– Aaah, professore!, kaukes det borte fra en døråpning. Og Jan Erik Hansen hilser jovialt, men ikke altfor overstrømmende energisk. Han lar seg ikke helt totalt rive med. Så hilses det snart fra en annen døråpning. – Professore! Og Il professore hilser tilbake. Verdig, slik det høver seg.

Aftenpostens skribent Jan Erik Hansen, tidligere kulturredaktør, nå mer eller mindre Roma-boer – spesielt mer – har 31 års fartstid i Den evige stad, og har faktisk rukket å bli en slags profet her nede, med Roma-bok i flere opplag på samvittigheten. Hver ettermiddag finner ham sittende på stambaren Tiempo foran Pantheon – tempelet til alle gudene, på stambordet innerst ved døren, kontoret kallet, med en halvflaske Griffi – hvitvin fra Lazio og med glasset så vidt nippet til, duggen forlengst forsvunnet. Kjederøkende på Benson&Hedges og studerende med en uutgrunnelig mine hordene av besøkende og turister som maure-myldrer rundt brolegning, fontener, søyler og inskripsjonen høyt oppe på tempelveggen:

M. AGRIPPA. L. F.COS. TERTIVM. FECIT

–Vel, det er jo ikke helt riktig det med Marcus Agrippa, da, det var Hadrian som...(og så begynner det et fem minutters absolutt interessant og utvilsomt historisk korrekt lite foredrag om akkurat det, holdt i en langsom dvelende stil som om hvert ord ble uttalt med fete bokstavtyper og ikke bare noe som tilfeldigvis drypper ut av munnen kun for å fylle en stillhet med noe).

Et dypdykk i Roma handler ikke bare om historie. Men om det å spise og drikke godt for dem som lever i dag. Når Hansen går ut og spiser om kvelden, for det gjør han, ender han ikke opp i turistfeller, slik vi andre mer flyktige besøkende har en tendens til å gjøre. Slike som har menyer på engelsk og blir drevet av noen luringer med innkastere ute på gaten og salmonella som yngler i lunkne gryter inne på kjøkkenet. Nei. Han har funnet akkurat de stedene som man gråtende vil gi en finger og en arm for, drevet av familier hvor alle er i virksomhet: Mama mia på kjøkkenet, gamlefar i kroken med et våkent øye, av og til intervenerende. Og sønner og døtre som serverer. Fra og med i dag åpner han nå opp for at Aftenpostens lesere skal få tilgang til hans egne favorittsteder. Så håper han at de ikke blir fullstendig oversvømmet. Alle plassene (nesten) er mindre enn 5 minutters gange fra Pantheon.

Les også: Luftig vin

1. Ristorante Antonio, Via dei Pastini 12.

Via dei Pastini er en av de hyggelige restaurantgatene rundt Pantheon. Her er det masse lekre steder, også Hansens stamsted, Antonio. Interiøret er sånt typisk antiinteriørarkitekt-aktig. Noen figurer, noen postkort, et norsk flagg i et hjørne. Muligens til ære for Il professore. Vi spiser først frityrstekte squashblomster med smeltet mozzarella og sardiner. Helt vanvittig godt. Så følger vi opp med en oksefilet med masse svarte trøfler raspet oppå. Trøffel-aromaene matcher den utviklede Sagrantino di Montefalco-vinen fra Umbria som trylles opp fra kjelleren, sammen med en 1975 Barbaresco Giordano som er mer enn drikkbar. Superb. Ikke forvent mye opplysninger. Årganger og produsenter er ikke oppgitt på vinkartet.

Mens kvaliteten er i toppetasjen fra et upretensiøst, ekte italiensk kjøkken, er prisnivået helt i kjelleren.

–De kunne ha økt prisene, men gjør det bare ikke, sier Hansen. Og det passer ham godt, pengemessig:

–Jeg eier egentlig ingenting, annet enn klærne jeg står og går i. Leier i Oslo, leier her, sier han igjen med den minen som kan tolkes som et smil eller en beklagelse.

Han har fire lag tøy på seg på overkroppen, fra innerst til ytterst.

– Man vet aldri hva slags vær man får i Roma. Det kan bli regn, sol, vind, kulde, varme. Alt. Og så har jeg vennet meg av med å svette.

Besøkende til Antonio bør spørre etter Stefano. Han kan engelsk. Men trøffel heter altså tartufo på italiensk. Hva mer trenger man å kunne? Amore, kanskje?

Les også: Rimelig, romantisk - og daler fulle av vin

2. Ristorante da Setimio, Via delle Colonelle 14.

–Her finner man ingen turister med pussige hatter og neser, sier Jan Erik Hansen.

Inn i dette trange smuget ligger noen eldgamle murbygninger. Her er det gjort lite vesen av å finne prangende skilt som kanskje kan lokke til seg forvillede Pantheon-flokkere. Du må vite om det, magien bak det lukkede og mystiske inngangspartiet til nr. 14. Et lite forrom, først, tre bord og noen stoler. I kroken sitter gamlefar. Han renser kanskje en artisjokk, som skal bli til carciufo alla romana og som for et øyeblikk, men bare et øyeblikk, får en til å akseptere en fremtidig tilværelse som vegetarianer. Eller han høvler den grove bunndelen av noen aspargesstengler som han egenhendig har brakt dit med sykkelen fra markedet på Campo dei Fiori, hvor han har valgt ut to av det, og tre av de auberginene der, med vitende hånd.

Innenfor, i selve hovedrestaurantlokalet, som igjen har vært velsignet fri for interiørarkitekter (nei, ingen har noe imot dem, men akkurat her er det originale best), regjerer Giorgio. Bare spør etter Giorgio, som kan engelsk og er kvikk. Henvis til Il professore norvegese, si noe sånt som at han har sagt at her spiser man godt: Qui si mangia bene.

