Last ned gratis storbyguider her!

Régis Blanc, skilærer i denne sjarmerende landsbyen midt mellom Lemansjøen og Mont Blanc, kan mer enn Kristiania-svinger. For å vise oss Les Gets’ grønne profil, tar han av skiene og skiskolens røde boblejakke og bretter opp ermene. Så setter han spaden i en kjempehaug av duftende trepellets.

–Dere har sikkert sett at det er nok av trær her, gliser han. Ganske riktig, på alle kanter av den lille landsbyen vokser det skog. Mest gran, noe som er sjelden så høyt. Fjellovergangen Les Gets ligger 1172 meter over havet, med bratte fjellsider som strekker seg opp til 2202 moh. Landsbyen er tilknyttet gigantområdet «Portes du Soleil» (solens dører), med i alt 14 stasjoner, 207 skiheiser, 288 løyper, 243 kilometer langrennsløyper, syv «snowparks» og 1082 skilærere.

Du grønne, glitrende...

For åtte år siden fant den daværende borgermesteren ut at trærne burde kunne brukes. Som brensel. I dag varmes 11 kommunale bygninger med vedfyr, og flere skal det bli.

–Det vi hugger hvert år holder ikke engang tritt med skogens naturlige vekst, forklarer Régis. Han reiser nå rundt til nabokommunene for å fortelle at det går an å stenge oljefyren.

Det nasjonale skogrådet ga grønt lys. Dette er faktisk nyttig for økosystemet. Varmen går igjennom et vannrørsystem inn til landsbyen. Underveis varmer det opp trappene foran rådhuset. Der strødde man før med lite miljøvennlig salt, som forurenser grunnvannet.

–Vi utnytter alt, inklusive asken, som vi strør på golfbanen for å smelte den siste snøen, forklarer Régis. Nå skal det bygges en vedfyr til, blant annet for skolene.

Forurenser fjellet.

Skifrelste nordmenn elsker å komme til Alpene hvert år, der de oppsøker utfordrende løyper og kule «after»-steder. Men alle disse «skimaskinene» har en bakside. Det går hardt utover fjellet. Frankrike overså trusselen i mange år, og bare bygget ut. Om sommeren var hele åssider gule etter de sterke kjemikaliene som skisesongen før ble brukt for å lage kunstig snø.

–Det er heldigvis slutt, sier borgermester Alain Boulogne. For noen år siden blokkerte han samtlige byggetillatelser, inntil videre. Store og små investorer i Les Gets fikk hakeslepp.

–Ja, jeg vet det er tungt å endre livsstil. Men man må ikke forveksle det å leve av turisme med å leve av hytter og hoteller. Soveplassene må være «varme» (nyttige). Jeg ville vise at vi kunne utnytte det vi allerede hadde, enda bedre. Vi har også begynt å demontere overflødige skiheiser. Både de unødvendige heisene og de «passive» husene forbruker energi til ingen nytte, forklarer Boulogne.

Kjent motto.

Han anbefaler for anledningen en lokal «tartiflette», en kaloribombe med smeltet ost og krem, samt et glass gul Savoie-vin, som bare gjør vondt verre.

–Jeg elsker fjellet, sier borgermesteren. Han pendler frem og tilbake til jobb i Lyon, men vil ikke stille til gjenvalg. Det blir for mye. Dessuten kom han egentlig til kort overfor bilistene.

–Det nytter ikke å bannlyse biler i en fjellovergang med hyppig passasje. Men bilistene oppfordres til å la bilen stå i utkanten. Vi har satt opp gratis busser til og fra skibakkene. Vårt motto er: «Tenke globalt og handle lokalt.» Vi er nødt til å innse at snøen kan bli mangelvare om noen år. Men alt dreier seg ikke om ski. Sommeren er også fin. I fjor hadde vi terrengsykkel-VM her. Og heisene kan brukes til mye annet, sier han.

Ideelt.

Foreløpig er det mer enn nok av snø. Og strålende sol.

–«Great!» Det er helt perfekt, sier Sara, Piers og Donna. De debuterer på snowboard. Det vrimler av engelskmenn her, særlig etter at avisen The Independent kåret Les Gets til det beste skisportsstedet i Alpene. Saras far leier ut ski i byen. Den har også en irsk pub, og et populært vannhull som heter Bush Bar – nei, den er ikke oppkalt etter GeorgeW.

Sjarmerende.

Les Gets er full av sjarm, med gamle og litt nyere trehus, forhistoriske slalåmski i tre (til pynt), og truger. De er av siste skrik. Mange foretrekker dem, som Nicolas og Boucif. De renner av svette etter en tre timers rundtur i høyden.

