Les også:

Lesernes reisetips

---

En ung mann vandrer alene på kirkegården Père-Lachaise. Han stanser ved Piafs grav, akkurat som tusener av andre, etter at filmen "La vie en rose" skapte en ny Piaf-feber. Han blir stående lenge. Han sørger, legger ned blomster og er på gråten. - Sørger du over henne? spør vi forsiktig.- Nei, jeg sørger over min venninne. - Er hun død?- Nei, men det er slutt mellom oss. Du skjønner, min venninne elsker Piaf. Her føler jeg meg nær henne. Piaf står for kjærlighet, forklarer den forsmådde elsker. Han må ha lest Piaf: "Selv når man har mistet den, etterlater kjærligheten man har opplevd en smak av honning. Kjærligheten er udødelig!"

Dør aldri.

Edith Piaf er udødelig. Like udødelig som Paris, byen der hun ble født og ville dø, som hun aldri forlot lenge av gangen. I dag er hun overalt. Aller mest i ånden. Før ville alle se Jim Morrisons grav på denne mest romantiske kirkegården i Paris. Nå er det Piaf. Egentlig utåndet hun i Grasse. Men hun ville dø i Paris. Liket ble kjørt dit om natten, i all hemmelighet. Hun ble erklært død 11. oktober 1963, i sin leilighet i 67, boulevard Lannes. Tre dager senere fulgte 40 000 mennesker henne til graven. Det ligger ikke én blomst på de heller skitne trappene i 72, rue de Belleville, i bydelen av samme navn. Legenden sier at hun ble født her, "under en lyktestolpe". En politimann skal ha dekket henne med capen sin. I virkeligheten kom hun nok til verden på Tenon-sykehuset like ved. Men minneplaten, som sier at hun ble født "i den største nød", lyver ikke. Hverken moren, sangerinnen Anetta Maillard, eller faren, akrobaten Louis Alphonse Gassion, brydde seg om henne. Men de oppkalte henne etter datidens heltinne, den engelske sykepleieren Edith Cavell, som hadde spionert under krigen og ble skutt av tyskerne, så hun kunne fronte livet.

Hipt.

Ediths mormor i rue Rébeval måtte ta seg av den lille, men stilnet skrikene med rødvin i tåteflasken.Belleville er et av de mest maleriske strøkene i Paris. I dag har kunstnerne overtatt etter arbeiderne. Belleville er blitt hipt, også for norske kunstnere som har utstillinger her hvert år.Slik var det ikke i Piafs barndom. Her var hun høyt og lavt etter noen år hos sin farmor, på bordell i Normandie. Senere, sammen med den tvilsomme halvsøsteren Simone (Momone) Berteaut, "gjorde" Edith Belleville, nabostrøket Menilmontant, samt Pigalle og Montmartre - og sang til livets opphold. Etter å ha tjent nok, gikk søstrene på kafé. Kanskje på Aux Folies, nederst i rue de Belleville. I dag vanker i hvert fall alle nåtidens Edith Piafer der. Og på kafeen Le Vieux Belleville i rue des Envierges, synges det Piaf hver eneste kveld.

Skjebnemøte.

Dekoren er en helt annen der kabareteieren Louis Leplée oppdaget Piaf. Det var rett bak Triumfbuen, på hjørnet av avenue Mac Mahon og rue Troyon. Leplée lanserte Piaf på sin klubb Gerny's, som den stakkarslige jentungen, "spurven". Men Leplée ble drept, og mistanken falt på Piafs gangstervenner - og henne selv. Hun ble reddet av en ny "ridder", Raymond Asso. Han hjalp henne videre til music-hallen ABC og til plateselskapene. Gerny's, ABC og andre steder Piaf har sunget, eksisterer ikke mer. Men det gjør Moulin Rouge, der hun sang med Yves Montand. Og Olympia eksisterer i høyeste grad. Der hadde hun sine største triumfer. Etter forestillingen kan hun godt ha feiret kvelden på Bar Romain, i rue Caumartin.

Levde om natten.

Piaf levde om natten og sov til langt på dag. Hun har vært innom de fleste kjente restaurantene og nattklubbene i Paris, som for eksempel Fouquet's på Champs-Elysées og Le Glob (i dag Globo) i boulevard de Strasbourg. Kanskje kom hun aldri over tapet av datteren Marcelle, som døde to år gammel av hjernehinnebetennelse. Eller at hun savnet kjærlighet som barn. Hennes liv var i hvert fall melodramatisk, og er derfor blitt en myte. Den tar Bernard Marchois godt vare på i sitt private museum, en leilighet Piaf bodde i som ung. Der må man avtale besøk. Marchois kan fortelle i timevis om sitt store idol. - Hun var født i et fattig strøk, og det preget henne hele livet. Hun har også sunget mange sanger om Paris. Hun sa at luften der gjorde henne godt, sier Marchois.Bernard Marchois traff Piaf da han var 16 og ble fullstendig fjetret. Siden har han samlet klenodier fra og om sitt idol i et lite museum. En figur viser Piaf i full størrelse, 1,47 meter. Men stemmen var desto større. - Den kommer fra leveren, og går fra topp til tå. Den utløser en bølge av sort velur som skyller over oss, går gjennom oss og i oss, sa multikunstneren Jean Cocteau, nær venn av Piaf.

Hedret.

I 2003, på 40-årsdagen for Piafs død, fikk hun endelig en plass oppkalt etter seg i Paris. Det koseligste ved hele plassen er Bar de la Place Edith Piaf, med bilder og tegninger av henne overalt. - Vi har konsert om henne hver lørdag. Det er ofte fullt, sier bartender Nabil. På slike steder finner man fremdeles noe av Piafs atmosfære. Den handler om "det lille folket" i Paris, om deres fortvilelse, drømmer og legender. Men først og fremst om kjærlighet.- Uten kjærlighet er man ingen ting, sa Piaf. Hun var en fri kvinne. I kjærlighet, som i kunst. I hennes forskjellige leiligheter i Paris levde hun for musikken. Hun ikke bare sang, men skrev 80 viser selv. Filmen "La vie en rose" har norgespremière fredag 30. mars. Les også: Piaf-feber i Frankrike