Til lunsj: Lufttørket skinke, Bresaola, med grovhugde biter parmesan og knasende fersk ruccola. Og husets pasta, hjemmelaget tagliolini med et solid lag høvlede flak med svarte trøfler oppå. Lukten av denne åpenbaringen sprer seg som lukulliske (av Lucullus, romersk gourmet) sjokkbølger gjennom lokalet og farer som et vardøger før tallerkenen blir plantet på bordet. Så enkelt. Så inderlig godt. Det hele skylles ned med hvite Greco di Tufo 2006 fra Terredora i Campania. Det lille lava- og steinpreget i vinen matcher trøffelen. Pris: 112 NOK for en flaske. På restaurant. Midt i Roma. Regningen blir så lav for hele måltidet at man til sist synes synd på innehaverne.

–Jeg er lykkelig, nå, sier jeg.

Les også: Med vin i kjølen

3. Enoteca Capranica, Piazza Capranica 99/100.

–Jeg kjenner hver eneste gate i denne byen, sier Hansen. Uten at det virker som skryt. Vi rusler omkring og ser på små steinstatuer på et hjørne eller en skjev gatestubb. Det er knapt den kuppelhvelving som ikke avføder en liten avslepen avhandling fra hans munn. Så har han da også gjort det til et delvis levebrød å være Roma-guide, i tillegg til å være skribent.

–Capranica er delt i to. Restauranten til venstre, vinbaren og enoteca-en til høyre. Velg den til høyre, sier han. Med lang øøøøyyyy. Innenfor er det et gluggkoselig lokale som heller ikke virker konstruert av noen modernist.

–Det nye på vinsektoren er jo at man nå kan få viner fra hele Italia, tidligere var det stort sett bare fra områdene rundt Roma de kom, sier Hansen.

Les også: Ta en spansk en

4. Wine Bar Reggio, Campo dei Fiori

–Campo dei Fiori – var det ikke her Giordano Bruno ble brent en gang på 1600-tallet, da...?

–Det var den 17. februar år 1600, parerer Hansen.

Hvis gyset over flammene fra en svunnen fortid er nok til å lokke frem vintørst, er den lett å slukke på Wine Bar Reggio. Utenfra ser den ut som en hvilken som helst bar med stoler som flyter ut på fortauet og Campo-en med Bruno-statuen like foran. Inne er det hyllemeter på hyllemeter av godsaker som er valgt ut av en åpenbart Bacchus-beundrende hånd (Bacchus – den romerske vinguden). Velg f.eks. en Langhe Arneis 2006 fra Bruno Giacosa til bare 13,50 euro.

Les også: Vingårdsferie i Toscana

5. Cul de Sac, Piazza de Pasquino.

Vinbar-konseptet er noe av det heteste på restaurantsektoren i Roma for tiden. De popper opp, den ene etter den andre. De har fra 30 til 1300 forskjellige flasker. Og de heter noe sånt som Cul de Sac, som er fransk og betyr blindgate. Et langt, trangt, hyggelig lokale, med vinene plassert på hyller høyt under taket, bare rekkbare med en lang stang med klemme på og et sikkerhetsnett for å hindre at de styrter glasstung i hodene på gjestene.

Vi velger en Tocai Friulano 2006 fra Mario Schiopetti. En av produsentene fra det svært interessante hvitvinsområdet Friuli. Det er en mektig vin, med 14,5 volumprosent alkohol, gul på farge, men en flott syre holder blandingen munnmessig i sjakk.

Man kan også spise her, relativt enkel og god mat. Åpent hele dagen og kvelden.

Andre vinbarer i Roma:

Il Vineto, Via V. Veneto 6

Via Veneto er den fasjonable handlegaten som ormer seg oppover mot Borghese-parken fra Piazza Barberini. Hvis du skal opp og sjekke om det er noe igjen av La Dolce Vita-stemningen fra 1950- og 60-årene, stopp innom Il Vineto, med en av de største flaskesamlingene noen vinbar kan by på. Disse vinbarene har ofte åpent bare om kvelden, av og til er de stengt uten at det står når de åpner igjen. Er det stengt om ettermiddagen, ligger Harry’s Bar oppover mot parken.

Casa Bleve Enoteca, Via del Teatro Valle 48/49

Dette er et mer hipt sted hvor det absolutt har vært en interiørarkitekt eller to til stede. Innenfor et vinutsalg ligger selve spiseavdelingen. 40 meter bortenfor ligger en annen godbit, Antica Biblioteca som også er moderne og hipt.

Enoteca Ferrara, Via del Moro 1A, Trastevere.

På den andre siden av elven Tiberen ligger det koselige strøket Trastevere, hvor litt av atmosfæren fra det svunne fortsatt er til stede. I denne bydelsvinbaren skal det være 850 viner. Vi tellet ikke, fordi det var låst da vi kom til lunsj. Men det er sikkert åpent om kvelden...

Epilog.

En forbryter vender tilbake til åstedet. En vinskribent må ha sin dose lykke på et sikkert sted. Det er siste kveld i Roma, og jeg drar tilbake til da Setimio i Colonelle nr. 14. Jeg må bare ha den trøffelpastaen en gang til. Jeg nikker til gamlefar, han hilser tilbake. En stund til før man får professor-pondus, kanskje. Men kanskje scribentus vulgaris også er høvelig.

–Trøffelpasta igjen, nikker servitøren med et blikk av noe innforstått. Skal det være hvite trøfler denne gang? Det koster 5 euro mer?

«Ja» på italiensk er jo veldig lett, da. Si si!