Libyas nye ansikt - Billedserie

Kolleger og venner er splittet i to leirer når jeg forteller at jeg skal reise til Libya.- Kult! Så spennende! er stort sett replikken fra den ene siden. - Husk "Germa Lionel"! Du kommer til å råtne opp i en trist fengselscelle, lyder en av mange advarsler.For den som ikke husker det: "Germa Lionel" var et norsk skip som ble tatt i arrest i Libya i 1984 og holdt igjen i en måned. De 14 sjømennene om bord ble torturert av libysk politi. En døde.Nord-Afrikas "Gale Hund" - slik oberst Muammar al-Gadafi ble omtalt av en amper og triggerhappy president Ronald Reagan på 1980-tallet - er offisielt erklært for snill bisk av det internasjonale samfunn. Tiden som røverstat var over i 2004 da USA omsider trakk sin 24 år lange boikott. I fjor ble Libya strøket av listen over nasjoner som "støtter terrorisme". Amerikansk oljeindustri drev intens lobbyvirksomhet for at det skulle skje. I den libyske ørkenen lukter det liflig av oljeboom. Statoil er blant dem som har sikret seg lisens for oljeutvinning.

Gjestfrie.

Er du kulturinteressert og har sans for en ferie utenom det vanlige, reis til Libya nå. Da kan du selv se på nært hold hvordan den sosialistiske, arabiske revolusjonen til Gadafi nå er snudd på vei mot full markedskapitalisme. Her er ingen spor av masseturisme. Du blir garantert tatt imot av et gjestfritt folk som oppriktig er nysgjerrig på deg, og som åpenbart har lengtet etter kontakt med omverdenen.Et av få synlige spor av det gamle krigerforholdet mellom Libya og USA er hele ark med den fargerike, bloddryppende frimerkeserien "American Aggression", som er i salg i souvenirsjappene. Her får du også for snaut 25 kroner Gadafis "Grønne bok", en ideologisk parallell til Maos "Lille røde". Det er som å handle historisk tankegods på billigsalg, en kuriøs souvenir på linje med forstenede ørkenroser og turistkeramikk malt i grusomme farger.

Obersten.

Betydelig heftigere satser obersten i dag på en gigantisk og smått surrealistisk merkevarebygging av ham selv og hans bravader.Du ser ham overalt: Libyas personifiserte nye ansikt. I smilende, triumferende positur, med hendene knyttet over brystet. Med det gyldne tallet 37, antall år siden revolusjonen 1. september 1969, lysende ved siden av seg. Reklameboards og plakater er klistret opp på utallige husvegger i Tripoli. Ved alle rundkjøringer. Og langs motorveiene, gjerne for hver 30. eller 40. meter. Få vi møter i løpet av en uke i Libya, tør åpent kritisere "Lederen", som han offisielt benevnes. Du kan gjerne kritisere Allah, men ikke Gadafi, hvis du vil leve lenge og bra i landet. Amnesty rapporterer jevnlig om arrestasjoner og problemer for dem som ytrer seg annerledes.- Oljen har reddet ham hele veien. Husene vi bor i, har vært upåklagelige, det samme med veier, skoler, sykehus og annen infrastruktur. Men det var svært få varer i butikkene fra 1970-tallet og helt frem til rundt 2000. Staten skulle ha kontroll med all handel. I dag kan du få kjøpt hva som helst, sier en av dem vi møter.- Gadafi var verre før. Nå er han en klok gammel mann med stokk, ler vår kilde - som ikke vil ha navnet sitt på trykk i en utenlandsk avis.

Handelsfolk.

