–Det var sprøtt, nå traff jeg akkurat en fyr borti gaten her. Først husket jeg ikke hvor jeg hadde ham fra, men så kom jeg på det. Vi har jo vært i Antarktis sammen, sier Randi Skaug, smiler og retter på de små rødkantede brillene. Mens andre treffer nye bekjentskaper på byen, på jobben eller i selskaper, består Randis vennekrets i stor grad av folk hun har truffet på tog i Pakistan, på fjelltopper i Afrika, på jungelekspedisjoner og i bresprekker.

–Jo vanskeligere og mer fysisk anstrengende tur, desto bedre, sier Randi Skaug med et stort smil. Hun kaller seg eventyrer. Hun er eventyrer. For henne er det både en yrkestittel og en legning. Etter at hun, som første norske kvinne, besteg Mount Everest i 2004, oppdaget hun at eventyrene hennes hadde en markedsverdi. At næringslivet ville høre foredragene om utfordringer og mestring, om motbakker og topper. Om bare å gjøre det.

–For meg var det genialt – nå kunne jeg tjene penger på ekspedisjonene mine, og få betalt for det som er nesten like interessant som å oppleve eventyr; nemlig å fortelle om dem. Randi Skaug trekker pusten, og lurer på hvor hun skal begynne. Med den gangen hun banket ranere i Rio eller da hun var på piknik med narkomane voldsmenn i Ecuador? Med bestigningen av Mount Everest, jungelvandring på tvers av Borneo, backpacking jorden rundt eller da hun syklet fra Harstad til Ålesund? Om å bestige den høyeste toppen på syv kontinenter?

–Hva er det som gjør det så viktig for deg å reise på disse ekspedisjonene? Hva søker du?

–For meg handler det om gleden ved å utforske noe ukjent, tror jeg. Og om mestring. Helt siden jeg var liten, har jeg hatt denne trangen. Til å jakte på eventyr og fortelle eventyr. Ikke alle var like sanne, og grensen mellom livlig fantasi og ren løgn var nok litt utydelig. Da jeg var ni, dro jeg til Island sammen med min fars gamle tante Lovise. En eksentrisk gammel dame. For meg – en jente fra trauste Åsbygda i Ringerike – var det skjellsettende fordi jeg oppdaget en verden som var veldig annerledes enn den jeg kjente til. Folk som var opptatt av litteratur, en dame som røkte pipe, fremmed mat og fremmed språk. Vi var der i ni uker. De ukene forandret meg, sier Randi. 12 år gammel startet hun eget firma for å finansiere reisene hun var begynt å drømme om. Kaninfirma. Og kaninbransjen er som kjent, svært produktiv. Unge Randi tjente penger, og skjønte at verden var full av muligheter, men at det var opp til henne selv å gripe dem.

–Av alle reisene dine – hvilken har vært viktigst?

–Mount Everest, helt klart. Den turen er nok den som i voksen alder har forandret meg mest.

–Slit og strev, og ti minutter på toppen. Hva handler det om?

–Det handler ikke om å stå på toppen. Det handler om å klare det. For meg som er full av energi, rastløs og utålmodig, var det en kjempeutfordring. Det nytter ikke med rå kraft. Du må ta ett og ett steg og bruke minst mulig energi. La ting ta tid og ikke skynde seg.

–Prater man sammen på en sånn tur? Er det sosialt?

–Du er så sliten at det blir ikke så mye av det. Men jeg dro sammen med en god venn, Truls Evensen. På en tur på Svalbard noen år tidligere fikk vi bekreftet at vi tenker ganske likt. Vi var for eksempel de eneste på ekspedisjonen som drakk oppvaskvann.

–Drakk? Oppvaskvann?

–Utfordringen er å bruke minst mulig energi. Brenselet til å smelte snø til vann måtte vi jo bære med oss, så hvorfor ikke utnytte det fullt ut?

–Men det smakte ikke godt?

–Nei. Men det er ikke alltid poenget.

Randi Skaug er tøff. Spinkel, men sterk, blid, men myndig. At hun har rød leppestift forhindrer ikke at hun banner som en tømmerhugger og drar vitser som slår mannlige tur- kamerater i bakken.

–Slo du virkelig ned ranere i Rio?

