Neshornmamma skuler skeptisk mot Land Roveren som hun nok synes har parkert altfor nær den søte lille ungen hennes. Jeg kan sverge på at hun et kort sekund møter blikket mitt, samtidig som hun langsomt løfter nesen med den fryktinngytende utveksten noen centimeter. Hele den lille gruppen av turister sitter musestille i den åpne bilen fire–fem meter fra kolossmammaen og babyen. Det eneste som høres, er lyden av digitalkameraer og videoopptagere.

– Jeg er ofte redd for neshornene, sier George, vår guide og sjåfør blant de frittgående villdyrene på Okapuka Ranch like nord for Windhoek: – Vanligvis er de rolige og snille, men man vet aldri når de ombestemmer seg.

Opplev Afrikassvar på Karibien

Jeg mistenker George sterkt for å si dette til hver gruppe hver eneste dag, for å øke turistenes skrekkblandede fryd i møtet med potensielt farlige dyr. Men rent teoretisk er det likevel ingen tvil om at mamma neshorn har mulighet for å gjøre en rask og heller ugrei slutt på min og andres Namibia-ferie: Hun veier godt over 2500 kilo og kan løpe med en fart av noen titall kilometer i timen hvis dagsformen er på sitt beste og raseriet på sitt verste. Og på grunn av artens dårlige syn hender det at neshornene angriper noe de ikke helt ser hva er, men som nærmer seg på en måte som av en eller annen grunn provoserer, kanskje med en lyd eller en duft. For om det digre dyrets syn er elendig, er andre sanser mer enn velutviklede.

Afrikas kulturelle godbit

Vannhull.

George får oss trygt ut av buskaset igjen, og neste gang jeg ser neshorn, er det på noe større avstand, med et gjerde mellom meg og dyret. Til gjengjeld dreier det seg nå om et svart neshorn, en adskillig mer aggressiv art enn den hvite neshornmammaen i Okapuka. Beistet har søkt til et vannhull i nasjonalparken Etosha i Nord-Namibia. Hit kommer også alle slags antiloper, sebraer, giraffer og elefanter for å drikke tidlig om morgenen eller etter at det har mørknet om kvelden. Mange av de samme dyreartene kan du også se fra din egen leiebil når du kjører rundt i nasjonalparken på dagtid.

Her trenger du visum

Blodig.

Da er det strengt forbudt å gå ut av bilen, og etter at vi har sett en drept sebra i veikanten, har vi heller ikke lyst. Inne i skogen kan vi så vidt skimte to geparder som venter på at vi skal kjøre videre slik at de kan fortsette middagen i fred. Geparden er verdens raskeste landlevende pattedyr og kan oppnå en toppfart på mer enn 110 kilometer i timen. Så her blir det ingen tissepause.Litt senere kan vi med kikkert se en løvefamilie som er i ferd med å fortære sitt bytte langt ute på en gresslette. Gribbene sirkler over, ivrige etter å få hakke løs på eventuelle rester.

Både voksne og barn krysser ivrig av for observerte arter i et flott skjema man kan få utlevert i resepsjonen i hyttebyen. Og dyrelivet i Etosha er så rikt at man blir blasert: Sebraer, giraffer og antiloper krysser veien i så store mengder at man til slutt knapt gidder å se etter dem. Som løssnø. Overveldende er også Sossusvlei, området i Namib-ørkenen lenger sør der de berømte sanddynene er på sitt høyeste og mest spektakulære.

Å klatre på et av disse store naturens underverker kan sammenlignes med å ta seg opp en fjellside i noen desimeter løssnø. Truger hadde kanskje hjulpet, funderer jeg mens jeg peser oppover ryggen på dynen som har fått navnet «Big Daddy» og er den aller høyeste, ikke bare i Sossusvlei og Namib-ørkenen, men i hele verden! Belønningen venter på toppen: Utsikten er praktfull.Like etter meg kommer Ivan Alberdi fra San Sebastián i Spania. Baskeren er så utslitt av å baske med sandmassene og så lykkelig over endelig å være oppe at han faller på kne og strekker armene mot himmelen. En ørliten bris rusker litt i det hvite hodetørkleet som rammer inn et stort smil under digre solbriller: – Jeg klarte det! brøler ungdommen og erklærer deretter høytidelig, på engelsk med frisk spansk aksent, at dette er det største han noen gang har opplevd.

