Våte drømmer i Sør-Amerika

På grensen av Brasil, Argentina og Paraguay ligger et av Sør-Amerikas store trekkplastre: Iguazú-fallene har 275 fosser over en bredde på 2700 meter.

TROND EMBLEMSVÅG Iguazú

Først publisert: 06.09.06

Oppdatert: 07.11.07 kl. 09:15

Denne reportasjen kom på andreplass i Forbruker.nos og Aftenpostens store reisekonkurranse.
Les mer om vinnerne og konkurransen her.

Ankom Foz do Iguaçu sent i natt. Sliten etter mye reising og lite søvn. Sover bort halve dagen. Ingen vits å dra til fossene i dag. Men jeg kommer nesten dit. Hundre meter fra parken ligger Parque das Aves. En zoo med hovedvekt på fugler. Fluff-fluff-fluff . . ! En parakitt lander på skulderen, og napper i øreflippen. Den vil kløes, og gnafse på fotoutstyret. Og er sjalu. Biter vel hardt om oppmerksomheten uteblir.

Et fugleliv.

Kraftige vingeslag høres. En tukan lander på gjerdet. Sosial og kosesyk. Ikke alle like joviale. En annen klapper igjen brødsaksen, idet hånden nærmer seg. En sone for sommerfugler og orkidéer er stillere, men med unntak. Iblant høres during fra kolibrienes superkjappe vingeslag. Amerikas eksklusive fuglegruppe. De er en attraksjon, men har også nytteverdi. Før var edderkopper som fanget sommerfugler et problem her. Men kolibriene har edderkopper og insekter på menyen, i tillegg til blomsternektar.Ved Hotel das Cataratas ser jeg paraderekken av fosser, på Argentina-siden i sør. Der nede høres hyling. Gummibåter har fraktet turister så nær fossene som mulig.Ut av buskene kommer maskotene. Coatiene er små maurslukere. Søte med spiss snute, pels og stripete hale. Passelige for luen til Davy Crockett.Turistenes mating har tatt fra dem naturlig skyhet. Men ikke evnen til å bite. Midt blant oss ammer de ungene. Noen små bumser ned en skråning, og ender i knuffing. Én stopper, for å snuse på tærne mine med fuktig snute. Stakkars liten. Ingen maur å finne der, håper jeg.

Djevelens strupe.

Etterhvert sees vannfallene i nesten full bredde. Fosserøyken driver. Solen lager regnbuer. En firfisle krasler over steinene. Sommerfugler svirrer rundt, og setter seg på oss. Ved besøkssenteret kan jeg gå ut i vannet. Riktignok på en gangbro, som skal gjøre vandringen sikker. Nå er vi nær øvre del av Río Iguazú. Rundt velter vannet ned. Til venstre er de brede Floriano-fallene. Lenger ute åpner det seg der Garganta del Diablo ("Djevelens Strupe") viser rå kraft. Ponchoen må på. Linsen dekkes av dugg.Lengst ute tar vannslyngene sats forbi steiner og gress, før de hiver seg utfor. Nedi kløften skytes kaskader og fosserøyk ut. Skiftende strømhvirvler viser krefter som bryner seg mot hverandre. En våt drøm. Vegetasjonen klorer seg fast. Og svaleaktige fugler, vencejos , fyker rundt. Til og fra redene på sleipe klipper. Der ingen skulle tru, at nokon kunne bu.

Utmattet.

Jeg er gåen. Opplevelsene har revet meg med. Lenge har jeg glemt mat og drikke, og fått et solstikk. Overfor Floriano-fallene tar jeg meg igjen, ved et cafébord i skyggen.Den brasilianske tropenatten. Ayayay! Nær hotellet ligger Búfalo Branco; en buffét-restaurant med vekt på grillmat. Tilbehøret hentes, og så kommer kelnerne med glinsende kjøttstykker, hele steiker og skarpe kniver. Med god rødvin til. Og levende musikk. Trivelig. Og til slutt en cafezinho.Går av meg måltidet i Foz do Iguaçu. På en uteservering pleier jeg fordøyelsen med friske caipirinhas. Skål og takk til Brasil. Hola Argentina!

Over grensen.

