— Jeg har begynt å pakke. Vinterklærne.

Jan Victor (55) fisker frem en liten svart plastbrikke og låser opp rommet sitt på Ila hybelhus. Han har vært nede i sentrum og drukket dagens metadondose og fått et par brødskiver gjennom luken i resepsjonen. Det er tirsdag formiddag, og lite på rommet tyder på at beboeren skal være ute om to dager.

— Jeg tar med klærne. Og stolen, sier han og nikker mot en svart solstol under en dynge med klær.

Resten, et assortert utvalg toalettsaker, nips, bager, DVD-er, en reise-TV, – og en flaske Thousand island, skal få bli igjen når Oslos desidert mest omstridte rusinstitusjon nå tømmes. Når dette leses, er siste beboer ute.

— Her sitter det mye i veggene. Mye lidelse, konstaterer 55-åringen, som forlengst har mistet oversikten over hvor mange skudd han selv har satt her i løpet av nesten 30 år. Hvor mange overdoser han har vært vitne til. Eller hvor mange ganger han har flyttet inn og ut av den gule bygningen som troner som en borg over Alexander Kiellands plass. Dette stedet som har vært et slags rufsete holdepunkt i et liv med få rette strekninger.

Fra hushjelper til dop

Fra åpningen i 1921 var den staselige bygningen på Ila hjem for "ubemidlede kvinder" – stort sett eldre hushjelper – og tiltrakk seg lite oppmerksomhet. Under krigen rykket nazistene inn, før kombinasjonen av krisesenter, flyktningemottak og bolig for kvinnelige rusmisbrukere utgjorde en forholdsvis eksplosiv blanding på 70- og 80-tallet.

Ila hybelhus har huset alt fra fattige kvinner til nazister og flyktninger. Ingen vet hva den staselige bygningen skal brukes til når rusmisbrukerne nå er ute.
Dan P. Neegaard

Men det var først da det beryktede mannsherberget Kroghen ble nedlagt i 1989 og både ansatte og brukere flyttet til Ila at historien startet for alvor. En historie preget av naboklager, kriminalitet, vold, dopsalg og nærmere 80 menn i aktiv rus under samme tak. I hvert fall hvis man skal basere seg på medieoppslagene.— Det var mye, mye tøffere på Kroghen, forsikrer Fritz Hansen mens han dytter en julekalender med røde hjerter ned i en pappeske. Det som har vært av julehygge på Ila, skal trolig gjenoppstå på en annen institusjon. Verneassistenten Hansen fulgte med på lasset fra Kroghen i 1989. Da var det ikke lenger mulig å holde ro på sovesalene. Selv opplevde han et drap, og han har i årenes løp leid utallige blodige klienter til legevakten for å bli lappet sammen.

Frans Hansen har jobbet på Ila siden 1989. Nå hjelper pensjonisten til med å tømme institusjonen.
Dan P. Neegaard

— Her på Ila var det roligere, sier Hansen, selv om folk bokstavelig talt lå strake på fortauet utenfor de første årene da det var forbudt å ruse seg inne.Pensjonisten stiller gjerne på dugnad for å rydde sin gamle arbeidsplass. Og mimre om de utallige beboerne han har sett passere. En ganske ung mann – fra Nord-Norge, som ham selv – glemmer han aldri. Når Hansen gikk nattevakt, satte han døren på gløtt og slapp vakten inn. Etter hvert kom også historien hans. Håpet om et annet liv.

Grytidlig en morgen satt han innerst i hjørne, grå i huden. Død.

Nattevakten måtte være med og bære ham ned trappene og ut i ambulansen.

— Den var tung. Da sov jeg ikke etterpå.

Han fingrer stadig med julekalenderen. Dytter den ned igjen.

— Men så har jeg jo møtt noen som har kommet seg på beina. De finnes, de også.

Nesbø under cover

Hvor rolig det har vært på Ila, kan diskuteres.

Tirsdag formiddag er det uansett ikke tegn til liv på overvåkingsskjermene hos vakten i glassburet i resepsjonen. Tre av de fire siste beboerne holder seg på rommene sine.

— Folk på amfetamin er konstant stressa og går dårlig sammen med dem på heroin, forklarer Jan Victor, mens han viser frem stuen der TV-lyden gjaller fra en storskjerm uten tilskuere. Bare et fåtall av de tunge skai-lenestolene har overlevd år med herping.

— Men jeg tror aldri jeg har sett mer enn fem stykker her inne, humrer han.

Her, i TV-stuen, satt Jo Nesbø og studerte hospitslivet "under cover". Denne uken var det på tide for Jan Victor og Frans Hansen å skru av for godt.
Dan P. Neegaard

Det var her Jo Nesbø satt med capsen godt ned i ansiktet for å oppleve "helvetets forgård" på nært hold. Store deler av handlingen i boken Sønnen foregår på Ila, og Nesbø la seg inn "under cover" for å drive research. Under Litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor fortalte han om doplangere, pengeinnkrevere, kniver, skytevåpen og til og med en harpun i omløp, mens boken beskriver en nærmest lovløs verden.De ansatte var lite begeistret.

— Ingen ville jo jobbet her hvis tilstandene var så ille, sier institusjonssjef Bjørn Anmarkrud. Han har god tid til en røyk i "borggården" – som trolig ville fått enhver eiendomsutvikler til å sikle.