Smektende oud-rytmer fra en libysk kvartett i restauranten siver ut på gaten fra det elegant restaurerte karavanserai-hotellet Zumit i gamlebyen i Tripoli. Med sin beliggenhet nær havnen, og rett ved den romerske triumfbuen til ære for keiser Marcus Aurelius, var det ottomanske hotellet lenge sentralt i kamelkaravanene fra Nord-Afrika til Sudan og Vest-Afrika. Hit kom handelsfolk helt fra Liverpool for å bytte til seg elfenben, strutsefjær, ibenholt, gull, krydder og annet som hadde brukt måneder og år på den lange transporten. Et libysk-amerikansk selskap er samlet i den staselige hallen midt i hotellet for å feire jubileum i det fruktbare samarbeidet. Takketalene hagler, med uttalte håp om nye oljefunn. Det skåles heftig. Men bare i juice, vann og brus.

Forbudt.

Alkohol er totalforbudt i Gadafis Libya.Tripoli, med sine brede italienske avenyer og karakteristiske hvite hus bygget i kolonitiden på 1930-tallet, gir deg unektelig en snev av Italia - men altså uten Campari eller Chianti. Andre vil kanskje få assosiasjoner til et arabisk Cuba. Med palmer, hete og hvite strender, uten rom og salsa.- Ja, det er håpløst. Myndighetene må jo snart forstå at turistene gjerne vil ha et glass vin eller øl til maten. Jeg er sikker på at alkohol kommer, i det minste på hotellene, sier en
hotellresepsjonist til oss. Du drar ikke til dagens Libya for å finne hektisk uteliv. Ja, uteliv av noe slag. Om kvelden slukner kosmopolitiske Tripoli, som i dagslys preges av ansikter fra hele Afrika, til en døsen soveby. Bare på noen av de store hotellene finner du tilløp til underholdning, med levende arabisk musikk i restauranter.

Rik kulturhistorie.

Libyas fremste kapital for turister er den rike kulturhistorien. Juvelen er den UNESCO-listede romerske ruinbyen Leptis Magna, ved byen Khums, 120 kilometer øst for Tripoli.70 kilometer vest for hovedstaden ligger Sabratha, en annen viktig romersk bosetning. Her er det restene av et høyreist amfiteater på tre etasjer som får turistene til å knipse vilt med
fotoapparatene. Uten synlig konkurranse fra andre utenlandske turister vandrer vi inn i Leptis Magna. I storhetstiden bodde over 80 000 her. Fødebyen til keiser Septimus Severus (146- 211) huser imponerende spor etter romernes tredje største nordafrikanske by, etter Alexandria og Kartago.Leptis Magna ble styrt av romerne i nesten 600 år. Porten til byen preges av en gigantisk triumfbue for Severus, ikke ulik den som også troner for samme mann over Via Sacra i Forum Romanum i Roma.

Detaljrike stenhoder.

Hittil er bare ca. 30 prosent av byen, som ligger vakkert til nede ved Middelhavet, gravet ut. Her kan du for eksempel prøvesitte en romersk latrine med sirlig utskårne seter i marmor. Her satt rikfolk i grupper og diskuterte politikk og andre viktige saker. Eller du kan se nærmere på staselige badeanlegg, sporene av kolonnepyntede avenyer, det svært så intakte handelsmarkedet og et Forum som en gang var omkranset av søyler med 70 detaljrike stenhoder av den greske guden Medusa. Det bodde nok en liten Røkke i mange av datidens romere. Sponsorplakater i sten forteller hele veien hvilke velholdte bysbarn som har vært elskverdige nok til å yte penger til prakt og luksus.Her og der møter vi smilende libyere, som entusiastisk hyller "magiske Lepcis" og lurer på hva vi synes om landet deres.- Vi er her på familiepiknik så ofte vi kan, smiler 20-åringen Aisha Algabri fra Khums, som vi treffer sammen med fem søsken og far Omar (64) og mor Ajada (40).Guiden Khairi Alkoat (22) tar oss med til gladiatorarenaen, med nummererte seter og plass til ca. 20 000 blodtørstige publikummere. - Arenaen var med vilje plassert litt i utkanten av byen, og felt ned i terrenget. Ropene skulle ikke forstyrre freden inni byen, smiler Alkoat. Fra havnen like ved ble løver og andre afrikanske dyr eksportert til de øvrige gladiatorarenaene i imperiet.

