Været hiver seg rundt og kaster småkunstverker av frådende havskum mot det svarte lerretetav forrevne klipper. Havet ypper seg mot land. Himmelen erennå purpur av en solnedgang som forsvant mellom en sprekk ide smale skyene som klamrer seg til horisonten. Vær på allekanter når jeg kikker ut av koøyet.Det er som å værepå et fjellstøtt skip. Det ligger fortøyd mot land til entrossig smal brygge. Men det er bare en innbilning at gulvetsvaier. Sjøbeina kan trygt få hvile her på en av øyas storeattraksjoner, en skrogformet bygning av grovt tilhuggetstein ytterst på en liten kai, murt fast påklippegrunn.Dette er altså verdens minste hotell, firerom med garantert havutsikt og restaurant - Hotel PuntaGrande, temperamentsfullt bestyrt av en strandet signora fraItalia som ikke kunne leve uten havet. Nærmere kommer hunikke.En gang var El Hierro erklært som verdens endefør Columbus klusset det til.En gang var den lille øyasom brått stiger opp av havet, et sentralt geografisknullpunkt. I det 2. århundre e. Kr. la Ptolemaiosnullmeridianen gjennom øyas vestlige punkt - Punta deOrchilla. Her lå den inntil britene rev den til seg i 1884og lot den gå gjennom Greenwich i stedet.

Kun 800 hotellsenger

El Hierro er den minste og mest uberørteav de syv kanariske øyer, 800 hotellsenger. HovedstadenValverde er en klynge hvite hus og 1800 sjeler som klamrerseg fast i fjellsiden. Før du rekker å bli henrykket, er duute på landeveien igjen der søvnige gjeterhunder og geiterdemper farten.Utviklingen har tatt seg god tid. En veisom ble planlagt i 1914 til den vestlige delen av øya, blefullført i 1962. Ikke før på 1970-tallet fikk øya skoler,elektrisitet og rennende vann i husene. Siden kom det enliten flyplass og et statlig turisthotell. Men det ble etrungende nei til mer sivilisasjon da det spanske forsvaretpå midten av 1990-tallet syntes at El Hierro lå langt nokunna til at de trygt kunne plassere enrakettoppskytningsbase der. Ennå står skriften ganske friskpå veggene: Hierro for fred. Nei til raketter.ElHierro er den mest ugjestmilde turistøy du kan nærme deg -med bratte, svarte klipper som løfter det grønne platået inni skoddeheimen. Men folket er det mest vennlige du kan møtepå din turistvei, en vennlighet formet av det nøysomme livetpå en forblåst klippe.Du kommer ikke hit for å slangedeg på gyldne strender. Dette er et paradis av et annetslag. Her er ingen brede sandstrender, ingenorganiserte utflukter eller støyende feriesentre. El Hierroer full av svimlende landskap. De smale veiene snor deg oppmot lange utsikter av ro og fred. Det skal være fleremiradorer her enn politifolk.Selvfølgelig merkes noenhundre turister på en øy med 8500 innbyggere. Men det erturister av et annet slag enn de som svermer rundtkanaristrendenes flueparasoller. Du faller fort inn i denlokale rytmen: -Ta det med ro, ta det med ro, sier deher. De har hendene i lommen, og lommen full av tid.Skiltingen til steder og naturperler er mangelfull.-Hva skal vi med det. Vi vet jo hvor det ligger.Spør du om veien i en bar, kan det hende at eieren stengerog tar deg med.

