- Egunon.

"God dag" på baskisk, slik starter dagen i Biarritz. Byen ligger nemlig på fransk side av Baskerland, og ser over til den spanske – i godt vær. Og det er det hver dag. Nesten.

Ikke bare nesten, men hver dag – hele året – møtes en gruppe fanatiske sjeler på stranden Port Vieux. Det er Les Ours Blancs, «de hvite bjørnene». På det meste 160 i antall, fra 20 til 80 år i alder.

I dag er bare noen få til stede. Det er 13 grader i vannet, og solen har et lett slør.

- Det blir aldri særlig mye kaldere enn åtte grader, selv midt på vinteren. Men se hvor godt vi holder oss, sier Jack Babet (69) og Mado Poivert (68) før de kaster seg ut i bølgene for annen gang. De andre bjørnene sitter og soler seg i våte badedrakter.

Klubben ble dannet julen 1929, under en konkurranse, der flere djerve kastet seg i vannet. De minnet om isbjørner som ikke enset kulden. Dette ble en tradisjon som gjentas hver dag mellom klokken 12 og 13.

Badeenglene liker å holde sammen om kvelden også. Og i godt vær tar de med seg piknik-utstyr og trekkspill på stranden.

- Si vi er på jakt etter forloveder, sier Betty, Jeanine, Victoria og Babeth, og kniser. De vil gjerne ha besøk av kjekke nordmenn.

La brett på bølgene

De hvite bjørnene har valgt det eneste mulige stedet. På de andre strendene i Biarritz slår bølgene inn i ett sett. Det er vilt og vakkert, men man bader på eget ansvar, og det kan være direkte farlig. Fra 1. juni til 12. september overvåker badevakter et avgrenset område.

Da er det svart av folk. Biarritz’ befolkning på 30 000 mer enn firedobles. August er verst. Kom heller i september, sier biarrotene, som innbyggerne kalles. Da er det minst like varmt i vannet, og herlig.

Havet og bølgene betyr alt i Biarritz. Særlig etter at Hollywood-stjernen Deborah Kerr kom hit i 1957. Hennes mann, regissøren Peter Viertel, skulle filme Ernest Hemingways roman «Og solen går sin gang». Viertel ble helt vill da han så bølgene, og fikk med et surfebrett fra California. Hemingway selv bivånet første forsøk, som endte i klippene. Men Viertel ga ikke opp, og ble snart fulgt av andre.

- Det eksisterte en form for surfing før det, som vi kalte planking, forteller Robert Rabagny, lidenskapelig surfer og eier av restauranten Le Surfing, dekorert med surfebrett fra hele verden i taket, og med bilde av surfesportens far, Duke Kahanamoku.

Biarritz er i dag Europas surfehovedstad. Merkene Quicksilver og Ripcurl har forlengst rykket inn. Musikken fulgte etter, anført av The Beach Boys. Neste skritt blir en hel bydel viet surfesporten.

- Alle kan surfe her, men det er best å ta noen timer først hvis man aldri har prøvd. Det er like store farer forbundet med havet som fjellet. Hvis man ikke er kjent, må man spørre seg frem. Det er en fantastisk sport, men man må respektere reglene, sier Rabagny. Som selvsagt også er hvit bjørn. I år har han det travelt med feiringen av surfesportens 50-årsjubileum, med ymse happenings.

Hvaltunge og kurbad

Peter Viertel og Deborah Kerr var langt fra de første som oppdaget Biarritz’ fordeler. Daværende Beariz var kjent allerede i middelalderen. Da på grunn av fiskerne, som var spesielt dyktige med harpunen. Hvalen ble brukt til nesten alt, men den gastronomiske delikatessen var tungen. Biarrotene levde av hval til midten av det 17. århundre. Det finnes det spor etter på havmuseet og i den lille havnen med den utmerkede fiskerestauranten Chez Albert. Nå er havet for varmt for hvalen.

I stedet dykket biarrotene selv i havet, allerede fra 1609. Legene mente lenge at aktiviteten kunne kurere galskap. Samt en rekke andre lidelser.

Og kjendisene strømmet til strendene i Biarritz. Forfatterkjempen Victor Hugo forutså at byen snart ville bli på moten. Otto von Bismarck, prins og Tysklands første kansler, kom på ferie, fikk erfare havets luner og ble reddet av livredderne.

Men det var takket være Napoleon 3.s hustru Eugénie at byen ble trendy. Hun hadde vært der som barn, og overbeviste sin mann om stedets mange fortrinn. Napoleon 3. bygget en villa til sin keiserinne, i dag fornemme Hôtel du Palais. For å underholde de fine gjestene ble det bygget et elegant kasino. Arkitektene slo seg løs med art nouveau, art deco og andre arter i skjønn forening. Men ingen bygning er så spesiell som Villa Belza, alene på en klippe omringet av frådende bølger. Prinsen av Wales, senere den abdiserende kong Edward 8., likte seg der.