Gjenoppdaget.

Leptis Magna ble for alvor gravet ut av sanddynene tidlig på 1900-tallet.- Dette er kanskje det beste stedet i verden å reise til hvis du ønsker å se den fulle arkitektoniske strukturen av en gammel romersk by. Det unike her er størrelsen, og at bygningene og gatene har fått ligge under et beskyttende lag av tørr ørkensand i 1200- 1300 år før stedet ble gjenfunnet. Heldigvis ble ingen nyere byggverk plassert oppå de sentrale delene av byen, sier professor emeritus Garry W. Retzleff (66) fra Quebec, som vi senere møter i Tripoli.Canadieren er på en toukers tur i Libya med kona Marjorie (70) og venneparet Heddy (65) og Bob Dunsmure (69) fra Vancouver.

Oppdaget tilfeldig.

Vi kjører sørover på brede, velholdte motorveier, gjennom overraskende frodige og grønne områder. Målet er et ørkeneventyr i Sahara, mot grensen til Algerie og Tunisia. 700 kilometer mot sørvest ligger en annen UNESCO-listet kulturskatt: Oasebyen Ghadames.Ifølge legenden ble kildevannet her funnet ved en tilfeldighet. En hestehov slo gjennom sanden og avdekket den livgivende ressursen. Syv berberstammer slo seg ned. Fra ca. år 600 bygget de en by som ga ly mot de ekstreme klimatiske forholdene - og som står der fortsatt etter over 1400 år.Gamlebyen i Ghadames ligner på en gigantisk eremitt-tue, men med lekker ytre finish i hvite og brune tak og tårn. Den er bygget etter samme prinsipp som den berømte gjørmebyen i Kano i Nigeria, med soltørkede gjørmeplater, palmeplanker og rød og hvit murpuss. Opptil 8000 mennesker bodde i et sinnrikt tunnelsystem som strekker seg over fire kilometer. Hver av klanene etablerte egne torg med moské og koranskole i sine kvarterer. Med jevne mellomrom er lysnisjer lagt inn i taket, nok til å gi greit lys inne i de hvitpussede gangene.- I 1982 evakuerte myndighetene alle og flyttet oss til en ny del av byen. Livet ble aldri det samme. Stammestrukturer ble revet opp, sier Taher Ibrahim (51). Etter mange års forfall er befolkningen nå i full sving med å restaurere store deler av gamlebyen, med støtte fra FNs utviklingsprogram, UNDP.- Det er ingen tvil om hvilke hus som er best mot varmen. Når heten er som verst, rømmer de fleste inn i de svale tunnelgangene, sier han.

Sophia Loren.

Ute i ørkenen møter vi italienerne Cristina Rensi (39) og Marco Nadalini (43).Rundturen med jeep er en oppvisning i noen av de mange former ørkenen kan ha. I en diger støvsky suser vi gjennom steinete, knudrete landskaper med forrevne fjell. Vidstrakte flater av det som en gang var havets bunn. Vi går langs en dyp oasekilde av brakkvann midt i ørkenen, og opp en pyramidelignende fjellknaus som i mange hundre år var festning mot utallige fiender. Helt mot grensen til Tunisia og Algerie hviler myke, klassisk formede sanddyner, med rødlig tonet puddersand. Solnedgangen har vi sammen med en gruppe unge tuareger.- For oss italienere har Libya en helt spesiell klang. Den koloniale historien trekker, og så nyter vi jo å være nesten alene som turister, sier Cristina.De er begeistret over å ha funnet det italienskbygde hotellet Albergo Ain Frars, der filmstjernene Sophia Loren og John Wayne ble innkvartert under innspillingen av Hollywood-filmen "Legends of the Lost" på midten av 1950-tallet.Hotellet er i en sørgelig forfatning, men representanter for det lokale reiselivet sier det nå er planer om å restaurere bygningen. Libya har så vidt startet
turisteventyret.

Libyas nye ansikt - Billedserie