasselskap TNK-BP sist uke ble slått konkurs etter en fight med den russiske staten.

I den amerikanske delstaten Louisiana var forholdet til BP anstrengt før riggen «Deepwater Horizon» eksploderte og sank. Dette var Amoco-land. Mange gamle Amoco-ansatte følte seg som tapere i fusjonen med BP for mer enn 10 år siden.

Hver eneste kveld får selskapet skyllebøtter i de lokale radiostasjonenes innringningsprogrammer av folk som den gang mistet jobben. De forteller historier om britisk arroganse og en kultur som ikke var opptatt av sikkerhet. Den slags finner en etter nesten enhver fusjon.

Problemet for BP er at de i 50 dager har stilt seg slik at innringernes troverdighet stiger, mens BPs synker. Selskapets katastrofe i Mexicogulfen er ikke bare den verste. Den kan også bli slutten for BP.