For britene som slo seg ned i Sydney for litt over 200 år siden, startet det australske ingenmannsland bakom Bourke, 80 mil fra kysten. "Outbacken" kaller de det - den tørre ødemarken som ikke egner seg særlig til jordbruk, der det bor få mennesker og ville dyr, og noen kyr som boltrer seg på beiteområder på størrelse med Nederland. Ofte er det en bensintank til nærmeste nabo og tettsted. Du vet at du er i "outbacken" når møtende aussie-bilister hilser ved å heve høyre pekefinger slapt fra rattet, og turistbilister vinker ivrig med hele hånden for å følge den uskrevne regelen om å signalisere at alt er OK. Du vet at du har forlatt byen når pubverten smiler av vinbestillingen, og det eneste du finner på menyen er stek, chips, øl og - om du er heldig - en kamelburger. Foruten Blue Mountains - fjellene utenfor Sydney som ligger i en blå dis fra de mange eukalyptustrærne - er det ikke mange store turistattraksjoner på reisens første del. Og det er akkurat det som er sjarmen. Mange timer i bil og mulighet til ikke å gjøre annet enn å glo ut av vinduet. Observere slagmarker av døde kenguruer langs veien - til glede for jaktfugler og andre dyr - og fjellandskapet der urfolket kalkadoon kjempet en 20 år lang geriljakrig med spyd mot britenes krutt på 1800-tallet. Kalkadoons kultursenter i Mt. Isa gir deg en innføring i deres historie og kultur.

Waltzing Matilda.

Innimellom dukker det opp små sjarmerende tettsteder som gjør det meste ut av det de har, Winton er et av stedene. Etter tre dager og nesten 200 mil på veien, kjører vi forbi puben der sangen "Waltzing Matilda" ble fremført offentlig for første gang i 1895. Sangen har i dag sitt eget lille museum. Langs den lille handlegaten står søppelkasser formet som dinosaurføtter for å minne om stedets andre stolthet: Sporene fra en dinosaurflukt for 95 millioner år siden.

Inspirerte Spielberg.

De skal ha vært grunnlaget for Steven Spielbergs fluktscene i filmen "Jurassic Park". Lokalbefolkningen lever ellers av sauer, kyr, litt kengurujakt og opalgruver. Deb Yesberg driver motell og tar seg av forlatte kengurubabyer, eller "joeys" som de kalles. "Trevor" er bare noen uker gammel og kom inn til byen med et av de lokale jaktlagene. - For han var det et slag over hodet eller å komme til meg, forteller Deb. (PS! Australiere er på fornavn. Vet man ikke navnet, brukes ofte "mate", som i "G'day mate").

Mot tropene.

På vei nordover mot tropene og nasjonalparken Kakadu, byttes busker ut med trær og fluer med mygg, og det blir varmere. Med sine mange fossefall og hundrevis av naturlige kunstgallerier med opptil 20 000 år gammel bergkunst, besøkes parken av 200 000 turister årlig. Kakadu ligger noen mil fra Darwin, og selv om avstandene i selve parken er korte, er det verdt å bruke et par-tre dager der. Prøv å unngå helger, så slipper du kanskje å stå i kø for å se bergkunst i Nourlangie og Ubirr eller solnedgangen ved Yellow Water. Jabiru, som ble opprettet på 1980-tallet for gruvearbeidere, er Kakadus hovedsete med 1800 innbyggere. Om du ikke har budsjett til å ta inn på hotellet som er laget som en gigantisk krokodille, kan du campe eller prøve bungalowene. Krokodillehotellet er uansett verdt et besøk.

Krokodiller.

Det er all grunn til å ta krokodilleskilter med "extreme danger" og "achtung" alvorlig. De omkring 6000 fredede krokodillene er en viktig del av dagliglivet i Kakadu. I 2002 ble tyske Isabel von Jordan, som akkurat hadde overlevd bombeangrepet på Bali, drept av en krokodille da hun og seks andre etter råd fra guiden tok et kveldsbad i Nourlangie Creek. Fire andre er drept av krokodiller i Northern Territory siden da. Det er mulig å svømme flere steder i Kakadu, men et alternativ til å bade er å ta en av de mange båtturene, for eksempel på Adelaide River for å se krokodiller hoppe etter grisekjøtt på stang. Guiden vil opplyse at fingre og tær ikke skal dingle over vannskorpen, men holdes i båten.

Urfolkskunst.

Et av turens høydepunkter - og en av de få mulighetene til å få et lite innblikk i urfolksverdenen - er et formiddagsbesøk til lokale kunstnere i Gunbalanya/Oenpelli, som ligger 30 mil fra Darwin. Kjøreturen gjennom East Alligator River og inn i Arnhem Land er i seg selv en flott naturopplevelse som anbefales, men kan kun gjøres i tørketiden fra mai til oktober, og i firehjulstrekker. Utenfor kunstgalleriet i Gunbalanya fletter kvinnene kurver og matter, og rundt hjørnet maler mennene på bark. De snakker engelsk, selv om det for mange er deres andre, tredje eller kanskje fjerde språk. Er du ute etter urfolkskunst, er det lokaleide "Injalak Arts and Craft" et godt alternativ til stivere priser i Darwin og Alice Springs. Det er også mulig å få en 600 kroners guidet gruppetur til lokal bergkunst i området.

To verdener.