Rike backpackere

Firehjuling.

Sanddynene kan også oppleves uten for mye svette, for eksempel ved å melde seg på en guidet tur med firehjuls motorsykler. Dette er kort og godt kjempegøy, og «alle» kan klare å føre en slik doning i det kuperte sandterrenget.Forutsetningen er at turlederen tar hensyn til at han kanskje har med nybegynnere å gjøre. For jeg kan personlig bekrefte at den som ikke er vant til firehjuling fra før, må regne med å gjøre visse nybegynnertabber. Og man skal jo helst ikke svinge feil vei i farten, hvis man tilfeldigvis befinner seg på toppen av et 100 meter høyt sanddynestup . . .

Sand fra Lesotho.

Namib-ørkenens runde sanddyneformasjoner er blitt til på en fascinerende måte: Skapelsen starter i Lesotho, en av ministatene innkapslet i Namibias mektige naboland Sør-Afrika, der Orange-elven har sine kilder. I millioner av år har elven brakt med seg store mengder sand i sitt løp mot Atlanterhavs-kysten.

Fra utløpet der byen Orangemund nå ligger, har Benguela-havstrømmen transportert sanden nordover og «dumpet» den på stranden. Herfra overtar vinden, som blåser sanden nordøstover. Vitenskapsmenn har beregnet at dynene på denne måten «vandrer» 20 meter innover i landet hvert år, ifølge Discovery Channels Insight Guide.

Makeløse Marrakech

Strandliv.

Mot havet utenfor sanddynene ligger de sjarmerende kystbyene Swakopmund og Walvis Bay, med plenty av vitnesbyrd om tidligere tysk kolonistyre og sør- afrikansk okkupasjon.

I dag er byene viktige for Namibias voksende turistindustri. I tillegg til å tilby dovent strandliv av den type man finner på de fleste solfylte masseturismemål, byr byene blant annet på interessant arkitektur, museer og hyggelige restauranter. Og ikke minst: Spennende ekskursjoner til havs.

Seler og pelikaner.

For en overkommelig pris kan man fra Walvis Bay seile ut med katamaran for å besøke selkolonier, se delfiner leke og sultne pelikaner fråtse i fisk. Sjøløver som har vent seg til at det vanker velsmakende premier for den som frivillig hopper om bord, luffer rundt på dekket og lar seg mate av begeistrede turister.

Og til takk deler sjøløvene generøst ut våte kyss på kinn eller munn.

– Skål for Namibia! sier skipper Marco stolt og får glad respons fra sine passasjerer som føler de har fått valuta for billettpengene, der de sitter lett yre av østers og champagne på akterdekket.

Stolthet over det vakre landet er noe du finner hos alle Namibias innbyggere, både svarte og hvite. Dét har de felles, selv om levekårene her er svært ulike, fra stor rikdom til ekstrem fattigdom.

For den tilfeldige turist er det nesten litt for lett å unngå fattige områder på turen gjennom storslåtte, men ofte golde landskaper og på besøk i vennlige byer som byr på fornøyelser og restaurantbesøk til det som er lav pris for feriegjester fra rike land.Men i «the locations», boligområder for svarte i storbyene, må mange klare seg i uker for det du fornøyd konstaterer er en svært så rimelig sum for et godt måltid på restaurant.

Turist i Gadafi-land

Buskmennene.

Namibia er et land man ikke blir ferdig med etter et første kort besøk. Neste gang ønsker jeg meg til Kalahariørkenen, der det myteomspunne San-folket – buskmennene – fortsatt lever på tradisjonelt vis. Og jeg vil gjerne se den gamle tyske havnen Lüderitz i sør. Like i nærheten av den ligger spøkelsesbyen Kolmanskop som et monument over diamantjegeres svunne håp om rask rikdom.Og best av alt, en god namibisk venn har lovet å ta meg med på padling i Orange-elven. Der skal vi la oss føre med strømmen gjennom strykene mot kysten, sammen med sanden som har startet sin lange reise mot Namib-ørkenens dyner.