Syder av fred

Her er ingenheiser, ingen trafikklys og ikke noe natteliv, selv i denlille fiskerlandsbyen La Restinga som strever med å bli etslags turistsenter med noen få små hoteller, noen flererestauranter og et par sportsdykkerfirmaer. Havnen syder avfred; hvite båter med blå riper synes fortøyd i en evighet.En ensom tysker startet den første baren i 60-årene, nå KaiMarino Hotel, fremdeles et beskjedent foretak. Byen er blantøyas yngste, med den største ansamling av fire etasjes husog et leilighetsanlegg, enormt etter lokal målestokk. Tysketurister flokker seg sammen mot kveld, men stranden er litenog dårlig. Om dagen forsvinner de i leiebil og medvandrestav og blir borte i landskapet. Eller de finner sinskjermede plass, som hvite soldyr mot svarte klipper.Det er hit til Restinga at Star Tour åpner El Hierro for detnorske markedet denne vinteren - i beskjeden målestokkriktignok. Du får bare to netter i en pakke med resten avtiden på Tenerife. Det er som om de ikke riktig tror at øyaholder for en uke. Men det gjør den hvis du er av det retteslaget. Fullt mulig å øyhoppe hit på egen hånd med fly ogbåt fra de store turistøyene.

Klipper og fiesta

Slik kan du oppleve en annerledes kanariøy:Vinden suser i ørene. Klippene steiler mot himmelen.Vulkansteinene kravler mot havet. Et morgenbad. Opp enbadetrapp der sjøen roer seg i et naturlig basseng, stigeren havnymfe opp som en silhuett i motlyset. Slik erbadelivet her. Strendene er få og svarte i mektigeinnramninger av steile klipper der havet eksploderer motsteinene. En fiesta danser lystelig foran en jomfruden tre timer lange veien fra sognekirken i La Frontera medklokketårn på en vulkantopp til landsbyen Los Llanillos,hvitere enn hvitest, smukkere enn smukkest, et levendeprospektkort. En lunsj fylt av vin og vind, medbragt påbryggekanten i den forlatte havnen ved Punta de Orchilla,tett på verdens gamle ende. Etterpå ta turen opp i høyden ogstige andektig inn til øyas øverste jomfru i kongenesavsidesliggende kapell. Hvert fjerde år bæres hun endagsmarsj ned til en månedslang fiesta. Fortsette til ElSabinal, naturens egen skulpturpark, der vinden har dreietsølvgrå trestammer til store kunstverk. Så svimle seg ned ennålestikkende vei og bli en liten silhuett mot den rødsvartestranden ved Verodal, øyas beste. Kanskje er den åpen, denlille baren som har gravd seg ned for vinden?

REISELIV - SPØRSMÅL OG TIPS

Skal du ut på tur, og lurer på hvilke severdigheter du bør få med deg? Eller har du nettopp kommet hjem fra en drømmeferie du vil tipse andre om? Del opplevelsen med andre i Debattcentralen

Severdighetene er få og ustressede. Det er ingenting du ikkemå gå glipp av. Men du kan stanse ved Mirador de la Pen~ader kunstarkitekten César Manriques restaurantbygg løfterseg ut av fjellsiden til et enestående utsyn mot El Golfo,den vide buede dalen som en gang var halvparten av etvulkankrater. Restauranten er kokkeskole, og det nærmeste dukan komme et gourmettende måltid.

Eslene

Noenkilometer svinger lenger nord viser et skilt ned til delykkelige esler. Her driver et britisk par et hvilehjem forforlatte esler, dette merkelige dyret som få har elsket, menmange utnyttet og mishandlet i hardt arbeide. Nå er eslenestid snart forbi også på El Hierro. Du får høre historiene omWilly og alle de andre som er funnet etterlatt i etørkenaktig lavalandskap, overlatt til seg selv og en langsomdød.Fremtiden skynder seg langsomt, men den kommerogså på El Hierro. Eslenes tid er snart forbi.Ognattelivet er ikke lenger fullt så sakralt som en danskguidebok vil ha det til: -Eneste begivenhet om aftenener messen i kirken.Du klarer nok å lete opp endiscobar eller to i helgene. Men hver kveld stiger lysteligtoner ut fra den lille husklyngen ved Punta. Ved en litenterrassebar samles det lokale folket. En eldre dame svingerenergisk med tamburinen. En sølvhåret Don Juan smekter overgitaren og svever nesten ut i rommet. En eldre herretrakterer skinntrommene. To ungjenter ypper seg overgitarene. Vi andre henger ved bardisken og tar stemningeninn i store slurker.Solnedgangen har vi forlengst settfråde mot havet fra dekket på verdens minste hotell.