Det er ikke bare i USA at "big" er et hedersord. Også i det enorme landet "down under" herjer en farsott om å gjøre det stort. Over 150 vinflasker, dyr, frukter, mennesker og andre kjempesaker trekker nysgjerrige og opplevelseslystne turister til småsteder Australia rundt.Delstaten Queensland har trolig flest av de store konstruksjonene. Men østkyststaten er på langt nær alene om denne typen markeringer. Nabostaten i sør, New South Wales, for eksempel, er også heftig opptatt av sine storheter.Og det var i "Sydney-staten" det hele startet, ifølge Emma Kearns på det statlige australske turistkontoret, og vi skal helt tilbake til 1964. Typisk nok var det en amerikaner som var førstemann ut. John Landi hadde i sin tid emigrert fra USA til Australia, nærmere bestemt til Coffs Harbour.

Stor og gul.

I sitt nye hjemland etablerte han en bananfarm. For å markere dette fikk han laget den kjempestore bananen: 11 meter lang, fem meter høy og 2,4 meter bred. Mammutbananen viste seg for å være det reneste fluepapiret på farende folk. Coffs Harbour opplevde at massevis av tilreisende som kom for å ta en kikk på den store bananen. Dermed var det gjort. Flere kopierte Landis idé, og etter hvert er massevis av "bigge" ting konstruert.Det tok forøvrig åtte år før folk helt innså mulighetene som lå i slike store konstruksjoner. Da ble big thing nummer to bygd: en kjempeananas i Nambour i Queensland.

70- og 80-talls.

Og i 1970- og 80-årene skjøt konstruksjonen av "Big Aussie icons", som de også omtales, virkelig fart. Først og fremst var det steder utenom de største byene som utmerket seg som ivrige big-konstruktører. Hensikten var selvsagt å trekke tilreisende til seg, folk som i tillegg til å kikke på og fotografere stedets store ting, også kunne la seg friste til å kjøpe med seg lokalt produserte varer av forskjellige slag, ikke minst jordbruksprodukter.På denne måten forsøkte, og forsøker, småsteder å skaffe seg innpass på turistkartet. Målgruppen er nok i første rekke australske ferierende.

Litt av en "pæle".

Mens Drillo i sin tid gjorde sine gummistøvler, eller pæler, nærmest til rikskjendiser, så har man i Tully i Queensland klart å gjøre en kjempe-pæle rikskjent i Australia. Gummistøvelen er laget og plassert nettopp i Tully, fordi dette er det mest nedbørsrike området i landet.Nambour sørget for å bli nummer to på "big thing"-kartet. Tre år senere fikk kjempeananasen følge av en stor ku, som skulle få folk til å stoppe for å se at kyr ble melket og ost- og smør produsert. Og så fikk man naturligvis anledning til å kjøpe litt . . .

Nesten 150 storheter.

Ifølge nettstedet bigthings er det bortimot 150 store ting i Australia. De aller fleste av dem finner du på østkysten; i New South Wales og Queensland. I forhold til innbyggertall er det flest i Queensland. Deretter kommer i Northern Territory. Kyr, okser, hval, hummer, sau, geitebukk er noe av det man kan se som figurer i storformat.Disse storkonstruksjonene, som gjerne er plassert langs veien, på bensinstasjoner eller i familieparker, kan absolutt oppfattes som en slags australsk kunstform. Man kan mene hva man vil om disse XXXXL-tingene, men har man opplevd dem live, glemmer man dem ikke så lett.Jeg husker et par veldig godt; en kjempevinflaske i Hunter Valley Gardens og en Ned Kelly-statue på veien mellom Brisbane og Sydney.

Herostatisk berømt.

Ned Kelly er herostatisk berømt bankraner og politimorder, i dag en australsk legende. Han ble født i 1854 og farløs allerede som 12-åring. Tilværelsen var tøff, Neds familie var fattig, og nøden drev ham ut i kriminell virksomhet. Som 16-åring fikk han tre års fengsel for å ha mottatt en stjålet hest. Fire år senere ble Neds mor dømt til tre års fengsel for å ha angrepet en politimann, som Ned på sin side skulle ha skutt i foten. Det ble utlovet en dusør til den som kunne fakke Ned.På rømmen sammen med blant andre broren Dan kom Ned allerede samme år opp i en skyteepisode med politimenn. Tre av politifolkene ble skutt og drept. Dusøren ble hevet til et beløp som tilsvarer ti millioner kroner etter dagens pengeverdi.Ned Kelly hadde mange venner som hjalp med å holde ham skjult, og han hadde blant annet to bankran på rullebladet før det hele var over sommeren 1880. Hotellet Ned og gjengen hans bodde på, ble omringet av politi. Ned klarte å stikke av, men kom tilbake for å hjelpe de andre. Det gikk ikke så bra med dem, og Ned var den eneste som slapp fra det i live - men med 28 kulesår. 11. november samme år ble han hengt. I dag står han på sokkel, fem-seks meter høyt ruvende, og minner oss veifarende om legenden Ned Kelly.