- Det er noe godt i ethvert menneske, sa professor Leo Eitinger en gang til Aftenposten. Han visste vel hva han snakket om. Han hadde overlevet Auschwitz. Men om den berømte psykiateren har rett i sitt utsagn, er en annen sak. Var det noe godt i Adolf Hitler og Josef Stalin?

Spørsmålet presser seg på i det øyeblikk man passerer dørene til Okkupasjonsmuseet i sentrum av Riga, Latvias hovedstad. En stygg kassebygning, klint opp ved byens gjenreiste vakre stenderhus og rådhus, ble bygget av kommunistene som propagandamuseum for kommunismen. I dag beretter dette museum om den sovjetiske og den tyske okkupasjon av Latvia fra 1940 til 1990.

- Jeg kjenner ennå ettervirkningene av kommunistdiktaturet. Skulle man overleve, måtte man tie, smile og si seg enig i det som diktaturet sto for. Hvis ikke, var det natten. .. .. .

Triste historier

Ordene kommer fra Juris Berze. Han er født i 1974, er utdannet teolog, har virket i den lutherske kirke, men er ikke ordinert. Han er historiker og dessuten guide i sin fødeby Riga.

- Alle latviske familier har sin historie; henrettelser, deportasjoner, fengsel, forfølgelser, forteller Juris Berze.

Stalin ser på oss fra toppen av den smale betongtrappen opp til annen etasje i Okkupasjonsmuseet. Med ett dukker Hitler opp, så er de der begge, de to som sluttet allianse i august 1939, da Hitler ga bort de baltiske land til kamerat Stalin, så Hitler til gjengjeld kunne få mer av Polen...

Vi skal gå gjennom det alt sammen, den grufulle nære fortid som Latvia må leve med. Juris Berze forteller:

- 25. mars 1949 var den store deportasjonsdag. Mine besteforeldre, min mor og hennes søsken bodde 25 kilometer utenfor Riga. Der hadde de en bondegård hvor jeg nå bor. Bestefar og bestemor med familie ble arrestert av KGB. Min mor og hennes søster ble bare hentet av russerne mens de var på skolen. Det ventet familien tre uker i kuvogner på vei til Sibir. Der måtte de selv ordne seg små kalde hus å bo I. Barna måtte arbeide i sovjetiske kollektivbruk uten å få noe betalt for det.

- Hvordan overlevet familien?

- Min familie overlevet ved å fiske laks, de fant nøtter i skogene og åt alt de kom over av spiseligheter. Da Stalin døde i 1953, fikk barna lov til å reise fra Sibir og slå seg ned hos slektninger i Riga. Da var min mor ti år og min søster 14. De ble sendt alene til Riga med tog. Litt senere kom de andre. De hadde ikke noe sted å bo, andre hadde fått plass på deres bondegård. De måtte dele kollektivgård, det var forferdelig å leve i en gård de hadde bygget opp selv. Men de klarte seg takket være at bestefar holdt sølvrev som han matet med fisk som ble til overs. Det førte til at de fikk seg et eget lite hus i en av Rigas forsteder.

Fiender av folket.

Tvangskollektiviseringen av Latvia ble innledet 25. mars 1949. Bøndene kalt ble kalt «fiender av folket». Natten 25. mars 1949 ble mer enn 43. 000 latviere tatt, hvorav 10. 000 under 16 år. De unge ble tatt på skolen og sendt i kuvogner til Omsk og Tomsk. Tilsammen rammet dette 92. 000 mennesker fra de baltiske land denne natten.

En brakke for politiske fanger i en sibirsk slaveleir er gjenskapt nær det prangende bildet av Stalin, han som kommunistene gjorde til en gud, etasjesenger i store høyder, sult, drap og kulde var daglig kost. Fangene sov gjerne på bare planker i tre etasjer i de overfylte brakkene.

15. juni 1940 angrep sovjetiske NKVD-tropper grensestasjonen i Maslenki og to andre grensestasjoner. De drepte tre grenseposter og en av grensevaktenes hustru. 37 ble kidnappet.

Russere og tyskere

Stalins utsending, Andrej Vysjinskij, han som var aktor i Moskvaprosessene før krigen, sørget for utslettelsen av latviske lover og institusjoner. Den totale tilintetgjørelsen av Latvia fulgte, med deportasjoner, drap, fengsel. USA, Norge og mange vestlige land godkjente Sovjets okkupasjon av Latvia. President Karl Ulmanis ble sendt til Krasnovodsk i Sibir, der han døde i en straffeleir 20. september 1942. Regjeringens medlemmer ble straks arrestert og flere av dem henrettet, som utdannelsesminister Julijs Auskaps, 3. august 1942, i et fengsel i Sverdlovsk. Forsvarsminister Krisjanis Berkis ble henrettet 29. juni 1942 i en leir i Perm.

Barna ble indoktrinert: «Marxismen er god! Stalin er vårt mål!». 20. mars 1941 ble alt kirkegods nasjonalisert, katolske klostre ble stengt, avkristningen var begynt. Kristne ble forfulgt, prester arrestert og deportert. Politiske fanger ble torturert og tvunget til å tilstå konstruerte anklager, og natten til 13. og 14. juni 1941 ble tusener deportert.

Så kom tyskerne. 7. juli 1941 hadde tyskerne tatt hele Latvia. Ny okkupasjon. Jødene utryddes. Tysk propaganda gir jødene skylden for Stalins terror. Holocaust setter preg på Riga. I oktober 1944 er russerne tilbake.

Kirke ble planetarium

Det er dette vi blir minnet om i Okkupasjonsmuseet. Under den sovjetiske og tyske okkupasjon mistet Latvia 550. 000 mennesker, eller mer enn en tredjedel av befolkningen. De ble myrdet, drept i kamp, deportert og forsvant uten spor.

Den katolske presten Jazeps Razmuss og den lutherske Albert Freijs forsvant i leir. Prester var erklært «fiender av staten», kirker ble stengt og omgjort til verdslige formål. Det er overdrivelser, sa mange vestlige kirkeledere helt til 1980-tallet, da slike temaer kom opp.

- Nei, det handler ikke om overdrivelser. Den lutherske domkirken var konsertlokale, den katolske St. Jakobs kirke var foredragssal og den russisk-ortodokse katedralen i Riga var planetarium. Ble du observert til gudstjeneste i de få kirker som var i bruk, hadde du ingen fremtid, sier Juris Berze.