Han er lei av forestillingen om at han leder et rent galehus. Og at ingen vil høre om at et flertal av beboerne faktisk oppnår en bedring og blir videreformidlet til mer egnede tilbud. Men han underslår ikke at han har en spesiell "kundegruppe".

— Folk kommer hit rett fra gata, og målet vårt er ikke å gjøre alle rusfrie, sier han og har stor forståelse for at naboene ikke alltid har jublet over nærkontakten.

— Men det er ikke alle i Oslo som kan ringe en resepsjon og få det stille i nabolaget, smiler han.

Bedre naboskap

Og naboene har utvilsomt fått sitt. De nærmeste har opplevd pistolskudd mot veggen, blodige sprøyter i sandkassen, flasker med urin kastet fra vinduene og dirrende kniver i gressplenen – i tillegg til døgnvill festing med åpne vinduer. Men de heiser ikke flagget når siste rusbruker flytter.

— Det er blitt veldig mye bedre etter at de tømte rommene ut mot oss og reduserte antall beboere. Og ett sted må de jo være, sier Torhild Sager, nabo gjennom 25 år. Hun fnyser av påstandene om at strøket skal ha blitt så snobbete at Ila ikke lenger passer inn.

— Problemet er heller at de plasserer institusjonene der de tror det blir mindre protester. Der kommunen har boliger fra før, for eksempel, sier hun.

- Alle skal få plass

Få mener det er galt å legge ned en så stor institusjon som Ila hybelhus. Men mange er bekymret for tilbudet til brukerne.

Avdelingsdirektør i Velferdsetaten i Oslo kommune, Merete Hanch-Hansen, mener den spesielle gruppen på Ila vil få et godt tilbud.

— Vi vil tilby en litt annen type plasser enn i dag på seks eksisterende institusjoner og gjør i tillegg større endringer på en annen, som vil tilby lavterskelplasser med økt bemanning, sier hun og viser til at det fortsatt vil være tre institusjoner i sentrum for folk i aktiv rus.

— Jeg tror det vil være bra for alle å spre tilbudene til denne gruppen på flere steder, sier hun.

Nestleder i Foreningen for human narkotikapolitikk, Torstein Bjordal, har selv bodd på Ila i perioder. Han tror ikke på kommunens løfter.

— Samme hva etaten sier, vil det være folk som nå vil falle utenfor. De som ikke har noen planer hverken for livet eller om å bli nyktre, sier han.

Levende spøkelser

Mange er overbevist om at det spøker på loftet på Ila. Frans Hansen nøyer seg med å konstatere at svært mange mennesker har lagt igjen minner fra kronglete liv her.
Dan P. Neegaard

Alle som har satt sine ben på Ila, vet at det har skjedd merkelige ting på loftet. Da Jo Nesbø ble vist rundt, reagerte han spontant på stemningen da han kom opp dit. Mange har hørt skritt om natten. En kvinne så en koffert fly i løse luften.Men når pensjonist Frans Hansen rydder her nå, finner han mest spor etter levde menneskeliv. Et gammelt pornoblad. En gitar. "Studiebibelen" i fire bind. Markaboken , aldri levert tilbake til Deichman.

— Jeg kunne startet skraphandel med alt folk på speed plukket i containere på vei hjem, sier han, mens han gransker en sylskarp spydspiss.

Nå skal alt kjøres på skraphaugen. Og ingen vet hva eller hvem som skal fylle loftet neste gang.

Siste gang

Ute i borggården har også Jan Victor tent en røyk i maleriske omgivelser. Han har klokkertro på at han skal klare å holde seg unna sterkere saker enn tobakk fremover. Føler at "det sitter" denne gangen, at han er på vei mot et annet liv.

Han ser nesten sjenert på institusjonsleder Anmarkrud og nestleder Odd Nyborg.

— Jeg må bare få si at jeg er veldig takknemlig for tålmodigheten dere har vist meg. At dere har tatt meg seriøst, som et voksent menneske, selv om jeg er ustabil.

De to smiler nesten like sjenerte tilbake. Nikker til takk.

Institusjonssjef Bjørn Anmarkrud (til høyre) og nestleder Odd Nyborg har opplevd det meste i sin tid på Ila. Her opplever de å få en varm takk fra Jan Victor, "stamkunde" gjennom nesten 30 år.
Dan P. Neegaard

På vei opp trappen tilbake til rommet er det slutt på idylliseringen. Jan Victor forteller om døde som er blitt "lettet" for verdisaker før politiet har hentet dem. Om narkooppgjør og desperate folk som har stjålet dopet fra hverandre.— De unge respekterer ikke kodeksene. Miljøet er blitt mye hardere.

Han fisker frem nøkkelbrikken. Snart skal den leveres inn.

- Har du følt at Ila har vært et hjem?

Han åpner døren og rister på hodet.

— Nei, aldri et hjem. Men Ila har vært her i nødens stund. Som da jeg fikk dobbeltsidig lungebetennelse og bodde på gata mens jeg gikk på heroin.

Han drar av seg jakken og blotter en tatovering på kraftige overarmer. Pushups har han alltid gjort, også når han har vært på kjøret.

— Da reddet Ila livet mitt.

Blikket glir over rommet han har bodd på de siste fire månedene.

— Det blir jo litt vemodig å gå ut herfra for siste gang. Men det blir aller første gang jeg går i klar tilstand. Og går støtt.

LES OGSÅ

Lang dags jobb for dopet

Hvor skal de bo, de som ikke bor?