Fra urbane Darwin, som er en moderne første verdens by i tredje verdens klima, kjører vi 150 mil sørover langs Stuart Highway til Alice Springs. Underveis, på steder dominert av urfolk - som Katherine og Mataranka - tar de hvite seg av forretninger, og turister har tatt over de varme kildene. Urfolk lever sine liv. Et unntak er "Nyinkka Nyunya Arts and Culture Centre" i Tennant Creek som drives av lokale urfolk og reklamerer med "Ikke vær redd, kom inn". De har en liten, men bra utstilling om nyere urfolkshistorie fra området, så det er vel verdt et besøk. På mange måter er Northern Territory tilsynelatende en todelt verden. Urbefolkningen eier halvparten av all jorden og er grunnlaget for kunstindustrien, men ellers har de en minimal rolle i turismen som er basert på deres mange tusen år gamle kultur. Pubene gir inntrykk av fortsatt å være segregerte, selv om en og annen urinnbygger stikker innom, gjerne for å spille enarmet banditt. Midt i Kakadu, på sportsklubbens pub i Jabiru, er det eneste som minner om urfolk, et to-språklig skilt som advarer mot at driver du "humbug" (tigging/masing), er det rett ut.Noen ganger lurer man på hva som egentlig har forandret seg siden 60-tallet, da urbefolkningen kjempet for like rettigheter og for ikke lenger å bli definert som en del av floraen og faunaen. I dag har de riktignok stemmerett, de eier store deler av "outbacken", og det er ikke lenger offisiell diskriminering. Likevel har de gjennomsnittlig 20 år lavere forventet levealder og er mye fattigere enn andre australiere.

En by som Alice.

Motellverten i Alice Springs betror meg at de har fire rom reservert fast til urfolk fra "bushen", men forsikrer at de selvsagt ikke er rasister. - Det er annerledes her ute, sier hun. Alice Springs er "outbackens" hovedstad og ville med sin plassering midt i Australia være et naturlig valg for en fremtidig urfolkshovedstad, hvis det skulle bli aktuelt. Byen er et yrende turistsenter for reisende til og fra den 346 meter høye røde sandsteinen Uluru, bedre kjent som Ayers Rock. Alice Springs, eller "The Alice" som byen kalles lokalt, har sine problemer med fattigdom, bensinsniffing og alkoholisme, men det er sminket over med kunstgallerier og en gågate med alskens souvenirbutikker. Fra Alice kan du ta dagsturer til naturopplevelser i nærområdet og besøke Hermansburg, urfolksmisjonen som ble drevet av tyske pastorer frem til 1980-tallet.

Verdens rødeste senter.

Fem til seks timers kjøring, eller 44 mil fra Alice, ligger Uluru som er en slags Aussie-Mekka. På ene siden av den enorme steinen ligger urfolksstedet Mutitjulu, som eier nasjonalparken, og på andre siden ligger turistreservatet Yulara, med flyplass like ved. Mens folk i Mutitjulu lever i fattigdom med ti personer pr. hus, kan du ta inn på en suite til nesten 5000 kroner på "Sails in the Desert" i Yulara. Uluru med sine skiftende farger som gløder i solnedgang er verdenskjent, og like imponerende som sitt rykte. Men det er ingen grunn til at den mindre berømte naboen noen kilometer unna, Kata Tjuta/The Olgas med sine 36 "hoder", skal ligge i skyggen. Begge stedene er hellige for de tradisjonelle eierne, urfolket anangu, som oppfordrer folk til ikke å klatre i Uluru. Det er en tradisjonell klatrerute og ananguene føler stort ansvar og sorg når tragedier skjer på deres land, som de 35 dødsfallene i nyere tid. Mange av dem grunnet hjerteinfarkt. Det er ikke forbudt å klatre i Uluru. Turen er bratt og tar rundt to timer og mye vann. Et alternativ er å ta en guidet anangu-gåtur eller se solnedgangen fra kamelryggen. Australias første kamel ble importert fra Kanariøyene i 1840. Da det ikke lenger var bruk for dem på 1920-tallet, ble de sluppet fri, og resultatet er i dag en halv million ville kameler, som eksporteres til blant annet Brunei og Malaysia. Kameler er som kaniner, rever og andre importerte dyr, en pest og plage for lokale planter og dyr.

"Ingenting".

Det nærmeste vi kommer "ingenting" er de 120 milene i åpent landskap fra Uluru til Port Augusta i Sør-Australia. Urfolk ville nok ristet oppgitt på hodet og malt et vakkert landskapsmaleri med historier og kart, men jeg ser lite annet enn en tom ørken. Vi finner ikke engang asylmottaket i Woomera, som den australske regjeringen strategisk har plassert der ute i "intet". Selv i Coober Pedy går det stille for seg. Gruvebyen der halve befolkningen bor under jorden på grunn av varmen, og som er kjent for å løse konflikter med dynamitt. I ørkenlandskapet rundt byen ble filmene "Mad Max Beyond the Thunderdome" og "Priscilla, ørkenens dronning" spilt inn. Turen tilbake til Sydney gjennom New South Wales er preget av mer familiære jordbruksområder med små tettsteder, og noen emuer og kenguruer langs veien. Kanskje skulle vi lagt inn noen dager med vinsmaking i Barossa Valley i Sør-Australia, og mulig innspurten ville vært mer spennende om vi ikke allerede hadde opplevd "outbacken".

Den som kan se.

Det er noe der i "outbacken". Det er faktisk ganske mye. Med gjennomsnittlig fem timer på veien daglig, er det først og fremst en reise for dem som kan se.