Ferierer du øst på Kreta, i området mellom Agios Nikolaos, Sitia, Makrigialos og Ierapetra, ligger ikke fjellkjedene Oros Thriptis og Oros Orno langt unna. Disse fjellene kan ikke sammenlignes med fjellkjedene Oros Dikti, Oros Idi og Lefka Ori lenger vest på øya når det gjelder høyde. Her finnes flere fjelltopper på godt over 2000 meter, som for eksempel Psiloritis, som rager 2456 meter til værs.

De høyeste toppene lenger øst klarer seg med rundt 1400 meter. Allikevel tåler de konkurransen. Det de taper i høyde tar de igjen i villskap, særegenhet, natur og en mengde bortgjemte, sjarmerende fjellbyer. Og det beste av alt: Her møter du garantert ingen turistbusser. Stupbratte, kronglete og ofte grusbelagte veier setter en stopper for det. Kjørbare for en personbil, men ufremkommelige for digre busser.

En pause fra solen

Ta en pause fra solen når huden ligner mer på tomat enn melkesjokolade. Lei en bil og ta en tur opp i fjellene. Her er luften klar og en anelse kjøligere. Pinjetrærne sender ut duft av furunål og kvae. Og våre hjemlige potteblomster vokser store som busker og trær. Det er grønt mellom olivenlundene og vinrankene. Her hersker roen i trange fjellbyer. Gamle, sortkledde damer nikker høflig som hilsen og mumler ordet "jássas" (hei). Og på den lokale tavernaen finnes alltid en matbit og noe iskaldt å drikke. Er det mer enn ti hus, er det alltid en taverna. Det sildrer i bekken under steinbroene. Her kan du senke skuldrene.

Jeg tar av fra hovedveien mellom Ierapetra og Agios Nikolas, forbindelsen mellom sør og nord. Jeg er på vei til Thripti. At dette er den beste veien opp til fjellbyen, burde gitt meg et forvarsel på hva slags veier som går videre inn i fjellet. Dekket består for det meste av ruglete betong, murt direkte på løst jordunderlag. Andre steder består underlaget av nylagt asfalt og kjøreturen er slett ikke verst, helt til stein og knusktørr jord overtar.

Men alt i alt, er dette rene luksusen å kjøre på.

Tavernaen er en perle i den grønne fjellandskapet. Mor og datter står for maten. Mer gresk blir det ikke. En gammel olivenbonde setter seg ved bordet i skyggen og ber om en Amstel. Snart er både øl og mat på plass. Her drikkes ikke uten at det spises litt ved siden av. Flere fjellbønder kommer til. Praten går. Jeg spiser mitt måltid i fred.

Fra vei til sti

Jeg henvender meg til olivenbonden med Amstel-ølet. Jeg finner frem kartet og setter fingeren på Orino. En tynn, brun stripe viser at det faktisk går en slags vei over fjellet. Jeg gjør det forstått at jeg lurer på om jeg kan kjøre dit med bil.

Bonden rister febrilsk på hodet og peker i den retningen jeg kom fra. Flere fjellfolk kommer til, og alle peker i samme retning som olivenbonden. Dagens helt blir den omfangsrike tomatbonden som kan mer engelsk enn jeg snakker gresk. Han forteller at jeg er "crazy" om jeg har tenkt å kjøre den tynne, brune veien over fjellet. Han oversetter for de andre og ordet "auto kaputt" dukker plutselig opp i den kjølige fjelluften.

Jeg spiser verdens beste kjøttboller (keftedes), med poteter i tomatsaus, en gresk salat med massevis av fetaost, grillet brød og en skål med tsasiki. Jeg kikker bort på den innleide Hyundai Atos’en og tenker: Skitt au! Går det en slags vei over fjellet, som også er avmerket på kartet, har jeg slett ikke tenkt å snu for å kjøre samme vei tilbake, rundt "halve øya" og opp fra andre siden.

