Glem kulturelle Madrid, trendy Barcelona,romantiske Sevilla, nymotete Bilbao - det er i Valencia detskjer. Umerkelig er Spanias tredje største by i ferd med åbli en turistattraksjon. En uttørket elv flommer over av engigantomanisk arkitektonisk fremtidsdrøm av skummende hvitbetong i fantasiens fyldigste former: Kunstens ogvitenskapens by. Ikke bare ett monumentalt kunstverk av etbygg, men fire - med spektakulær design som prøver å overgåhverandre i dristighet. Foreløpig er det bare to som stårforsinket ferdig, for vi befinner oss jo i et område hvorSpania er mest spansk. Hvor dagen i dag nytes med velbehag ilange drag og morgendagen skyves ut i en fjern fremtid somikke gryr ved soloppgang.

Appelsiner og Carew

Sett fra Norge er Valencia mest kjent forappelsiner og paella og John Carew. I Spania er byen mestberømt for sitt natteliv og frisinn. Noen ganger synes detsom om månen over Valencia aldri går ned før langt på dag.Og som om dagen er en eneste langsom forberedelse motkveld.Så da sitter vi der en fredag ettermiddag på Plaza de la Virgen, Jomfruens plass, på Bar Roma. Du skalikke la deg forvirre til å stanse før du når helt inn hit.Valencia er en by som må erobres innenfra. Utenfra kan denvirke hesblesende og kaotisk og ikke videre vakker, ikke førdu når inn hit i katedralens skygge og bilstøyen er parkertpå trygg avstand.Ennå har ikke bybildet gnidd siestaenut av gatekrokene. Duene flokker seg omkring fontenene.Folkelivet flanerer forbi, stanser opp i omfavnelser ogsamtaler. Tiggerne inntar plassen foran kirkedørene. Dagensvales, fargene blir tykke og saftige, lyset sildrer mellompalmene og solen spraker glød i katedralens murer. Noeneldre damer har inntatt første bordrad, yngre par innlederdagens stevnemøter, en veldresset forretningslunsj flyter uti gyldne konjakkglass. Har det noen hast her jeg sitter meden lang liste av museer og utstillinger?I morgen?La oss gå pliktskyldigst inn i katedralen hvor stilartenebryter seg inn i hverandre - romersk, gotisk, barokk,renessanse. Første del av katedralen sto ferdig i 1262,bygget på ruinene av en moské. I mer enn 500 år harkatedralen i Valencia voktet Jesu hellige nattverdsbeger, dukan tro det eller ikke. De troende lener sin overbevisningpå en pavelig velsignelse. Ute er gatelivet blomstret opp.Bråe vinder hvirvler havets fuktighet gjennom gatene. Destore veggflaggene blafrer fra Valenciaregionesregjeringssete, et staselig palass fra 1500-tallet vedinngangen til den gamle bydelen El Carmen. Går vi dit innnå, forviller vi oss aldri ut igjen av dens mangfoldigelabyrinter. Det er en bydel som hører nattentil.

