Jeg fomler forsiktig etter kameraet og presser båten forsiktig nærmere mens jeg holder øye med de flotte dyrene. Avstanden er betenkelig kort, men opplevelsen overgår nervøsiteten, og jeg lar all forsiktighet fare til fordel for gode bilder. Men bjørnene er mer opptatt av laks enn en tåpelig padler, så jeg får mine bilder – med høy puls – og en fantastisk villmarksopplevelse.

Etter ca 25 ekspedisjoner, langturer og opphold i den arktiske delen av Nord-Amerika var valget omsider falt på den lite kjente Holitna River. Den ligger i kanten av fjellkjeden Alaskan Range og munner ut i den mektige Kuskokwim River. Det er ingen lang elv, og den er totalt fri for tekniske utfordringer, bortsett fra at den er øde og lite beferdet.

Holitna svinger seg nedover den flate elvedalen i store, dovne buer. Den graver stadig i sandgrunnen og lager nye løp, så kartet er ganske unøyaktig. Men det spiller liten rolle så lenge vi padler med strømmen, for da vil vi før eller senere havne i Kuskokwim, hvor det er en rekke små, innfødte bosetninger med flystripe.

Det er ganske greit, men kostbart å komme til Holitnas kilder. Vi valgte å fly bush plane fra Anchorage, men det er også mulig å fly ut fra Bethel eller Aniak, som begge ligger lenger nede i Kuskokwim. Prisen er imidlertid omrent lik, så for å spare tid valgte vi første alternativ.

Det putrer av laks

Lakseoppgangen i Alaska burde være velkjent for de fleste, og Holitna er en av de virkelig gode elvene. Vi var for sent ute til å fiske kongelaks (King Salmon), men alt lå til rette for å få Chum (Dog Salmon) og kanskje Red.Da flyet gikk ned for landing på en rett strekning langt oppe i elva, så vi straks at det formelig boblet og putret av laks i det grunne vannet. Vi stirret så øyet ble stort og vått og drømte allerede om det første fiskemåltidet.

Straks flyet var borte begynte tre mann å montere Allykanoene, mens den fjerde satte samme fiskestanga for å fikse et måltid. Ute i elva var det en diger stim av rød laks, men de var lite bitevillige. Trikset er å dra en diger slik rett foran fisken, slik at den blir aggressiv og angriper. Det er heller ingen sak å huke en laks, men i følge reglementet skal all laks som ikke har bitt på åtet settes ut igjen.I elva er det også en røye som kalles Dolly Varden; en lekker og utrolig velsmakende sak. Det er en stamfisk, og den biter villig. I løpet av noen hektiske minutter var kanoene montert, bålet fyrt opp og de første fiskene landet. Villmarksopplevelsen var allerede på plass, og da det første måltidet var fortært var sinnet rolig og fullt av forventning.

Enkel padling

Å padle Holitna River er ingen stor utfordring, men en desto større naturopplevelse. Elva er smal, og øverst er det moderat medstrøm. Om våren, når snøen smelter, vokser den dramatisk og feier med seg alt løst, samtidig som en mengde trær rykkes løs og feies med strømmen. De blir lagt igjen i gigantiske "log jams" eller som enkle vedforråd i innersvingene. Vårflommen gjødsler breddene, hvor vegetasjonen er uhyggelig tett og frodig. Men dette gjelder bare elvedalen, for om du kommer noen hundre meter opp fra den, er det ren tundra.Elva slynger seg sakte mellom flere fjellkjeder, og noen steder skjærer den gjennom loddrette skråninger (bluffs) hvor tusenvis av sandsvaler har laget sine reir.

Vi legger opp til å padle ca 25 km pr dag, noe som gir oss god tid til å fiske eller andre gjøremål. Innimellom har vi "hviledager", hvor fiske og rene naturopplevelser står på dagsorden. Det er viktig å ikke haste av sted, for da kan turen bli av ganske kort varighet. Spesielt viktig er det å holde igjen i starten, hvor vi finner den mest imponerende naturen.

Tett bjørnebestand

Kuskokwim Drainage har en av verdens tetteste bestander av bjørner, både brune og svarte. Årsaken er det flotte matfatet langs elva. Når laksen går opp for å gyte, trekkes mengder av bjørn til vannkanten, hvor de fråtser i halvdød fisk eller fanger svømmende fisk på en elegant måte.Turen var ikke mange dager gammel før vi fikk vår første nærkontakt. Det var ikke uventet, for uansett hvor vi satte foten på land, var stranda oversådd av spør etter bjørn og ulv.

