Champagne til lunch. Hummer rullet i syltynne skiver, toppet med rosmarinolje og en skje sort kaviar. Kamskjell, gåselever, lammekarré og mangomousse. Det finnes ingen grenser for hva Stena Pettersen tryller frem fra det lille kjøkkenet på restauranten Qué Tal. Nordmannen har slått seg ned i Puerto de Mogán sørvest på Gran Canaria. Bare en liten svipptur fra chartermål som Puerto Rico og Playa del Inglés serverer han gourmetmat til Syden-turister som ønsker noe mer enn den ordinære pakken. Dem har det etter hvert blitt ganske mange av.

Svære hotellkomplekser, sjarmløse byer og strender der man ligger på rekke og rad. Brautende tyskere, lyserøde engelskmenn og nordmenn som er fulle fra de kommer til de drar. I mange år var det nesten flaut å fortelle at du skulle på ferie til Kanariøyene.

I 2007 er situasjonen en annen. EU og spanske myndigheter har lagt millioner av euro på bordet for å gi Gran Canaria og de andre øyene en ansiktsløftning. Veier er blitt forbedret, konserthus bygget og parker rustet opp. Noen av restaurantene har til og med kastet ut plaststolene og fornyet både lokaler og menyer. De nye hotellene som bygges, er nesten utelukkende luksushoteller med lyse farger, rene linjer og spa-anlegg som er hakket mer imponerende enn på nabohotellet.

Så kanskje det er på tide med en tur tilbake til Kanariøyene?

Et eventyr.

I over 30 år har svenske Marianne Garcia (64) vært den første som har møtt nordmenn på charterferie på Gran Canaria. Hun har jobbet som guide i Ving siden 1974, og bodd i byen siden 64. Den gang styrte Franco fortsatt Spania, heldekkende badedrakt var påbudt og en reise til Kanariøyene var et eventyr av de helt sjeldne.

–De fleste som kom hit, hadde aldri vært i utlandet før. De var nysgjerrige, positive og klaget sjelden. I dag har charterturistene satt seg grundig inn i rettighetene sine og nøler ikke med å si ifra om noe ikke er som forventet, forteller Garcia. Hun er fortsatt stasjonert i Las Palmas, hovedstaden på Gran Canaria, som hun forelsket seg i som 21-åring.

Sammen med Annika Oldenmark (54), som har bodd og jobbet i Las Palmas siden 1994, møter hun Aftenposten for å fortelle om Kanariøyene før og nå, og om hvordan Ola Charterturist har forandret seg siden de første pakketurene til Syden på 60-tallet.

–Las Palmas var det første chartermålet på Gran Canaria. På 60- og 70-tallet var det litt av et sted, fullt av turister og med et pulserende uteliv. Men på midten av 60-tallet begynte de å bygge hotellkomplekser i sør, og sakte, men sikkert forsvant turistene fra Las Palmas. I sør var det bedre og mer stabilt klima, og et enda mer pulserende uteliv, forteller Garcia.

Fjellfolkets førstevalg

Med turistene forsvant Las Palmas glam og glans. Hoteller forfalt, kriminaliteten fikk gode vekstforhold.

–Det er først de siste tiårene at Las Palmas igjen er blitt en by å være stolt av. Myndighetene har brukt store summer på å ruste opp og fornye byen. De siste årene har vi sett at flere av dem som ferierte i Las Palmas som ungdommer, er kommet tilbake på ferie – nå med barn og barnebarn, sier Garcia.

Matkuponger.

Det var mye som var annerledes på Gran Canaria i charterturismens spede barndom. Passasjerlistene kom på teleks, lange papirremser med hull i, og alltid var det noen som ikke hadde kommet med på listen. De måtte ta til takke med det hotellet der det var ledig rom. Matkuponger, som kunne løses inn på stedets restauranter, ble utdelt ved ankomst, men mange av gjestene syntes det var skummelt med spansk mat. De nøt medbrakt og ga kupongene til guidene.

Bussene med charterturister ankom Las Palmas hver lørdag kveld. Da sto lokale unge menn klare og ventet på bussen med de skandinaviske jentene.

–Bagasjen ble kjørt rundt i biler, men sjåførene var dårlige til å lese, og ikke sjelden ble det et virvar uten like. Jeg måtte kjøre rundt med taxi og levere kofferter som var forbyttet. Jeg husker jeg alltid var like utålmodig etter å komme meg ut i lørdagsnatten for å danse og drikke «Cuba libre», sier Garcia.

Hun har svært mange gode minner fra tiden.