Neste dag krysses grenselinjen i Río Iguazu. Foz do Iguaçu erstattes med den søvnige småbyen Puerto Iguazú. Det kjennes litt som å komme hjem. Etter portugisisk-talende Brasil går alt lettere med litt spansk-ferdigheter. På Hostería Los Helechos er det varmt også på kvelden, men rommet har aircondition og vifte. En avstikker leder forbi et fristende svømmebasseng. I Parque Nacional Iguazú deles ut brosjyrer. Én har gode råd for møtet med naturen. Blant annet om man skulle møte store kattedyr. Da hjelper det ikke med et garnnøste.Fra besøkssenteret går et gassdrevet tog. Vi ruller bedagelig gjennom skogen. Fra høyttalere høres Ennio Morricones musikk til "The Mission", delvis ble spilt inn her.Jesuittene gjorde det skarpt på 1600- og 1700-tallet, med mange misjonsstasjoner i Nord-Argentina, Paraguay, Uruguay og Brasil. Der de virket blant guaraní-indianerne. De skaffet seg fiender blant spanjolene og portugiserne, og visste å bite fra seg. Situasjonen forverret seg rundt 1750, da Spania og Portugal delte kontinentet mellom seg. Jesuittene ble til slutt jaget ut av Sør-Amerika.

Vakkert.

Fra første stopp, Estación Cataratas, trasker jeg til en lysning. Ser mot Salto San Martín. Vannstrømmer og fosserøyk spiller i disig sol. Svarte åtselsfugler sirkler over vannet. Vegetasjonen er intenst grønn. Vakkert. En bro passerer en kløft, der et vannfall lager regnbuer og friske vindpust. Så er kreftene i sving igjen. Vi er under Ramirez- og Bossetti-fallene. Vanndrivet står mot oss. Det rasler i buskene fra en iguana. Coatier snuser i ryggsekkene.Jeg klatrer opp til en lang gangbro som starter langs toppkanten av en rekke fosser. Ved en av de første går broen rett over vannfallet. Under oss er det metallrister, som vi ser gjennom. Det kiler i magen.Et fantasi-skue bretter seg ut. En fjellkurve gjennom jungelen, med fall på fall. Ramirez. Bossetti. Eva. Adan. Bernabé Mandez. Mbiguá. San Martín. Mellom trærne følger jeg gangbroen, der Río Iguazú renner stille. En pause fra den brølende kraften. Det slår meg hvilken rikdom i uttrykk som vannet har. Der det påvirkes av allslags variabler. Lys, vind, temperatur, renhet, hastighet, motvirkende krefter. Og sanseinntrykkene det byr på! Foran Mbiguá-fallene stopper det. Fremover er alt fuktig og fruktig. En verden av vann og fotosyntese. Partier minner om trolske norske fossestryk.Senere, ved gjensyn med "The Mission", så dukker landskapet opp igjen. Som ett av stedene Robert De Niro klatrer på sleipe klippesteiner, med en tung bør under seg i tau. Mens han som slavejegeren Rodrigo Mendoza gjør botsgang, for sjalusidrapet på sin bror. Før han blir prest, og vier sitt liv til jesuittordenen og guaraní-indianerne. Men nå er det bare vencejos å se i fosserøyken. Som smetter inn og ut av klippene og kaskadene.

Finalen.

Ved Estación Garganta er jeg klar for finalen. En ny gangbro leder til Garganta del Diablo. Kraftsenteret med utsyn over Iguazú-elven. Som flyter bred, rolig og verdig mellom øyer og skogsbredder. Før den strupes inn i bredden, øker farten, og spiller opp til rock and roll. På en øy står et skilt med en slange-figur. Ingen av dem å se nå, heldigvis. Så forteller dansende vanndamp at jeg er på rett vei. Etter hvert også et hull omkranset av skumhvitt, som viser at der er proppen dratt ut av berggrunnen. Rett bak fossekanten samles turistene på en plattform. Mens de med kameraer og blikk suger inn hver dråpe av villskapen. Men det er umulig å se bunnen åtti meter nede. Der står alt i et drønnende, hvirvlende og hvitt kok. Fosserøyk pumpes opp mot oss. Skyllebøtter av yr følges av hyling. Jeg mente jeg hadde sett noen vassdrag og fossefall i mitt liv. Men bare glem det. Heretter blir de dryppende kjøkkenkraner.Nesten ute ved Garganta del Diablo står restene av forrige gangbro. Ødelagt av flom, sier et skilt.Man kødder nemlig ikke med Kongen.

Relevante reisemål:

ArgentinaBrasilParaguayALLE REISEMÅL