Tenk deg en liten perle i form av en værbitt og innbydende middelalderby, hvor du - trygt innenfor de slitte, tykke murene - ikke påkjøres bakfra av brautende syklister, for de finnes ikke. En lavmælt by også helt uten biler, en by med blankpolerte, brostensbelagte gater, som faktisk er fri for søppel og irriterende tyggegummi som setter seg fast under skoene. En by hvor trauste, gamle steinhus lener seg trofast til hverandre, en by hvor kaffen og kafélivet og noen ganger også maten, men slett ikke prisene, er som i Italia. Og så den gode vinen, da!

Europeisk historie.

Tenk deg en by som damper av gammel og ny storpolitisk, europeisk dramatikk og historie. En by fortsatt så vakker at det nesten gjør vondt å gå opp en smal gate, kikke inn i et lokkende smug, runde et hjørne og så - plutselig - befinne seg på et lite torv, en liten plass, som er innbydende full av bord og stoler, hvor vennlige mennesker sitter og koser seg. At nesten alle røyker som skorsteiner, forsterker bare følelsen av å være langt unna Norge. Slik var og er Dubrovnik uimotståelig. Den tar vennlig et godt tak i deg, slik den har gjort med så mange gjennom århundrene. Det er nesten så man kan forstå den makabre logikk som må ha ligget bak den omfattende og hjerteløse serbiske beskytningen av Dubrovnik for 14 år siden: Hvis Kroatia på død og liv vil bryte ut fra Jugoslavia, og vi ikke klarer å hindre det, så skal iallfall landet straffes der det svir mest. For Dubrovnik hadde ingen militærstrategisk verdi. Og det er lenge siden den var et viktig handelssenter. Den var blitt - og er fortsatt - et vakkert, gammelt smykke mest til pynt. Dermed er den også et høyst attraktivt og inntektsbringende turistmål for Kroatia. Landet, som er i rivende utvikling med blikket fast rettet mot EU-medlemskap, trekker til seg stadig flere vesteuropeiske turister. Men fortsatt er de ikke så mange som de var før krigen.

Fantastisk utsikt.

Det første som møter en besøkende etter å ha gått igjennom Dubrovniks østlige byport, Vrata od Ploca, er en stor veggtavle med informasjon om hvilke ødeleggelser byen ble påført under angrepene 1991/92. Det viser seg at 68 prosent av byens 824 hus ble truffet av granater. Men i dag - etter et omfattende internasjonalt restaureringsarbeid - vises ingen andre spor etter ødeleggelsene enn at det er ulike nyanser i de terrakottafargede takstenene. Det kan man selv ganske enkelt konstatere oppe fra den knappe to kilometer lange muren som omkranser byen. En vandring på muren hører bestemt med, så sant man ikke har dårlige knær og/eller høydeskrekk. Men man trenger jo ikke å ta hele runden.- Muren med sin fantastiske utsikt er helt klart byens største attraksjon, mener Latica. Hun av alle burde vite hva som gjelder, hun som karrièrebevisst er kommet hit til den forlokkende kysten fra Zagreb for å ta reiselivsutdannelse samtidig som hun jobber på et av Dubrovniks bedre hoteller. Straks man kommer inn på Placa, gamlebyens hovedgate, som ble anlagt på 1100-tallet, hvor kafébordene står tett, og hvor travle guider med hevet flagg leder sin marsjerende flokk av turister, kommer en ny påminnelse om krigen. Straks til høyre finnes det en dør som leder inn til en sal hvor Dubrovnik minnes sine krigsofre. Og endelig, hvis man vil vite mer om krigen, kan man et stykke opp i hovedgaten svinge inn den trange Antinunska-gaten for å se en utstilling av krigsfotografier, det ene mer grufullt enn det andre.

Stille i lavsesongen.

Vel tilbake i hovedgaten og folkemengden der, slår Latica oppgitt ut med hendene.- Utenom sesongen er byen helt tom. Da er det ikke stort som hender her, erklærer hun. Travlest er det i juli og august. Da koker det i Dubrovnik, om vi forstår henne rett. Da går man ofte i kø i gatene. Juni og september er heller ikke så verst, sånn sett fra reiselivsnæringens synspunkt. I mai og oktober er det relativt stille, selv om temperaturen da godt kan minne om norsk sommer.- Og resten av året lever folk av det de tjente i sommersesongen, sier Latica. Hun ser lyst på fremtiden for Dubrovniks blomstrende turistindustri. Nye hoteller planlegges. Så sent som i mai åpnet et nytt Hilton-hotell like utenfor den vestlige byporten, Gradska vrata Pile. Dermed står Dubrovnik ytterligere rustet til å forlenge sesongen ved å tilby moderne konferanse- og seminarfaciliteter.- Fremtiden er lys for alle som er energiske og ambisiøse, erklærer Latica, som har vært i USA og åpenbart lært hvordan man skal fremstå som dynamisk og målrettet. Men det store spørsmålet i Kroatia er ikke markedsøkonomien og forholdet til USA, men muligheten for EU-medlemskap.- Folk vil ikke inn i EU, det er bare politikerne som vil det, sier Latica, som frykter at EU, hvis det får sjansen, vil ta helt over styringen av Kroatia.Mest frykter hun at alt for mange utlendinger vil kjøpe opp for mange eiendommer i Kroatia, et land hvor prisene fortsatt ligger på et overkommelig nivå i forhold til Italia og Frankrike. Og på toppen av det hele, så er Latica redd for at Dubrovnik skal bli et nytt Monte Carlo, som hun uttrykker det. Altså et rikmannsparadis dominert av utlendinger. Men dit er det, for å si det forsiktig, imidlertid langt frem. Latica er slett ikke den eneste vi møter som er skeptisk til EU-medlemskap. Vi gjenkjenner argumentene, som bærer tydelig preg av nyvunnet nasjonal stolthet og av påtagelig uro for å miste sitt særpreg.

Ingen badeby.

Det finnes badestrender rundt Dubrovnik. Den nærmeste ligger like utenfor den østlige byporten, og lokker med vann som virker krystallklart. Men Dubrovnik er ikke først og fremst en badeby. Det smarteste er derfor å reise ut til Lokrum, en fredelig, grønnkledd øy som ligger bare vel ti minutters båttur fra den gamle havnen i Dubrovnik.På Lokrums klipper finnes det mengder av badeplasser, og skal vi tro Dani Banovac, er det plass nok til alle her ute. Dani er student med ekstrajobb. Han serverer øl og vin og brus og noe lett å bite i på øyas enkle kafé, og vet ikke hva godt han kan gjøre for oss. - Skriv, formaner han, at i Dubrovnik er det fredelig og trygt, at alle turister er hjertelig velkommen. Her låser vi ikke dørene når vi går ut, sier han og ber om å bli trodd.Det ekstra fine med Lokrum er at øya er et velpleid naturreservat som er tilgjengelig for alle. Det er knapt noen bebyggelse der bortsett fra restene av en kirke fra 1200-tallet og et ganske godt bevart benediktinerkloster. På øyas høyeste punkt belønnes man med en strålende utsikt. Her ligger Fort Royal, som ble påbegynt av franskmennene i 1806 etter okkupasjonen av Dubrovnik og fullført av byens østerrikske administrasjon i 1833. En tur til Lokrum gir en ekstra bonus ved at man også får anledning til å beundre Dubrovnik fra sjøsiden.