–Jeg ble så forbannet og kjente adrenalinet stige. Det er sånt som gir meg kick, flirer Randi, og forteller om to mistenkelige fyrer som fulgte etter henne og to venner hun hadde møtt underveis på jorden rundt-turen sin. –Plutselig kaster de seg rundt og løper etter oss. De to jeg var sammen med, flyktet til hver sin kant, mens jeg ble stående med den ene raneren. Han ville ta sekken min, men jeg sa nei. Da han ikke ga seg, ble jeg sånn forbannet at jeg tok tak og begynte å slå løs på brystkassen hans mens jeg skrek alt jeg kunne. Til slutt løp han. Det var kanskje ikke spesielt fornuftig, men det ga meg et kick. Det handler om ikke å la seg skremme. Jeg tror mange ville greid seg bedre her i livet hvis de sluttet å være så redde.

–Blir du aldri redd?

–Jo, det gjør meg tent. Når risikoen øker, får jeg adrenalinkick.

At noen kan synes hun blir i tøffeste laget som turkamerat, er kanskje ikke rart. –Da jeg var i Antarktis i vinter, dro jeg sammen med to damer. Jeg tror de syntes det var litt irriterende at jeg ble opprømt og ville ta bilder når vi holdt på å falle ned i bresprekker eller været ble ekstremt. Men det er jo da det er gøy, og det er jo ikke de uproblematiske solskinnsdagene du vil vise bilder fra. Det er utfordringene.

Året er 1996, og Randi befinner seg på Zanzibar. Hun har besteget først Margarita-fjellet og så Kilimanjaro. Hun synes hun fortjener noen avslappende dager. –Jeg følte meg som en dronning. Kilimanjaro hadde gått som en lek. Kanskje var det noe med stemningen, med mitt humør – hvem vet. Men plutselig fikk jeg øye på en blond, langhåret og senesterk mann. Han smilte til meg, og jeg smilte tilbake, og jeg husker at jeg tenkte; han der må jeg ha med meg «hemmat».

Mannen het Frank – en tysk ingeniørstudent på opplevelsesferie, skulle det vise seg. I dag bor han og Randi sammen i et hus i skogkanten på Solemskogen i Oslo. Gjennomføring og realisering av drømmer. Det er hun god på.

–Hva er det som gjør noen reiser, og noen reisemål, bedre enn andre?

–Akkurat det har jeg tenkt mye på. Svaret er: folkene. Burma, for eksempel, var helt fantastisk. Det skyldes først og fremst at burmeserne er så utrolig vennlige og behagelige. Men det som slår deg når du møter folk rundt omkring, er at vi i grunnen er ganske like. Det de aller fleste ønsker seg, er å ha det bra.

–Hva er det viktigste du har lært av all reisingen?

–At du ikke kan planlegge alt. Da jeg skulle reise jorden rundt etter å ha jobbet mange år i næringslivet, hadde jeg alt klart. Jeg hadde nærmest en prosjektplan for hele reisen. Den var helt ubrukelig. Etter hvert innså jeg at jeg måtte slakke tøylene og åpne opp for å la ting skje av seg selv. På slutten av turen hadde jeg aldri billetter for mer enn én dag fremover. Og innholdet i sekken hadde jeg redusert med 20 kilo. Tre truser, en langbukse og to T-skjorter. Det er mer enn nok. Du lærer deg å leve med veldig lite. Slik er jeg blitt. Jeg hater å ha for mange ting. Minst mulig, egentlig. Jeg kan ikke fordra å kjøpe ting – bortsett fra sportsutstyr da. Jeg tror jeg har 11 soveposer, og gud vet hvor mange par turstøvler.

I fjor fullførte Randi Skaug et 11 år langt prosjekt. Nyttårsaften sto hun på toppen av Mount Vinson i Antarktis. Hun hadde gjennomført Seven Summits, hadde besteget det høyeste fjellet på hvert kontinent.

–Føler du aldri en snev av ubehag ved denne eventyrbusinessen? Rike vestlige mennesker, med for mye fritid, som skal realisere seg selv?

–Nei. Ikke så lenge man oppfører seg anstendig og respekterer de menneskene man møter. Dessuten er det ikke så dyrt. Å dra ned og bestige Elbrus i Kaukasus koster ikke mer enn drøye 8000 kroner. Å bruke den samme summen på en strandferie i Syden, er mer uforståelig for meg.

–Og det er fortsatt så mye jeg har lyst til. Sykle gjennom Sibir. Padle på Grønland. Randi smiler ved tanken. Forskjellen på henne og de fleste andre er at det med henne sjelden blir bare med tanken.