Vi stiger av sykkelen og super etter pusten i den tynne luft mellom de flotte Andestoppene. Nysnø har drysset ned over Andesfjellene, som skinner kvite mot den mørkeblå høgfjellshimmelen. Majestetiske San Martin strekker seg lengst i været med sine 6380 meter. Høgsletten er ellers karrig og gold, og gigantiske kaktus er spredt rundt omkring. "Que bueno" - så vakkert det er her i Parque Nacional los Cardones, midt inne i Andesfjellene - nesten på grensa mellom Chile og Argentina.

Salta nord i Argentina er et fantastisk utgangspunkt for å sykle i Andesfjellene. Fra den flotte og trivelige byen med ca 500 000 innbyggere hever terrenget seg opp til punaen, den enorme høgsletta som går over til Chile i vest og Bolivia i nord. Topper reiser seg til 6000 meter og dype daler skjærer seg inn i massivet. Noen av toppene er gamle vulkaner. I forsenkninger i terrenget finnes svære saltsjøer, hvor store basseng av salt er avsatt der vatn har vært innestengt og har fordampet. Mange av "salarene" er glitrende kvite, men der sandstøv blåser innover, får sjøene er gråkvit farge. Utover høgsletta lever tynn befolkning av indianske bønder, som lever av det lama og alpacaer greier å beite på seg av kjøtt i disse skrinne fjellområder.

"El Condor Pasa" tenker vi, der vi tramper oss videre mot passet Piedra de Molino på 3350 meter. Panfløytenes melankolske strofer lyder i bakhodet vårt, mens kondoren seiler på stive vinger mellom fjelltoppene. For her i Andes er kondor stadig å se, verdens største fugl, selve inkarnasjonen av Andesfjellene, som med sine skarpe øyne ligger der og speider etter åtsel. Vi kikker også etter lama, vicuna og alpaca, men har ikke lykken med oss ennå. Bare et innpåslitent turistesel som kommer og vil spise seg inn i bagasjen vår.

Selve byen Salta ligger ikke så høyt, bare ca 1000 meter over havet, og høgsletten er på ca 4000 meter. Derfor er det svært fornuftig å akklimatisere seg før du oppsøker disse høyder. Allerede på 2000 meter kjenner vi den tynne lufta, mens vi blir ganske så hjelpeløse i 4000 meter hvis vi ikke har latt kroppen gradvis bli vant til høyden på forhånd.

Ellers kan det være ganske så greit å sykle i det høye Andes også, bare ta rutebusser oppover, og så trille nedover igjen, både ett og to og tre tusen meter. Og vi må vel innrømme at det er det vi for det meste gjør, det er lettere enn å trampe den samme høydeforskjellen i motbakke. Og ikke minst å sette seg på det legendariske toget "Tren a las Nubes" - "Toget til skyene", som er verdens høyeste jernbane for passasjertrafikk, inntil jernbanen inn til Lhasa i Tibet åpner. Monica på Backpackers International i Salta leier ut sykler, og er veldig behjelpelig - både med å foreslå ruter og gi gode råd. Vi kan sågar ta flerdagersturer til andre destinasjoner og sende sykkelen tilbake med buss etterpå. Men sykkelvesker er det sparsomt med, og da får vi laste en sekk på ryggen. Sykling og ryggsekk er ikke den beste kopling, men det får så være så lenge sekken er ganske lett. Ryggen bør være fri når man tramper seg fram på tohjulingen.

Severdighetene ligger der i fleng. Inka-byen Tastil, den gamle vulkanen Akay, fantastisk fjellandskap rundt Huamahuaca, slettene innover mot Bolivia, saltsjøen Salinas Grandes - alt etter om du ønsker dagsturer eller er en halvtøffing som kan ta en overnatting eller flere i telt. Ei nesten obligatorisk rute er å ta rutebussen til den lille fjellbyen Cachi, og så sykle tilbake gjennom Parque Nacional los Cardones og over Piedra de Molino. Det er greit ikke å ha høyde- eller buss-skrekk på den turen..
Vi driver og løfter sykkelen oppetter en kjempekaktus. Nye og friske fotomotiv må jo utprøves, og jo da - det ser da unektelig bra ut i søkeren. Men den majestetiske Senor Cactus liker visst ikke å bli konvertert til sykkelstativ., "Pffffffft", sier det i alle fall, og lufta freser ut av hjulet så støvet fyker. Heldigvis har Monica sendt med oss bra med reservedeler, så det blir ikke mer dramatisk enn at vi skrur av hjulet og skifter sykkelslange der oppe på høysletta. Men utleieren får nok bli spart for denne historien om dumme turister, og Monica er vennligheten selv når vi returnerer. "It happens all the time", sier hun.

Fra sykkelsetet opplever vi biltrafikken som ganske snill, selv om reiseguiden har advart mot de argentinske macho-sjåfører bak rattet. Kanskje mest fordi trafikken er ganske sparsom på de vegene vi velger. Våre sikkerhetsinstinkter er likevel aktiverte, for de firehjulede kan fortsatt representere et heftig livskrydder. En dag lar vi oss kjøre ut med drosje, og sjåføren gasser opp bilen på den svingete fjellvegen, styrer med knærne mot rattet, mens han med begge hender langer inn de lett narkotiske coca-blader. Vi slett ikke sikre på hvilke høydelag denne ferden vil føre oss til, og takk og pris da vi senere kan laste ut sykkelen og styre med våre egne coca-frie hender. Coca-bladene er egentlig ulovlig å selge i Argentina, men omsettes på annethvert gatehjørne i Salta.

Så er det dagen for en de store sykkelattraksjoner i Salta-området, canyonen Quebrada de Cafayate. Nå har vi leidd oss sykkel i byen Cafayate, og sykkelhjelmen er erstattet av en bred sombrero, for sola steiker og da blir temperaturen fort over 40 grader mellom de bratte fjellveggene i canyonen. Derfor anbefales det å sykle Quebrada de Cafayate grytidlig på morgenen eller like etter regnvær, for da er temperaturen lavere.Men det passer imidlertid ikke med programmet vårt, så vi stabler sykkelveska full av vatn og utvannet cola og triller forsiktig på lett gear mellom de røde og rare fjellformasjonene. Heldigvis er det en liten bris imot - men vi er ikke sikker på om den svaler eller koker mot huden. Vi svetter nesten ingenting, men likevel går det med en liter væske for hver mil. Da er det godt å finne seg ly bak de få skygger som finnes.

Mens vi ser fram til nye sykkelopplevelser lenger sør i Argentina, sjøene rundt Bariloche og Patagonia.