Leiren var satt og fisken stekt da vi fikk øye på et stort dyr et par hundre meter på oppsiden av bålplassen.

- Gutter – stille – en bjørn, ble det hvisket. Og ganske riktig: Opp av elva kom en velvoksen grizzly med en laks i kloa. Den legger seg rolig ned og trekker skinnet av fisken. Dette, sammen med hjernen, er nemlig en delikatesse, og ofte det eneste bjørnen tar når tilgangen på mat er god.

Kameraet er på plass og bjørnen foreviget da den reiser og lunter rolig oppover langs elva og forsvinner i bushen.Fantastisk! Det var jo dette vi var kommet for å oppleve. Mette bjørner er sjelden aggressive, og med mindre den føler seg truet, vil den skygge unna mennesker.

Vi har imidlerid tatt våre forholdsregler. Bålplass og "feltkjøkken" er henlagt i god avstand fra lavvo'en hvor vi sover. Inne er det også strengt forbudt å ha noen form for mat.

Bevæpningen er enkel; en kortløpet pumpehagle med fem slugs i magasinet. Den er grei å ha, i det minste for å skyte skremmeskudd mot nærgående bamser. Heldigvis har jeg aldri vært nødt til å løsne skudd, til tross for hundrevis av bjørnemøter.

Vanvittig fiske

Å fange fisk i Holitna River er ingen stor kunst. Laksen står faktisk så tett at om du lar sluken synke, kjenner du at den stryker over tallrike rygger. Når fisken blir irritert kan den angripe, og har du den. I andre tilfeller blir den huket i rygg- eller halefinne – slik at du får en spennende kamp med å lande den.

Vi havnet midt i oppgangen for Chum – Dog Salmon. Det er ikke den største, men absolutt den styggeste av de fem laksesortene. I gytetiden får den stygge rustrøde striper, blandet med andre uharmoniske farger. Den ble fort døpt for "tiger", og vi skulle komme til å fiske noen hundre av disse etter hvert.

Gjennomsnittsvekta ligger på 3 – 5 kg og kjøttet er meget velsmakende før den er kommet helt på slutten av livsløpet. Da er den imidlertid ofte skjemmet av sopp og så stygg at ingen andre enn bjørnene vurderer den som mat.Vi står side om side i det vi etter hvert døpte for "Vinsjehølen". Ute i elva syder og koker det av laks. Vi er enige om å fiske én time for å se hvor mange det var mulig å hale opp. Alle skulle settes ut igjen, og ofte måtte vi ty til litt førstehjelp, før den atter la på svøm.Bettet var upåklagelig, noe ville hyl og begeistrede utbrudd fortalte. Når fire mann står skulder ved skulder og haler inn femkilos laks på hvert eneste kast, er det lett å miste besinnelsen.

Galskap, vil kanskje mange si, men er du først grepet av basillen, er det vanskelig å sitte stille.Etter besøket i "Vinsjehølen" var galskapen kurert for noen dager, for om lag hundre laks på en time er ikke å forakte – selv i Alaska.Og slik skulle det fortsette. Om vi ikke fikk Chum, fisket vi Dolly Varden i bakevjene, og fra tid til annen slang det en og annen lekker rødlaks (Red Salmon). Mat var derfor ikke noe problem, og vi åt laks tre ganger om dagen.

Grizzly

Vi driver dovent med strømmen da jeg får øye på to bjørner inne på land: Ei diger grizzlybinne med en halvvoksen unge. Begge er opptatt med å spise og fange laks, så jeg glir upåaktet nærmere. Fotoapparatet kommer opp og jeg får mine første bilder. I uforsiktig overmot presser jeg kanoen nærmere og nærmere – og får noen fantastiske bilder. Hele tiden er bamsene opptatt av å gumle laks. Jeg lar kanoen gli parallelt med bjørnene, men de rusler langsomt nedover bredden. De fanger en ny laks, eter denne, og stabber videre. Nå er jeg knapt 20 meter unna, og bjørnen får øye på meg. Man skal ikke spøke med ei binne med unge, men denne tar ingen notis. Så klatrer begge opp på noen nedfalne cottonwoodtrær, hvor det leker litt. Så reiser binna seg i all sin velde og ser meg rett i øyet. Kameraet går nesten varmt og jeg får noen fantastiske skudd med kameraet.