–Vi hadde en herlig lunsj i en enda mindre alpelandsby, forteller Nicolas. Boucif er døv. Men han digger truger. Det er 20 forskjellige tur- og langrennsløyper å velge mellom. En eldre turgåer vi møtte, er mest opptatt av panoramaet, med selveste Mont Blanc i midten.

–Majestetisk, sier hun. Selv om Det hvite fjell (4807 moh.) hevdes forbigått av Elbrus (5621 moh.) som Europas høyeste fjell. Elbrus ligger i Kaukasus i Russland, ikke langt fra grensen til Georgia, og det strides om hvor grensen mellom Asia og Europa egentlig går i det området.

Perle.

Men det som er sikkert, er at Les Gets ligger på den riktige siden av den grønne grensen. Derfor er den en såkalt «Alpine Pearl», som 20 andre steder i Sveits, Østerrike, Tyskland og Italia. Det vil si at de etterlever strenge kriterier for bærekraftig utvikling.

–Og om noen uker vil alle våre skiheiser få det internasjonale stempelet ISO1400, sier Emmanuelle L’Hermite, headhuntet for å nå dette vanskelige målet.

–Vi skal nå våre mål i løpet av to år. Det gjelder blant annet drivstoff, søppelsortering, miljøansvarlig innkjøp, bruk av resirkulert papir, utdeling av lommeaskebeger og så videre. Dere er kommet langt i Skandinavia. Vi ligger minst ti år etter. Det blir neste generasjon som blir grønn her, sukker hun.

Mjon?

Monique Berthet er ikke vokst opp med grønn morsmelk, men hun ble definitivt født med (slalåm-)ski på bena. Akkurat som pappa Jean endte hun på det franske landslaget, i 60-årene. Sportsbutikken hennes, «Skilove», er full av pokaler.

–Jeg elsker dette stedet. Det er fantastisk å våkne til sol klokken åtte om morgenen og være så nær Mont Blanc, Italia og Sveits. Vi har en eksepsjonell beliggenhet, sier hun. På veggen henger det bilde av henne sammen med den franske alpinlegenden Jean-Claude Killy.

–Men det var en nordmann også, hva var det han het–Mjon?

Jo, da. Håkon Mjøen kom først foran Killy i slalåm i Grenoble-OL i 1968. Men ble disket. Dermed fikk Killy tre strake gull.

Mat for mons.

Også Olivier Balu, alias Tonton la rondelle (sjonkel pølseskive) tror han vet hvor Norge ligger. I hvert fall får han bestillinger derfra. Hans butikk er en oase av farger, lukt og smak. Her henger skinker, pølser, oster og urter i skjønn forening. Står man på ski hele dagen er det viktig med mat, og da er Savoie-regionen midt i blinken.

–Raclette (smeltet ost med diverse tilbehør) er et must, sier Balu, og minner samtidig om Les Gets’ kulturelle severdighet, museet for gamle musikkinstrumenter. Med noen av verdens eldste.

Til gjengjeld er det ikke mer enn ett diskotek – «Igloo». Men siden mange yngre skiløpere suser forbi, er «after»-en sikkert i orden uansett.

–«Sure!», sier Matt og Alister fra London. Men de var mer opptatt av terrenget. Veldig variert. Les Gets er et eldorado for familier. Alle generasjoner står sammen og beundrer ukens store begivenhet, skilærernes oppvisning med fakler. Imens blir det servert varm vin fra en kjempekjele før festen avsluttes med fyrverkeri.

Hvor «grønt» det er, er et annet spørsmål. Men stemningen er upåklagelig.

Underjordisk.

På hotellet, «Le Crychar», er det godt og varmt. Det skyldes geotermisk varme, fra jordens indre. Eieren, Gregory Delechat, fikk ideen på grunn av en tomt foran hotellet, inntil skiløypene.

–Her det byggeforbud, så den er egentlig ubrukelig. I stedet har vi boret nedi bakken og lagt kabler for å få opp vann. Det driver en generator, forklarer han og viser stolt frem maskinen. Oppvarmet vann går videre til en etterlengtet dusj etter en dag på ski, og sørger for varme på rommet. Pluss svømmebassenget om sommeren.

Delechat har fått blod på tann. Neste stadium blir solcellepanel, på taket av en ny bygning.

–Vi må gjøre mer. Det var min svigerfar, tidligere borgermester, som satte i gang. Nå må vakre ord konkretiseres. Dette er fremtiden. Vi må for eksempel utnytte all snøen på takene. Våre barn må være stolte av oss, sier han, og klapper sin datters blonde hode. Klar til valget i mars. Les Gets grønne fremtid er sikret.

Snørapporter for Frankrike

Snørapporter for Italia

Snørapporter for Sveits

Snørapporter for Østerrike