Et kjølig drag fra de snødekte fjellene noen kilometer nord for byen driver innover Piazza Castello, Torinos hjerte. Under de vakre arkadene som omkranser plassen er det lunere og tørrere enn utenfor. På vinterstid er en del av den åpne plassen dekket av en skøytebane. Her kan barn og voksne leke, midt blant byens keiserlige palazzoer, og senere gjenfinne varmen i en av de ærverdige kafeene, eller til Rossinis musikk i operahuset Teatro di Torino, som ligger i motsatt hjørne, bak en smijernsport.

Kongelig fortid.

Den franskinspirerte 1700-tallsarkitekturen dominerer bybildet. Torinos innbyggere bærer fortsatt en stolthet over at det var her kongefamilien Savoia i århundrer hadde sitt hovedsete, men også over byens betydning for Italias samling i 1870. Det siste århundret har imidlertid en annen familie hatt en nærmest "kongelig" rolle i byen: Agnelli-familien, eier av Fiats bilfabrikker. På folkemunne sies det at avdøde Gianni Agnelli ga ikke bare Torino, men hele det italienske folk to sentrale livsingredienser: Fiat'en og fotballen (klubben Juventus er Fiat-eiet). En gammel kultur for hardt fabrikkarbeide kombinert med en mellomeuropeisk ordenssans har ført til at Torino har fått en særegen karakter. Det er også en av grunnene til at italienerne er trygge på at vinter-OL i februar er i de beste hender. Byen har frem til nå ikke vært blant turistattraksjonene i Italia. Italienerne derimot, kjenner stedet godt, gjennom Agnelli-familien, Lavazza-kaffen, Gianduiotto-sjokoladen og bildesignerne Giugiaro og Bertone, men også fordi mange kjører nordover hit i vintersesongen for å stå på ski i fjellene. Det mest kjente vintersportsstedet er naturligvis Agnellienes egenbygde "landsby", Sestriere.

Filmtårn.

På samtlige bybilder av Torino ruver et tårn høyt over de gamle palazzoene. Før Eiffeltårnet ble bygget var dette Europas høyeste, 167 meter. I dag huser La Mole Antoniana-tårnet fra 1800-tallet et av Europas flotteste filmmuseer og vitner om byens betydning for italiensk film- og TV-produksjon. I behagelige liggestoler kan man nyte klipp fra kjente filmklassikere. Spesielle filmfestivaler foregår i byen hele året gjennom, norske filmmakere har deltatt på flere av dem. De visuelt interesserte kan også nære blikket på fotomuseet i Via Avogardo eller ved å besøke den aktuelle Robert Mapplethorpe-utstillingen (Via Crivelli 1).Samtidskunst har høy stjerne i Torino. På vinterstid foregår kunstneriske evenementer utendørs og innendørs spredt over hele byen, under titlene Luci d'artista, Manifesto og Torino triennale. Kunst kan også oppleves på mange spisesteder, som ofte kombinerer gallerivirksomhet, mat og drikke.

Kafékultur med gulldekor.

Torinos kafékultur er rik og variert. Vinduene utenfor Neuv Caval'd Brons (Piazza San Carlo) er rammet inn i mørkt, gammelt treverk med gullbokstaver. Her, på en av byens mest ærverdige kafeer, kommer byens beboere på fast besøk søndag etter lunsj for å drikke "bicerin", en kombinasjon av espressokaffe og varm sjokolade, toppet med pisket krem. De mer trendy kafeene kan være etnisk-inspirerte (Alhambra Bar, Via Borgo Dora 10) eller N.Y.-inspirerte (Fusion Café, Via San Agostino 17) eller de kan tilby en lang meny kaffevarianter, som Lavazza-dynastiets serveringssted (Via San Tommaso 10).Den mektige prismelysekronen henger lavt på Caffé San Carlo. Lyset glitrer i speilene som omgir veggene i spisesalen. Gullrammer, fresker og historisk dekor gir de små lokalene en spesiell atmosfære. Små sorte skinnbenker med marmorbord står langs veggene. Den elegante og kakerike disken i den ene delen av salen minner om at dette engang var en kafé som nå har utvidet sin virksomhet. Idag serveres en lett, delikat lunsj- og middagsmeny, pastaretter til 6- 7 euro, hovedretter til 6- 10 euro og dagens meny, inklusiv vin og kaffe, til 13 euro.Gourmetopplevelsene i Torino tilhører det klassiske italienske kjøkken, men mange restauranter serverer også mer internasjonale varianter, og kombinasjoner av ulike mattradisjoner. Raske, rimelige og mer uformelle lunsjløsninger er også tilgjengelige, blant annet på restaranten Posto (Via Lagrange 34), der man fra høye barkrakker kan sette sammen sin egen variant. Torino er dessuten hovedstad i Italias mest prestisjefylte vindistrikt, Piemonte. Vinkartene er derfor vanligvis utsøkte. Barbera og Barolo er kongene blant produsentene, men Dolcetto og Nebbiolo er heller ikke å forakte.

Slow Food og sjokolade.

Den norditalienske byen er i de siste årene blitt en ettertraktet messeby, der mat og drikke ofte har hovedrollen. Slow Food-bevegelsens gedigne mønstring foregår hvert år i oktober, mens det i mars avholdes en internasjonal sjokolademesse.Torino er Italias sjokoladeby fremfor noen, med eget forbund og en rekke laboratorier som kresent ivaretar en høy kvalitet. Gianduiotto-sjokoladen har sin opprinnelse i Torino og produksjonen har århundregamle, kongelige røtter. En Torino-ferie er ikke fullendt uten å hengi seg til minst én smaksopplevelse i et av sjokoladeutsalgene. Minnet om våre egne smaksprøver hos Gertosio (Via Lagrange 36) sitter fortsatt i hukommelsen.

Mysterier.

Torino er ikke bare en raffinert kulturby med sportslige interesser. Byen, som har røtter tilbake til romertiden, skjuler også sine mysterier. Det egyptiske museet (Via Accademia delle Scienze 6) har verdens største mumiesamling nest etter museet i Kairo. Et steinkast fra Piazza Castello kan spesielt interesserte oppleve et annet mysterium på nært hold. I domkirken Chiesa di San Giovanni Battista ligger et av den katolske kirkens største mysterier forvart i en sarkofaglignende kiste bak et tykk, skuddsikker glassvegg: Jesu likklede. Våren 1997, da det oppsto brann i domkirken, ble kisten reddet ut av kirken av en heltemodig brannmann. Hvert år valfarter pilegrimer fra hele verden hit for å se kopien av det 4 meter lange kledet som henger over kisten. Hvert 25. år tas kledet ut, og vises frem for publikum. Siste gang var i kirkens jubileumsår 2000, da én million pilegrimer fra 170 land kom for å se originalversjonen. Kledet viser et negativt avtrykk av baksiden og forsiden av kroppen til en mannsperson. Vitenskapelige tester har skapt tvil om kledet er ekte, men millioner av katolikker er likevel overbevist om at dette var linstoffet Jesu' kropp ble hyllet inn i etter at han ble tatt ned fra korset. Museo della Sindone (Likkledemuseet, Via San Domenico 28) gir et interessant og tankevekkende innblikk i kledets historie og utrolige detaljer. Legger man et besøk her inn i byvandringen, kan en reise til denne gamle, kongelige stad forvandles til en leken oppdagelsesferd med kuriøse detaljer.