Folk med god smak vet hvor de skal dra på helgetur akkurat nå. De beste matopplevelsene fås på norsk sokkel.
Oppdatert: 21.05.08 kl. 17:07
«Kan det virkelig være sant?» tenker jeg og ruller hvitvinen rundt i glasset. «Hvis man skal ha seg en eksotisk by-helg, og vil pepres med god mat i romantiske omgivelser, kan det være mulig at Stavanger er stedet med stor S?»
Tungen krøller seg
Stavanger?! Fordommene hadde på forhånd stått i kø hos en hovedstadsnisse som meg, men nå er erkjennelsen i ferd med å ta nakketak. Mens en gaffelbit med klippfisk og trøffel får tungen til å krølle seg, oppsummerer jeg noen ytterliggående inntrykk etter to dagers bespisning i oljebyen.
Stavanger er blitt det Lyon er i Frankrike, lillebrorbyen som er hovedstad når det gjelder matopplevelser.
Nivået på restaurantene i det øvre mellomklassesjiktet er svært høyt. Et gourmetsted i absolutt toppklasse, som aspirerer til Michelin-stjerne, finnes ennå ikke. Og godt er det, for her er det trivsel som gjelder, ikke snobberi.
Med billige flybilletter fra Oslo og rimelige helgepriser på hotellene, pluss et konsentrert sentrum der det er få skritt mellom supre spisesteder, er det bare å hive seg på trendmøllen.
Norsk kultur-OL2000 stoler
Vertskapet på Tango Bar & Kjøkken protesterer ikke. «Målet er å være Norges beste restaurantby», fastslår restaurantsjef Aslak Dalehaug, som anslår at det er godt over 2000 stoler på sentrumsrestaurantene.
«At vi har både Gastronomisk Institutt og hotellfagutdanning her, har betydd mye for seriøsiteten. Veldig mange av landets kokker og restaurantfolk har et forhold til Stavanger, det er et populært sted å jobbe», mener han.
Kjartan Skjelde, kjøkkensjef på samme sted og medlem av kokkelandslaget, finner flere grunner til at byen blomstrer. «Vi har et fantastisk nærmiljø å hente råvarer fra, og samarbeider tett med bøndene. Jeg tipper at seksti prosent av maten jeg legger på tallerkenene, er lokale råvarer.»
«Kortreist mat»
Det overrasker ikke, for Rogaland har i flere år vært helt i spissen når det gjelder å satse på egne ressurser. Selve uttrykket «kortreist mat» er funnet opp her, og det er typisk at når de bruker lam, så er det «Rogalam». Vinen må de importere, men de gjør det litt beskjemmet.
Det er heller ingen bombe at byens ære og makt har det svarte gull den brakt. En rundspørring på spisestedene avdekker at rundt annenhver regning som legges på spisebordene, blir plukket opp av en gjest som sender den videre til betaling av et firma. Oljepengene klinger i kassen.
Kunder med firmakonto er selvsagt populært, men det er også grunn til å høre påstanden Dalehaug serverer når regning skal gjøres opp:
«Stavanger er lavere priset enn Oslo. For full behandling med treretters middag og aperitiff må du kanskje ut med en tusenlapp her. I Oslo må du kanskje bla opp fem hundre mer.»
«Med oljen kom også mengder av amerikanere og franskmenn, forretningsfolk som setter krav til maten», sier Arne Joakimsen, sjef i utelivskonglomeratet Herlige Restauranter, med NB Sørensens Dampskibsexpedition på toppen av en meny som teller et titall ulike spisesteder.
«Samtidig har også vanlige, private gjester blitt mer bevisste på at de vil ha kvalitet for pengene», lyder Joakimsens historie, mens vi spiser en kyllingsalat som er spritet opp med asiatiske wontonpakker, en naturlig sak her i byen.
Det er god tone å snakke pent om sine gjester, men i Stavanger tar restaurantfolkene de reneste arier i hyllest til sine spisende. Vinansvarlig Knut Espen Misje på det palassaktige stedet Hall Toll, fantastisk beliggende i byens gamle tollhus, synger med: «Det er utrolig givende å holde så høyt nivå på mat og vin når gjestene faktisk har kunnskap nok til virkelig å verdsette det. Vi og gjestene snakker samme språk. Det gjør at vi holder fokus.»
Stor betydning har også en herre ved navn Craig Whitson. Norskamerikaneren er viden kjent for sin rolle som grillkonge, med flere kokebøker på samvittigheten, og driver topp- restauranten Craig’s Kjøkken.
«Restaurantene bidrar til å høyne interessen for vin. Gode vinkelnere tar seg tid til gjestene. Og mange vil lære mer», sier Craig Whitson, som også holder vinkurs for vanlige Stavanger-folk.
Les reisetips fra Stavanger.
«Stavanger er en fin by å være vininteressert i. Restaurantene er gode, men ikke så eksklusive at de oppleves som ekskluderende. Det er på grunn av byens sjel. Vi vil at alle skal ha det bra», erklærer han.
Så spørsmålet ingen kan gi svar på: Hvorfor har ikke byen med den bra maten en restaurant med Michelin-stjerne? Ingen vet, svarene er nølende. Kanskje følger ikke den berømte guidens kontrollører godt nok med? Kanskje skjer det noe etter at Stavanger i sommer har huset den europeiske finalen i kokke-VM’et Bocuse d’Or?
«Nivået er blitt enda høyere de siste to årene, og det finnes absolutt mulighet til å kunne erobre en stjerne», svarer Petter Joakimsen, kjøkkensjef på anerkjente Soleado.
Kanskje er det like bra at Stavanger forblir uten Michelin-stjerner, tenker jeg. Om en restaurant først får den æren, vil sannsynligvis andre forsøke å henge med i dette svært eksklusive sjiktet. Snobberiet kan fort begynne å true rundt hushjørnene i den brostensbelagte idyllen.
Så reis nå.