Så snur klatrer bamsen over trærne, reiser seg på to og skuer ut over elva. To kanoer var tydeligvis nok, for plutselig hiver begge bjørnene seg rundt og bykser inn i skogen.

Det er stille en liten stund – så utstøter jeg et jubelskrik i hemningsløs glede. Det var jo akkurat dette jeg var kommet for å oppleve.

Hvithodeørner

The Bald Headed Eagle, den hvithodede havørnen, stod en tid på lista over utryddingstruede arter. Men det kan ikke gjelde Holitnadalen, for her er det en fantastisk bestand av disse flotte majestetiske fuglene. I nesten hvert eneste tørre cottonwoodtre og i mengder av brukne grantrær er det digre ørnereir. Da vi passerte på elva, slapp de seg ofte ned fra sine utsiktspunkt og feide overkanoen med dovne vingetak.

Langt nede i elva fikk jeg en drømmesituasjon: En svært gammel og ærverdig hanørn sitter i graset inne på bredden og speider over elva. Mens strømmen fører kanoen nærmere, får jeg kameraet i posisjon og begynner å "skyte" bilder. Til slutt er jeg bare 10 meter fra og får mine livs bilder av selveste keiseren blant rovfuglene; den vakreste og mest majestetiske av dem alle. Selve urkraften og ren villmark lyser ut av de skarpe, stirrende øynene som sitter over det sylskarpe, krumme nebbet. En slik opplevelse er verd hele turen.

Svartbjørn

Leiren er satt på en øy og maten fortært da vi får øye på en svart skygge borte i buskene. Svartbjørn! Men den hiver seg rundt og forsvinner.Nå kommer hagla fram, for med disse karene skal man være forsiktig.Det går en tid, etter et besøk av en diger elgku, så kommer nok en svartbjørn. Ikke den samme, men en betydelig større hanbjørn. Den er mindre redd og rusler rett mot leiren. Ca 50 meter fra lavvo'en stopper den, kaster på hodet og blir gående og rusle fram og tilbake. Den er tydelig usikker på hva og hvem vi er, for vinden står mot oss.

Så stikker den – men ikke langt. Nysgjerrigheten tar overhånd, og den kommer tilbake – nølende. I mange minutter blir den stående og kikke, slenger nesa i været og slikker seg om munnen. Alle sanseorganer er spent, men den er fortsatt usikker.Det er vi også, men nyter situasjonen – inntil bjørnen finner det for godt å stikke av.Neste morgen skal jeg pakke kanoen for avreise og finner tre sett med ferske bjørnespor mellom bålplassen og kanoene. Og i det jeg løfter hodet, ser jeg rett på en tredje svartbjørn. Denne hadde et digert, hvitt bless på nesa, så det ingen tvil om det var en ny utgave av arten.En runde rundt øye viste ingen spor inn og ut i søla, så denne krabaten hadde tydeligvis overnattet her sammen med oss. Spennende!

Variert fiske

Mot slutten ble elva atskillig bredere og vannet så ugjennomsiktig at det ble vanskelig å fiske. Her var det imidlertid en annen kar som var hissig. Gjedda er ingen stor matfisk, men du verden så moro det er å fiske den. Ofte så vi plogen i vannskorpa da rovfisken jaget etter sluken og beit på et par meter fra land. Da var det fram med Leathermantanga og få den vippet av kroken og tilbake til det våte element.Der Holitna løper sammen med Hoholitna skulle det være mulig å fange Shefish, en karpeliknende fisk som bare finnes noen få steder i Alaska. Vi gikk på land, og etter få kast hadde vi fått et prakteksemplar av arten. Og gleden ble ikke mindre da dette viste seg å være en glimrende matfisk, selv om kjøttet var atskillig bleikere enn det vi var blitt vant med på laks og Dolly Varden.

Avslutningen

Like før samløpet med den mektige Kukokwimfloden møtte vi den første bebyggelsen, og snart hørte vi lyden av motorisert båttrafikk. Etter få kilometer gjorde vi strandhugg ved landsbyen Sleetmute, hvor det var flystripe og vi hadde avtalt pick up fra Anchorage.Sleetmute er en doven bosetning med ca 70 beboere, en knøttliten forretning, flott skole og en forfallen russisk ortodoks kirke. Ikke det første stedet jeg ville reise til, men en spennende erfaring i et miljø som er meget langt fra alt vi finner i Norge..