–Guttene hadde fine klær og brylkrem i håret. De spanske jentene måtte være hjemme klokken 22. Las Palmas på 70-tallet var et eldorado for nordiske jenter, røper Garcia.

Fra søppelplass til rasteplass

Grisefest.

Å dra på grisefest var i mange år en nesten obligatorisk del av skandinavers sydenopplevelse. Det er ikke få nordmenn som har reist i buss ut på landet, spist gris til det tøt ut av ørene, skylt ned med altfor mye vin og sangria og danset tett som klister med den nyskilte mannen på naborommet.

Grise-Antonio ble nærmest en institusjon på Gran Canaria. Antonio arrangerte den første grisefesten i 1963. Da turistene trakk sørover, flyttet Antonio etter. Mange tusen fester ble arrangert, like mange Miss Piggy kåret. Turistene drakk seg hinsides, guidene nippet til vin og danset med bussjåførene. Men til fortvilelse for mange charterturister er den tradisjonelle grisefesten på Gran Canaria nå historie. Siste fest ble arrangert i april 2006. Da var Antonio blitt over 80 år, og turistene var ikke lenger like interessert i å dra på grisefest.

Surfe-paradis

–Dagens charterturister er mindre opptatt av fest og fyll enn de var tidligere. Da jeg begynte som guide på Gran Canaria i 94, var det ikke sjelden at gjestene hadde fått så mye å drikke at de måtte fraktes av flyet i rullestol. Det skjer ikke lenger nå, takk og pris, sier Oldenmark.

–Det var flere som kom tilbake år etter år og drakk fra de kom til de reiste hjem igjen. Noen fikk ikke lov av kona å drikke hjemme, og drakk desto mer når de slapp unna. Jeg husker en gjest som svirret rundt på flyplassen. Da han så meg, spurte han: «Kommer jeg, eller skal jeg dra?» Han trakk et lettelsens sukk da jeg fortalte at han skulle tilbake til Sverige. «Takk og pris, for nå orker jeg ikke mer», utbrøt han, forteller Garcia.

Januar-salget avlyst

Barcelona og Brasil

. Kanariøyene er det klart mest populære vinterchartermålet fra Norge. Hver vinter reiser mer enn 200000 nordmenn til Gran Canaria og de andre øyene, og både Ving, Star Tour og Apollo forteller om merkbar økning i antall kanariturister denne sesongen.

Ingen klapper lenger når vi lander på flyplassen i Las Palmas. Noen av flypassasjerene har riktignok bestilt rødvin til frokosten, men bortsett fra fire menn i 50-årene, som snøvler og sjangler ved bagasjebåndet, oppfører de norske Syden-turistene seg eksemplarisk.

Og mens de fleste hopper på en buss eller leier bil og kjører sørover fra flyplassen, drar vi i motsatt retning, til Las Palmas – hovedstaden på Gran Canaria og Spanias syvende største by. Kanariøyenes svar på Barcelona, hevder noen. Andre trekker paralleller til Rio de Janeiro, og hevder at stranden Las Canteras, med den åtte kilometer lange strandpromenaden, er minst like imponerende som den noe mer berømte Copacabana.

Las Palmas kunne vært en hvilken som helst spansk by. Her er travle handlegater med merkebutikker, spanske kneiper med blekkspruttapas, eldre menn som selger ristede kastanjer og ungdommer som råkliner på en benk – gamle nok til å vite hva de vil, men for unge til å få lov til det.

Fjellfolkets førstevalg

Whisky og livskvalitet.

Mandag er ingen dårlig dag for en whisky på en fortauskafé. I hvert fall ikke hvis du spør Miguel del Noru (63) og Manuel Paradas (79). De er på fornavn med servitrisene på Café Madrid i gamlebyen i Las Palmas. Et lite vink, og tomme whiskyglass er igjen fulle.

Miguel og Manuel har etter eget utsagn vært venner i tusen år. De bor rett i nærheten, og ikke sjelden tilbringer de ettermiddagen på Café Madrid på Plazoleta Cairasco.

I etasjene over kafeen ligger Hotel Madrid, der general Franco skal ha tilbrakt natt til 17. juli 1936. Han hadde det travelt med å komme seg til fastlandet, og skal ha dratt fra hotellet uten å betale. Samme dag startet den spanske borgerkrigen.

–Han bodde i rom nummer tre, rett over hodet på oss. Det hadde vært bedre om han aldri kom seg til fastlandet. Da hadde vi vært spart for mye, sier Miguel, og tar et trekk av sigaren. Han hevder hardnakket at det er nettopp Gran Canaria, og i hvert fall ikke naboøya