Thailand er mer enn Phuket og Phi Phi Island. Bare tre timers togreise øst for Bangkok ligger byen Kanchanaburi, mest kjent for broen over Kwai, men dette var ikke reisemålet for min venninne Bente og meg, to bestemødre på jentetur.

Shopping og hvite badestrender fristet heller ikke. Derimot tigre! Store, stripete katter på opptil tre hundre kilo! De befinner seg i et kloster like utenfor byen.

Turen fra Bangkok til Kanchanaburi gikk gjennom en vakker, frodig regnskog, med grønt i alle nyanser. De fleste turister tar ekspressbussen, men toget er et fint alternativ. I nesten hver landsby var det stopp hvor et nytt skift med lokale «kioskdamer» kom på og solgte nydelig, hjemmelaget togmat, kunstferdig innpakket i bananblader for NOK 1,50.

Veien til målet

I stedet for å dra direkte til tigerklosteret leide vi bil i Kanchanaburi, kjørte til Three Pagodas Pass, som ligger på grensen til Myanmar og overnattet på P.Guesthouse i landsbyen Sangkhlaburi med nydelig utsikt ut over Wat Sam Prasop, en oppdemmet innsjø med et tempel under vannflaten. Bare klokketårnet stikker opp.

Vi promenerte på Thailands lengste trebro, var med på jungelsafari på elefantryggen, men størst inntrykk gjorde et besøk på barnehjemmet Baan Urak, som blant annet tar seg av mindreårige flyktninger fra Myanmar. Driften er basert på frivillig arbeid, og én av de frivillige er norsk! Gudrun Skare, eller Didi som hun kalles, er et fantastisk menneske som har viet sitt liv til barna der.

Vi stoppet også i Sai Yok National Park, kjent for Hin Dat Hot Spring, som ble oppdaget av en japansk soldat under annen verdenskrig. To store bassenger er åpne for alle, mens et mindre er reservert munkene i et nærliggende kloster. Vannet holder 40 grader, og etter et bad med påfølgende avkjøling i elven som renner forbi, fikk vi en fornemmelse av hva nirvana er.

Munkenes regler.

Så var vi der, ved reisens mål! Klosteret som huser tigrene heter Wat Pa Luangta Bua Yannasampanno, som på thai betyr skogklosteret – Bente foreslo Tiger Woods. Vi ankom sent på dagen og måtte finne et sted å sove. Her var ingen hoteller, bare ett eneste rom var til leie rett utenfor murene. Ettersom forhåndsbestilling er for feiginger, måtte vi avfinne oss med at det allerede var utleid til en av munkenes døtre med sitt lille barn. Men – gjestfriheten kjenner ingen grenser i Thailand, og nå fikk vi tilbud om å overnatte inne i selve klosteret, på betingelse av at vi overholdt de samme strenge reglene som munkene om:

- Ikke drepe noe eller noen
- Ikke drikke alkohol
- Ikke bruke kam
- Ikke spise kjøtt
- Ikke ha sex
- Ikke spise mellom kl. 08 og 20

- Ganske eksotisk reglement, men det måtte vi vel kunne klare, mente vi og takket ja. Verre var det med antrekket. Kun hvite klær var tillatt. Det løste seg ved at vi fikk låne hver vår «uniform», hvit jakke og bukse.

Rommet var stort, og minimalistisk innredet. En sivmatte på gulvet, to tynne frottéhåndklær, og i taket skinte en enslig lyspære. Natten var lang, men søvn ble det ikke mye av. Flisgulv er ikke helt det samme som svanemadrass, så det var ikke behov for vekking. Klokken halv seks brettet vi sengetøyet pent sammen, drakk vann og begynte å glede oss til frokost.

Kattevask.

Klosteret fungerer som et mottak for «dyreflyktninger». Ifølge buddhistisk tro er alt liv hellig, og her får de leve og formere seg fritt. Det er dyr overalt – rene Noahs ark – og alle unntatt tigrene går løse – hester, bøfler, kuer, rådyr, påfugl, høns. Dessuten er det hundrevis av villsvin. De er som kjent altetende. En høne med tre kyllinger passerte, og plutselig var det bare to. Ikke en fjær lå igjen. Buddhismen gjelder ikke i dyreverdenen!

I tigerkennelen var det stor aktivitet. Thaiguttene fra landsbyen spylte burene rene mens de voksne tigrene tuslet rundt dem. Fire tigerunger, som var ca. fem måneder gamle, lekte ute og måtte bades hver dag. To jenter i 20-årene, én fra Australia og én fra New Zealand, som ville vie sine liv til å redde tigrene i Thailand, jobbet der som assistenter for kost og losji.

Idealismen var nok større enn kunnskapen om hvordan man behandler dyr. Det ble klart da den første tigerungen skulle bades. En av jentene satte den harde vannstrålen rett på dyret, noe som selvsagt resulterte i fresende protester og fullt kaos. 20 minutter og en liter sjampo senere var dyret, jentene og alle rundt dem dyvåte. Såpen satt fortsatt i pelsen og tigerungen var kjempestresset. «Kan det ikke gjøres på en annen måte?», spurte jeg forsiktig. «Hvis dere tør, kan dere prøve selv», var det hoverende svaret jeg fikk.

På æren løs.

Nå gikk det på æren løs. Vi har begge jobbet med dyr i alle år, er til daglig vant med å håndtere hunder og katter, og yrkesmessig avhengige av å kunne lese kroppsspråket deres. Denne «katten» var imidlertid stor som en voksen rottweiler, og ikke direkte kjælen, men med list og lempe gikk det. Vi brukte vann med minimalt trykk, såpet forsiktig inn, begynte bakfra på dyret og jobbet oss fremover, hele tiden med rolige bevegelser, og skyllet mens en av oss holdt en finger under halsbåndet. Det var faktisk ikke verre enn med en litt stresset norsk skogkatt. 20 minutter senere var de tre andre tigerungene badet, og vi tok det som en seier at jeg bare hadde fått et klor på leggen.

De fem thaiguttene applauderte mens jentene ikke sa noe. Etterpå løp tigerungene løse omkring oss og lekte fredelig, mens vi spiste frokost sammen med thaiguttene og munkene. To av de sistnevnte var henholdsvis ni og seks år. De kom fra fattige familier som så på klosteret som eneste mulighet til å skaffe barna en utdannelse. Om de hadde lært å tyde skrifttegn vet jeg ikke, men lese tigerens kroppsspråk kunne de!

En spesiell spasertur.

De voksne tigrene minnet om Shere Khan i Jungelboken, store og majestetiske, fryktinngytende og med en mankehøyde på 90 cm. Thaiguttene satte kobbel på dem, og spurte om vi ville bli med på tur. Takket være vår innsats under badeseansen fikk vi nå – helt eksklusivt – lov til å leie hver vår kjempekatt bortover stien mens vi hvilte hånden på ryggen dens.

Det var en utrolig sterk opplevelse å kjenne det levende muskelspillet under den gylne pelsen med svarte striper, og etterpå legge seg ned og kjæle med dem. Bente slappet helt av og så ut som om hun hadde kommet til himmelen. Jeg følte nok at alt var under kontroll, allikevel var jeg litt anspent, men ville ikke ha unnvært dette for alt i verden. Det var nesten som et eventyr.

Etter at jeg kom hjem er «Fortell om da du klappet tiger’n» en gjenganger når jeg sier god natt til det eldste barnebarnet.