Se bildeserie fra fisketuren her!

Vi befinner oss i en 33 fots Princess en og en halv times båttur fra Cancun i Mexico. Båten svaier rolig på det turkise vannet, og tanken på at det karibiske hav er vår fiskeplass bobler berusende i oss alle. Det er den første dagen av 10 uten blå himmel og stekende sol, og den svale brisen slikker over dekk hvor mannskapet trer agn på store, fargerike fristelser. Billy og Charlie har drevet turistfiske i 30 år til sammen og vet tydelig hvordan jobben skal gjøres.

På veien ut kan vi bevitne flygefisken som leker i vannet, og en havskilpadde som energisk svømmer vekk fra båtmotorenes støyende jamring. Det er en helt ny verden og en helt ny opplevelse. Jeg innser at fisket på Østlandet aldri vil kunne bli det samme igjen.

Overtro

Det er i slutten på mars, så noen historisk "Marlin" blir det ikke. Den er ikke bitevillig før litt utover i april. Likevel trøster Kaptein Miguel oss med at det fins en rekke storfisk som venter på oss der ute. Han er en veteran innenfor denne type fiske og forteller at han drevet med slike turer helt siden de første turistene satte sine føtter på øya. Han begynte med turistbaserte fisketurer for 25 år siden, og den kortvokste meksikaneren sitter sikkert bak roret og betrygger oss om at han aldri har returnert uten fangst. Etter så mange år slår det nok ikke feil denne gangen heller, tenker undertegnede beroliget.

Opplegget er enkelt, men kanskje i overkant enkelt for en som ønsker å ta større del av selve prosessen i fisket. Vi innser nemlig at våre oppgaver er svært begrenset. Da Peter fra Canada griper etter agnen får han nemlig en skikkelig reprimande. Charlie forteller at det er strengt forbudt for turister å røre annet en snelle og stang. Lukten av parfyme, mat og sololje forstyrrer en hver sjanse vi har for fangst, mener de. Vi tar det til oss og blir sittende å betrakte mannskapet mens de forbereder jakten på et lite meksikansk sjøuhyre.

Aldri fisket fra båt

De to kanadierne er tydelig oppspilte. De ler og skravler mens de peker i alle mulige retninger. Peter og William er begge i begynnelsen av trettiårene, og kommer fra Winnipeg, Manitoba. De legger ikke skjul på at de har fisket mer enn folk flest, og får det nesten til å høres ut på samme måte som det er med nordmenn og ski. Likevel er denne formen helt ny og William forteller at de aldri har fisket i havet fra båt før.

- Vi fisker mye med flue. Både etter laks og regnbueørret, forteller William.

Undertegnede er ikke fri for misunnelse da de forteller om hvor mye det er av fisken og hvor stor den kan bli.

- Men den er nok på langt nær så stor som den kan bli her, understreker Peter og følger med på mannskapet som åpenbart er i ferd med å bli ferdig med forberedelsene.

Det første smellet

Omsider reduserer kapteinen hastigheten og roper et eller annet til mannskapet på spansk. Tidspunktet er endelig kommet og vi følger med i spenning i det agnet forlater båten og setter kurs mot dypere farvann. Som nordmann er tålmodighet en av tingene man pakker i sekken. Om det er mark, flue eller sluk kan det være krevende å vinne fiskens tillit. Her fungerer det åpenbart på en annen måte. Det tar ikke mer enn 15 minutter før det smeller i den første stangen.

Billy kaster seg over den og rykker til. Ja, den sitter. Han roper og peker på stolen. Alle stivner til og stirrer paralysert på stangen som vrir seg i bevegelsene fra et sted i havdypet. Det kanadiske selskapets andremann, William, hopper i stolen og får stangen plantet i sporet mellom beina. Med et godt tak i stanga begynner han å sveive for harde livet. Han er en stor mann, men dette er mer enn hva han hadde regnet med. Han puster og pester og skjærer grimaser. William sveiver og mannskapet roper. Vi forsøker å få et så godt blikk som mulig av fangsten som er på vei inn. Det er stor aktivitet i båten.

Charlie forsikrer seg om at de andre stengene ikke forkludrer innsveivinga, en kjeks blir hentet og Billy gjør seg klar for å overvinne fisken som stadig nærmer seg båten.

- Stop! Roper han på gebrokken engelsk og kjeksen forsvinner over ripa.

Med et energisk hogg sitter den og Billy slenger den inn i båten. Vi følger bevegelsen med engasjement og forbauselse. Den røde, kuleformede fisken blir mottatt med klapp og latter. Charlie forteller oss at det er en "Red Snapper" på omkring åtte kilo. Så ble det i hvert fall fisk, en stor fisk, tenker undertegnede.