Eksplosiv samtale

Men tro ikke at Biarritz bare er glamour. Byen ligger tross alt i Baskerland, og det er ikke bare på den spanske siden man møter tilhengere av baskisk uavhengighet. Separatistbevegelsen ETA søker ofte ly på fransk side.

- Turister er velkomne, insisterer Imanol, som kjører dem i sin drosje. Men etter hvert som samtalen dreier inn på baskerproblemet, skjønner vi at han neppe sitter hjemme foran TV-en om kvelden.

- Norge har jo bidratt i fredsforhandlingene mellom den spanske regjeringen og ETA, skryter vi.

Jo, det vet han.

- Det var trist at våpenhvilen ble brutt, fortsetter vi.

Total taushet. Imanol synes ikke det var trist i det hele tatt.

Det kan være lurt å unngå temaet. Det lønner seg også å søke råd før man bygger hus langs kysten. Hvis ikke risikerer det en natt å bli redusert til ruiner.

Imanol tar oss imidlertid med til et langt fredeligere område, den vakre golfbanen Ilbarritz utenfor byen, med fantastisk utsikt til havet og ramsalt luft. Hvis surfing er sport nummer én, kommer golf som en god nummer to. Biarritz er golfernes Mekka, med ni golfbaner rundt byen, og en midt i sentrum. Det lønner seg å kjøpe golfpass (240-300 euro) for fem baner. Ved Ilbarritz ligger også et unikt, stort treningssenter.

Sist, men ikke minst, har folk rugbydilla i Biarritz, som har et meget godt lag.

Vil til Oslo

Men biarrotene trener nå på en helt annen sport, skigåing.

- Når den nye flyruten åpner, skal jeg til Oslo og stå på ski, sier Didier, slakter på det frodige markedet. Hos ham henger Bayonneskinkene, en av byens kulinariske spesialiteter, på rekke og rad. Andre disker bugner av frukt og grønnsaker, eller ørten sorter ost. For ikke å snakke om den sprellende ferske fisken i fiksehallen. Blir det for sterke inntrykk, kan man ta en kaffe eller et glass sangria hos Eric Mirambet – som skal til Oslo i bryllup i september. Etter markedet anbefales en stående tapaslunsj på Bar Jean ved siden av markedshallene. Den er viet nok en sport, tyrefekting. Og mange av gjestene der spiller baskisk «pelote», en slags håndtennis.

Mindre sporty besøkende kan ty til havet igjen, men denne gangen innendørs. Thalassoterapi, sier man her. Det må ikke forveksles med spa, selv om det ligner. Men fint skal det være. Armelle, i hvit frakk, viser oss rundt på berømte Hôtel Miramar. Her kan man få søvn- og/eller antistressterapi i bassenger som holder 32 grader, med salt fra Dødehavet. Restauranten serverer lavkalorimeny og vann.

Ta en spansk en

Ønsker man mer fest og moro, er også Biarritz stedet. Hele året er det forskjellige kulturevenementer og fiestaer. Og for dem som vil, er det ikke mer enn 40 kilometer til San Sebastian i Spania, med enda mer fest. Det anbefales uansett å ta seg en tur ut av byen i retning av Pyreneene. Turterrenget her er midt i blinken for nord­menn, og markedene i de små landsbyene underveis byr på moreller fra Ixtassou, spansk pepper fra Espelette, ost og vin fra Irouléguy.

- Den flotteste tiden er oktober, sier Imanol. Da får bøketrærne et vell av farger, og man kan delta på skogduejakt.

- Men respekter vår levemåte. Ikke forlang middag klokken seks. Vi er glade i en fest. Den i Pamplona er verdens nest største, etter Rio. Fra februar til april kan dere komme på siderfest. Da betaler man 23 euro og kan spise og drikke så mye man vil, fra fat, anbefaler Imanol, som mer enn gjerne skryter av Baskerland for nordmenn.

Identitet

Biarritz er full av historier. Sommeren 1918 ferierte Pablo Picasso og dikteren Guillaume Apollinaire i Villa Mimoseraie. For å takke vertinnen malte Picasso fresker på veggene, og Apollinaire skrev dikt. Like etter ble villaen revet, og det kom i stedet en stygg bygning, som det også er flere av i Biarritz. «Vorter», sier biarrotene. Byen ble bombet av tyskerne under krigen, og bystyret hadde lenge ingen god plan for gjenoppbygging. Men nå er det blitt orden. Borgermester Didier Borotra vil bevare, men også fornye, og ikke minst forynge byen. 35 prosent av inn­byggerne er i dag over 60 år.

- Biarritz’ største fordel er dens identitet, sier Borotra.

Kanskje

Byens største fordel er nok heller havet – allestedsnærværende. Det luktes og høres overalt. Og tør du ikke surfe på Biscayabuktens atlanterhavsdønninger selv, er det fascinerende å se gode surfere vise sine kunster langt der ute i de frådende vannmassene.