Se lesernes reisetips fra Canada

Vi er i Rossland i British Columbia, helt sør i den canadiske delen av Rocky Mountains, på grensen til Washington, USA. En Pisten Bully beltemaskin med 340 hestekrefter og kabinplass til 12 er skiheisen vår i fire dager. Her finnes ikke så mye som en eneste krokheis, ikke en heiskø, ikke så mye som en kaffekopp å få kjøpt i en kjip varmestue. Men vi er ikke her for å drikke kaffe. Vi skal stå på ski. Her er masse snø. Hvit, ren, ubesudlet snø som har lagt seg over det canadiske fjell- og skoglandskapet i et tykt lag og venter på at vi skal komme og leke.

Skibuss

Cat er betegnelsen på maskinene som prepper alpinbakker. Bygger du et kapell på en cat, får du en minibuss som går i terrenget. Caten bringer oss ut i villmarken så vi kan spenne på oss skiene og suse ned gjennom skogene i et pudderinferno. Vi styrer skiene inn mellom granbusker og sedertrær og fliser inn mellom furutrærne så konglene fyker. Her ute i grizzlyens jaktmarker – vi håper den ligger i dyp vinterdvale – står vi på ski der ingen skispor synes. Det har stått folk på ski her før oss, men ikke etter de siste snøfallene. For her er det urørt snø som gjelder, og det er dét Big Red Cats selger. Selskapet som arrangerer denne aktiviteten har konsesjon for å drive med catskiing i et stort område bestående av skogkledte åser. I Norge ville det ha vært høyfjell, men her går tregrensen godt over 2000 meter. Fra åstoppene har man på klare dager utsikt langt inn i Rocky Mountains, og kan se snøkledde, nakne fjelltopper på godt over 3000 meter. Men catskiing i Canada foregår for det meste i skogsterreng.

Her kan du stå på ski i Norge

Faste ruter

Langs skogsveier i landskapet frakter caten oss opp og inn til ulike startplasser, hvor vi slippes av. To guider, en leder og en assistent, tar oss ned langs forhåndsbestemte ruter i åssidene, før vi på ny blir plukket opp av caten, som har kjørt skogsveien ned. Så drar den oss av sted til et nytt utgangspunkt. Med tre cater og bare et knippe skiløpere i uken, sier det seg selv at det er mange passasjer mellom trærne som sjelden blir berørt av ski. Men det spiller for så vidt ingen rolle, for her snør det uansett så mye og ofte at det nesten alltid er urørt snø å kjøre i. Guidene har oversikt over hvilke ruter som er blitt kjørt når, og kjører ikke ruter på nytt før de er oversnødd igjen.

Skredfare

Tirsdag denne uken er vår første dag på catskiing. Det er overskyet og kaldt, og tåken ligger som grøt i dalene mellom åsene vi ferdes i. Et uvær som drev inn fra Vestkysten ga et formidabelt snøfall over den vestre delen av Rocky Mountains mandag, og nå kan vi leke oss i snømengdene. Men ingen glede uten bismak. Værforholdene denne høsten og begynnelsen av vinteren har gjort at rasfaren er formidabel. Bare i området rundt British Columbia og Washington er ikke mindre enn 27 mennesker omkommet i snøskred til nå denne sesongen. Her tas det ingen sjanser, og vi blir tildelt hver vår skredsøker som må bringes med under skijakken. Før vi får stige om bord i caten første gang, må vi gjennom et intensivkurs i skredsøking- og leting. Ingen finner det urimelig.

Du skal ikke være av den sarte typen for å delta på catskiing. Kapellet på maskinen er ikke akkurat spekket med comfort. Vi sitter på stutte plastseter og blir ristet både opp og ned og fra side til side. En i følget sammenligner opplevelsen med å kjøre tanks. Er du av typen som lett blir bilsyk, skal du holde deg i skianlegget.

Tykk tåke

Det er nok flere som nærer en viss engstelse idet vi går ut av caten på første tur. Tykk tåke gir minimal sikt og flatt lys. Men guiden hoier ut et «eiåååå»på beste Fleksnes-manér, som betyr «her er jeg», og setter utfor i elegante svinger – for så å bli borte i tåkehavet. Vi andre følger på. Sporet hans og det stadige «eiååå»-ropet, gjør det lett å finne ham. Så fort vi kommer inn i skogen, er tåken borte, og «Fleksnes» dukker opp for oss. Han samler laget, og så setter vi utfor i nye svinger. Det er påtagelig hvordan tåken ikke klarer å trenge seg ned her mellom trærne, og vi kjører lett gjennom løssnøen uten å engste oss for at det brått skal dukke opp noe som vi ikke kunne se på avstand. Her gjelder det bare å holde klar av trærne. Den siste biten freser vi gjennom en liten planteskog. Her ligger tåken klamt over terrenget igjen, men de små juletrærne gir referansepunkter som gjør det lett å lese terrenget likevel, så det er lett å kjøre. Etter rundt 400 høydemeter kommer vi ut på skogsveien, der vi venter på å bli plukket opp igjen.

Tim, som er dagens sjåfør, har kjørt cat i 25 år. Ved siden av å være en skikkelig trivelig kar og et muntrasjonsråd uten like, er han drivende god til å føre den store maskinen.

Og mens noen av oss har snakket om grizzly og sjansene for at vi skal treffe på en sinnatagg som har våknet fra dvalen, forteller Tim at han så en puma på vei mellom åkene. Vi ber en bønn om at den ikke har skikjørere på menyen.

Norges beste skianlegg

Nysnø

Onsdag byr på helt andre forhold. Det har snødd 15 – 20 centimeter i løpet av natten, og det vakre landskapet i Rocky Mountains ligger badet i sol. Men det blåser litt. Det betyr at det som skulle ha vært løs fin snø, enkelte steder har pakket seg og blitt vrien å kjøre i. Men inne mellom trærne i skogen er forholdene optimale. «Fleksnes» staker ut en fin linje gjennom skogen, og vi danser nedover i løssnøen mellom trærne og gasser på i de åpne glennene. Det er dette som er mange skikjøreres drøm: mykt fint pudder og strålende vær. Det er vel en blanding av naturopplevelse og mestringsfølelse det handler om.

Vi topper dagen med et langt run i en vindstille åsside, gjennom dyp pudder, rundt stivfrosne snødekte grantrær og over et langt herlig plantefelt med små busker. Det kan ikke bli bedre.