Det er tidlig morgen, og den digre Jumbojeten fra Air France taxer inn til de små, koselige trebygningene som utgjør den internasjonale flyplassen på Papeete. Jeg vakler ut av flyet med et jetlag som gjennomtrenger hver pore i kroppen. Turen hit har vært avsindig lang. Mellomlanding i Los Angeles var bare litt over halvveis. De grønne, palmekledte fjellskråningene som kneiser rundt store deler av øya, ligger innhyllet i en slags grå tåke. Min egen. Øynene dugger av morgenluften. Men vent! Hva er det? Nede ved flytrappen står det to smilende innfødte kvinner. Det ser ut som om de smiler for egen maskin. Og de henger snart en blomsterkrans av velluktende, hvite blomster rundt nakken min. - Ia Morana, sier de. Velkommen. Blomsterduftene skyver vekk flysvetten. Man kan gråte av mindre, jetlag'en blir med ett uvesentlig.

Få norske.

I en tid hvor nordmenn globetrotter lykkelig over store deler av verden, hvor Thailand synes like nær som Hokksund, er det fortsatt sydhavsparadiser som ennå ikke er særlig besøkt. Slik som Tahiti og øyene hennes.- Nordmenn? Nei, dem finnes det ikke noe særlig av her, sier resepsjonisten på hotellet jeg har tatt inn på. Over oss tårner skogkledte vulkanske fjell seg med jungel opp over fjellsidene. Nede langs stranden ligger hovedstaden Papeete. En litt rufsete by i tropene, holdt i tømme av fransk overformynderi og trang til en viss orden i paradiset.Drømmen om de paradisiske tilstander har vi i stor grad fått gjennom Hollywood-filmer eller svart/hvite filmkutt fra krigens dager fra øya med det magiske navnet Bora Bora. Bora Bora spilte en rolle under 2. verdenskrig da amerikanerne bygde en flyplass og et veinett der for å kjempe mot japanerne i det enorme Stillehavet etter angrepet på Pearl Harbor i desember 1941. Flyplassen ligger på en atoll utenfor selve øya, og blir brukt som hovedflyplass i dag.

Dra hvor?

Alle som kommer til Tahiti-øyene, lander på hovedøya som heter - Tahiti. Her ligger den internasjonale flyplassen som kan ta imot store fly fra USA, Japan og Europa. Her er det verdt å tilbringe to-tre dager for å sjekke ut Papeete og kanskje kjøre en tur rundt øya med en jeep. I hele øygruppen som er spredt utover et område like stort som Europa, bor det rundt 250 000 innbyggere og halvparten av dem bor på Tahiti og i tettbebyggelsen rundt Papeete. I Papeete er det om å gjøre å få med seg søndagsmarkedet som starter grytidlig om morgenen. Jeg er ingen morgenfugl, men jeg tvinger meg opp i femtiden søndag morgen. Det stenger nemlig klokken ni. Klokken seks er jeg der og møter de innfødte. Det er et flott marked midt i byen med tropefisk i alle farger, lokalt fanget tunfisk, kjøtt, snodige frukter og grønnsaker. Tannløse, ferme gamle damer selger små bananer eller merkelig utseende rotgrønnsaker. Markedet stenger kl. 09.00.

Ekte sydhavsdrøm.

Fransk Polynesia, som er en samlebetegnelse for alle øyene, er delt opp i fem hovedgrupperinger. Society, Tuamotu, Australes, Marquesas og Gambier. Avstandene mellom dem er store. Det er like langt fra Bora Bora til Mangareva i Gambier-arkipelet som fra Irland til Istanbul.

Øyene er forskjellige.

Papeete har det mest hektiske nattelivet, men jo lenger bort du kommer, desto nærmere kommer du fredfulle småøyer hvor det bare er deg, kokospalmene og strandkrabbene. Hver eneste klisjé i sydhavsdrømmen er virkelig her. Den svaiende palmen som strekker seg utover lagunen. Den flammende solnedgangen. De krystallklare, nærmest eksplosive, fargene. Irrgrønt, knallblått, knallgult, dypt oransje, sjokkrødt. En orgie av sanseinntrykk. Foruten Tahiti med Papeete, bør en norsk turist hit få med seg minst to andre øyer: Bora Bora og Moorea. Men jeg bodde også på Tahaa og Raiatea.

Palmenes øy.

Bora Bora er en egen øy, tilhørende øygruppen Selskapsøyene (Society Islands), og med en natur som kan ta pusten fra en. Sett fra fjernt hold ser den ut som en blekksprut med fangarmene pent spredt ut til alle sider. Bortsett fra at det vokser kokospalmer på dem. Som en sirkel rundt ligger små, beskyttende koralløyer. Her er det ingen tvil om at du er i tropene. Palmetak i restaurantene, sand på gulvet og røffe trestubber som soler seg sammen med lokal gourmetmat, superfersk fisk, hummer og skalldyr og romantisk belysning sørger for noe av stemningen. Resten må du selv ta deg av. Beregn ca. tre dager på å oppdage øya som ikke er større enn at du sykler rundt på 2-3 timer. Lagunen innenfor revet er kalt "Polynesias perle".

"Honeymooners".

Et stort antall amerikanske "honeymooners", bryllupsreisende, kommer hit. Her ligger topphoteller med rom på påler ute i lagunen, og de har navn som Bora Bora Beach Resort, Lagoon Resort, Pearl Beach Resort. Her kan gjestene få blomsterbestrødte senger om kvelden, frokost servert fra innfødte i utriggerkanoer om morgenen. Rundt 40 000 av totalt 200 000 årlig besøkende i Fransk Polynesia er nygifte par. På Bora Bora må du selvsagt spise på Bloody Mary's og på Villa Mahana drevet av chef Damien Rinaldi Dovio like ved Bloody Mary's, fire kilometer syd for hovedlandsbyen Vaitape. Mange mener dette er den beste restauranten på Tahiti-øyene.

Fantastiske Moorea.

Bare en knapp times båttur fra Papeete ligger Moorea. Dette er en fantastisk øy, muligens den fineste av de seks øyene vi besøkte, med alt du vil av fjelltopper, frodige ananasåkre, flotte strender og små landsbyer. Cooks Bay er ett av Polynesias naturundere. En fjordlignende bukt omkranset av høye, grønnkledte fjell.Også her florerer brudepar som får romantisk massasje og spa-behandling i et av de mest eksklusive spa-anleggene på øya, Helenés, inne på Hotel Intercontinental Beachcomber. Internasjonalt er dette ansett for å tilhøre den absolutte toppklassen. Dette hotellet har også en annen stor attraksjon. Et delfinarium hvor gjester og besøkende kan bade sammen med lekne delfiner.

Sensuell dans.

Et absolutt must på Moorea er Tiki Village, som er en egen landsby med innfødte som underholder på et profesjonelt plan eller viser lokal kultur og håndverk. Dansetruppen der reiser rundt hele verden og fremfører ekstremt fyrige og sensuelle danser med kokosnøtt-bh'er og skjelvende lender, hvis du skjønner tegningen. Du vil også registrere at en uforholdsmessig stor andel av de innfødte mennene på Tahiti er transvestitter. De går rundt på feminint vis, med lendeklede, blomster i håret og sminke, og er av og til knapt til å skille fra "ekte vare". Mange av dem jobber i turistindustrien, som hotellansatte, bartendere, guider og lignende. Dette fenomenet blir forklart med at det er tradisjon å oppdra en av guttene i hver familie som pike.