Det bobler

Vi har ikke mer enn rukket å summe oss før det smeller på nytt. Hamarjenta Siri Dobloug (26) blir beordret i stolen, og på ny er kampen i gang. Med litt hjelp av Billy til å holde stangen gir hun alt hun har. Båten er full av humør nå og det er ikke fritt for at vi føler oss midt i begivenhetenes sentrum. Siri sveiver og ler ekstatisk. Hun har fisket flere ganger tidligere hjemme i Norge, men saltvannsfisket har aldri vært så spennende som nå, roper hun mens snella jobber fisken innover. Etter en omgang med krampeaktig innsveiving lander en flott Baracuda i dørken.

- Åh, det er en Baracuda, jo! Siri Dobloug smiler stolt, og innrømmer at hun hadde håpet hun skulle får akkurat en slik beryktet fisk.

Det blir likevel ikke mye tid for ros og beskuelse til tross for at alle er interessert i å betrakte den hissige fisken på nært hold. Charlie napper til i stanga og bekrefter at det er "a big one." Peter blir plassert i stolen med stanga i hendene. Fibrene jobber ekstra for å holde bevegelsene under kontroll, og ansiktsutrykket beviser at det er en hissig kamerat han er kommet opp i trøbbel med. Sakte haler han den inn til båten og det blir konstatert at det er dagens største fisk. Monsteret er en "Amberjack" på 13,5 kilo.

Enorm makrell

Vi er åpenbart på topp nå og med små mellomrom smeller det i stengene. Vi løper frem og tilbake for ikke å være i veien for de andre, men kaos er ikke å unngå når fiskerlystne turister får tilfredsstilt sin drømmer. Billy roper "next" og Charlie flytter stenger mens kapteinen avslappet følger aktivitetene med en flaske øl i hånden. Undertegnede setter seg i stolen. Nå gjelder det. Jeg får stangen plassert mellom beina og sveiver i gang.

Det er tungt, tyngre enn hva jeg hadde forestilt meg. Billy ber meg dra i stanga mellom hver økt. Han viser engasjement nå. Det brenner i armene. En smerte som undergraves av spenningen som bygges opp for hver gang jeg sveiver en runde. Monsteret viser nådeløst hvem som er sterkest i dette elementet. Langt der ute er det noe som bryter med vannskorpa, noe ukjent og eksotisk. Billy roper og i det jeg innser at han roper troféfisk kommer kreftene tilbake for fullt. Jeg sveiver alt jeg orker. Det eneste jeg tenker på er å få den inn. Konsentrasjonen overtar og jeg sveiver innbitt med blikket festet på snella. Helt til Billy roper "Stop!," sveiver jeg. I det han løfter kjeksen over ripa er armene stive som pinner og blikket rettet mot snøret som beveger seg energisk. Hva er det jeg har landet? Hvor stor er den? Følelsen jeg har i armene tilsier at det er en kjempe.

- It’s a King Mackerel! A trophy fish! Han beregner den til å være omkring sju kilo - en enorm makrell.

White Marlin

Det blir rolig en stund og vi får mulighet til å tenkte på det som har skjedd. Det har vært en begivenhetsrik tur, og jeg benytter stillheten til å spørre Billy om den største fisken han har landet. Han smiler og nikker fornøyd mens han forsøker å stokke ordene på engelsk.

- Det var en 2,5 meter lang "White Marlin" på 21 kilo, forteller han stolt mens publikum betrakter håndbevegelsene med blanke øyne. Han forteller hvordan han kjempet den inn på nesten tjue minutter, og vi kan alle forestille oss kampen og energien som utspilte seg. Det er lett å forstå hvorfor denne type fiske engasjerer.

A big one

Historien blir brutt av at det hogger i en av stengene. Med den 2,5 meter lange fisken i minnet slår hjertet antakelig hardere i oss alle i det Billy griper stanga. Vi følger den med nysgjerrige blikk. Den stive havfiskestangen bøyer seg lett i en stor bue, og det er åpenbart en av dagens største fisker. Han rykker til alt han orker og sveiver et par ganger for å forsikre seg om at den sitter.

- Next! Vi titter spørrende på hverandre før William setter seg i stolen. Han følger stanga stivt med blikket i det Billy er i ferd med å overrekke den. Et umiskjennelig smell sender en følelse av bunnløs skuffelse gjennom oss, og stillheten om bord kan bare tydes en vei. Fisken er for alltid tapt. Senen er revet rett av og mannskapet måper overraskende til hverandre.

- That was a big one! Probably a Wahoo - a great fish like your Mackerel! Billy rister uforstående på hodet.

Dette er åpenbart sjelden kost for de meksikanske fiskerne, og de tar seg tid til å betrakte senen som har røket helt uten grunn. Kapteinen roper og peker på klokken. Det er visst på tide å returnere til fastlandet. Seks timer har rast av gårde på det åpne hav utenfor Cancun, og vi er godt fornøyd med utfallet. Uansett om vi mistet en flott "Wahoo" har turen vært over all forventning. Det er et minne som kan hentes fram når de første kastene etter sjøørreten står for tur. Biter ikke fisken hjemme, er minnet friskt fra et sted der den virkelig gjorde det.

Se bildeserie fra fisketuren her!