Barene fylles

La oss heller drive medmenneskemylderet som nå er inne i sin mest hektiske fase.Kontorene tømmes, barene fylles, forretningene er stuvendefulle. Vi flyter med strømmen under San Vicentes skyggefulletrær ut mot den trekantede Plaza de Ayuntamiento med sinetårnrike monumentale bygninger i valensiansk nybarokk ogspansk modernisme og art deco. Gatene rundt er fulle av småspesialforretninger. De trange gågatene mottyrefekterarenaen fylles av stålblanke bord og stoler. Nå erdet tid for de siste innkjøpene, de første drinkene, denlangsomme sigaren, for samtalene. Og finner du ikke noe bordeller krakk, havner du snart ute i den tutende trafikkelvensom fosser rundt byens indre kjerne. På den andre sidenligger et langstrakt, elegant palass, en modernistisk juvelfra begynnelsen av forrige århundre - byensjernbanestasjon.Fortsetter du videre, til venstre baktyrefekterarenaen, havner du snart i en av de store, bredeavenidaer under et grønt tak av enorme trær, kranset avkaféer og barer i den mer elegante stilen med en duft avParis i de fornemme boliggatene på begge sider.Bråttender vi ved en av byens mange broer over ingen elv. Ettervoldsomme oversvømmelser ble elven Turias' løp lagt utenombyen i 1957. Det gamle elveløpet er forvandlet til en grønnoase av parker, idrettsbaner, lekeplasser i kilometer etterkilometer. I det fjerne rødmer de dristige bygningene iKunstens og vitenskapens by i solnedgangen. Og ennå har viikke sett havet.I morgen?Dagen er forbi. Nattenennå ikke begynt. Klokken er 22 og det nærmer segmiddagstid. Jeg leter meg frem til en lokal favoritt, enbeskjeden dør i en stille gate i den gamle bydelen, like vedden nyrestaurerte San Nicola­skirken. I restaurant SanNicola­s prediker Felipe Bru en særegen meny med storandakt. Han serverer bare fisk - og på en litt bakvendtmåte. Her velger du først hvilke smaker av sauser du vil ha,så finner kjøkkenet ut hvilken fisk som passer best ut fradagens ferske fangst på markedet.Klokkene ringer motmidnatt. Som et signal. Utelivet tetner til i de trangegatene med flakkende, gult lys. I Calle Caballeros er detbarer, kaféer, restauranter og discobarer i hver enesteport, fra det enkle rustikke til de mest fantasifulle derdesignen drypper overdådig fra middelalderens vegger. Nattelivet brer seg ut som en lysende blekksprut i sidegaterog bortgjemte små plasser. De stille, mørke gatene bør dustyre unna. Ikke alt uteliv er likesjarmerende.

Evigung natt

Og nå, kjære leser,er du kanskje kommet i den rette stemning og kan overlatestil deg selv. 48 timer i Valencia skal ikke programmeres idetalj. Slapp av, la deg styre av innfallene, avtilfeldighetene. Og av været. Går du hjem klokken 2, er dufeig. Det er nå natten begynner og ravnene flokker seg motdansebarene i Barrio del Carmen eller et av de mange andreområdene som er tettpakket av natteliv: Canovas, JuanLlorens, Avenida de Aragon, Avenida de Neptuno. Og mensnatten ennå er ung og bare 3, begynner bilkøene påmotorveien ut av byen sydover til et av de mange diskotekenesom ikke stenger før solen er varm - Rockola, Barracas,Sound Factory.I morgen?Du skjønner kanskje atjeg ikke kan programmere deg til å innta frokosten påMercado Central. Men du rekker det kanskje før stengetid kl.14. Det skal være Europas største, en modernistiskmatkatedral fra 1928 med 1200 boder.Har jeg glemt å siat for å erobre Valencianatten på ny, må du ta deg enlang
siesta slik skikken fremdeles er her?
Duklarer vel det på egen hånd. I morgen?Vi seeskanskje til en langsom
frokost rundt Plaza Redondas
lille søndagsmarked, fylt av trette sjeler. Hvis dufremdeles er en norsk tursjel, kan du gå kilometer etterkilometer i det grønne elveløpet. Valencianerne gjør det påen annen måte. De begår en støyende og lang søndagslunsj påden uendelige raden av paellarestauranter ved bystrendeneArenas og Malvarrosa ved havnen. La Pepica for eksempel,Hemingway var her. Eller i La Rosa, der han ikke var. Elleri den lille fiskerlandsbyen El Palmar, tettpakket avrestauranter ved en saltvannssjø omgitt av rismarker en drøymil mot syd, et slags Valencias Morgedal - paellaensvugge.Har vi ennå ikke rukket Kunstens og vitenskapensby med den lokale arkitekthelten Calatravas' dristige øye avet planetarium og der byggekranene står som vadefugler overOperaen i byen uten operaorkester?Imorgen.