Derfor takker jeg høflig for meg og vinker farvel. Nede i veikrysset skynder jeg meg til venstre i stedet for høyre, og ser i speilet at gjengen på tavernaen slår seg på hodene i fortvilelse.

Allerede etter noen hundre meter forstår jeg hva bøndene mente med "auto kaputt". Veien forsvinner og blankskurt fjell overtar. Men jeg fortsetter over fjellet, sakte og forsiktig, mens jeg tenker at akkurat her har det aldri kjørt noen bil før. Ikke før jeg har tenkt tanken ferdig, dukker en Toyota pickup opp nede på fjellet. Og sannelig, der fortsetter veien, eller stien, som er et mer passende ord. Etter hvert blir stien bredere, for til slutt å ende opp som en brukbar grusvei. Men nå stuper den nedover mot Orino i kraftige svinger. Autovernet er sterkt savnet. Det gjelder å ta det med ro.

Orino består egentlig av en eneste hovedgate. Et par småbord på fortauet forteller at det befinner seg et par mindre tavernaer bak murveggene. Noen trapper opp og ned på hver side av gaten går til hus bygget i terrasser i skråningen. Og i enden av hovedgaten ligger det blomstrende torget, med fjellbekken rislende under steinbroen. Jeg stopper på den litt større torgtavernaen og får meg en iskald Coca-Cola.

På nytt bærer det av gårde over fjellet. Fortsatt består veien av rødbrun grus, men er betydelig bedre enn den jeg akkurat har kjørt. I det fjerne dukker enda en fjellby opp. Den lyser hvitt i fjellskråningen, mens Middelhavet glitrer i det fjerne. Jeg nærmer meg Stavrohori.

Et samlingspunkt

I løpet av min tre ukers ferie besøker jeg en rekke av disse fjellbyene som klorer seg fast mellom høye topper, ofte direkte i fjellskråningene. Det finnes alltid et torg, der det alltid ligger en taverna. Her samles lokalbefolkningen til en prat, alltid med mat og drikke til. Og du er hjertelig velkommen.

Flere av disse småstedene er etter hvert sterkt fraflyttet. Mulighetene til å kjøpe seg et forholdsvis billig hus er til stede, noe plakater på tomme husvegger forkynner og noe turistene etter hvert har oppdaget. Derfor er livet i ferd med å vende tilbake til slitne småbyer oppe fjellene. Og godt er det. Både for grekere som har nektet å flytte ned til sjøen, og for tidligere turister som har oppdaget skjønnheten og stillheten her oppe i fjellene. Og Middelhavet er aldri langt unna.

Lassithiplatået

Lassithiplatået er et stort sletteland høyt oppe i Diktifjellene vest for Agios Nikolaos og ikke langt unna feriestedet Hersonissos. Jeg tar meg opp til den fruktbare sletten mellom fjellene via Neapoli, men man når utmerket godt stedet fra Hersonissos.

Fruktbarheten som åpenbarer seg har sin forklaring i alt smeltevannet som strømmer ned fra fjellene om våren. Vannet synker ned i jorden, men for noen år tilbake pumpet mange tusen vindmøller vannet opp igjen og ut i vanningskanalene. I dag har mer moderne pumpemaskiner tatt over og vindmøllene er blitt en slags severdighet.

Veiene opp til platået er fine og utsikten er fantastisk når man nærmer seg platået. Spør du meg, er dette en større severdighet enn selve platået. Ville vinranker, blomstrende hager og grønne enger, avbrutt av pittoreske småbyer, er selvfølgelig noe å få med seg. Men rekker av turistbusser osende av eksos, ødelegger mye av opplevelsen.

Mitt forslag er derfor å besøke platået om ettermiddagen. Finn veien til Tzermiado, den største byen på platået. Og opplev stemningen på en uteservering etter at busslastene med turister har reist ned til kysten igjen. Bli gjerne natten over på et av byens overnattingssteder. Her finnes både hotell og pensjonat.