Danskene har adoptert den urnorske tradisjonen med å gå fra hytte til hytte. Den historiske pilegrimsruten som følger Hærvejen fra Vejen til den tyske grensen, er rustet opp med ti herberger. Dette er en del av pilegrimsruten som starter i Trondheim og ender opp i Santiago de Compostela i Spania.

Initiativtagere til den nye pilegrimsvandringen på Hærvejen er den danske presten Elisabeth Lidell og hennes arkitektmann Andreas Blinkenberg. Hun følger pilegrimene på veien. Han har vært byggherre for de stallene og fjøsene som er bygget om til herberger.

Gir ned. Finn roen.

Turen skal passe for folk som føler behov for å finne åndelige hull og tid til fordypelse og inspirasjon. Og for folk som vil bryte opp, ta nye skritt og oppleve møter med nye mennesker i frodig natur.

Ville vi bli roligere inni oss? Ville vi finne oss selv? Ville vi komme hjem som nyere og helere mennesker? Vi satte oss på flyet mot Billund, flyplassen som tar i mot hordene som skal til Legoland, en tidlig tirsdag morgen.

Normalt skal man bære med seg mat, sovepose, håndkle, klær og utstyr fra herberge til herberge. På vår tur sørget «bilegrimen» for at mat og utstyr kom frem til herbergene. Dagstursekk, gnagsårplaster, solbriller, matpakke og nok drikke for en dagsmarsj var vårt eget ansvar.

Dag 1

Gårdstunet Café Ellegaard ligger badet i sol. Et majestetisk lindetre ønsker velkommen idet vi svinger inn på tunet med vår «bilegrim».

Loftet på låven er pusset opp og utstyrt med 38 senger med skumgummimadrasser. Ingen luksus. Sovesal. Her skal vi bo.

Kjøkken og dusj skal settes opp i det grønne, slik at pilegrimene kan ordne seg selv.

I påvente av utekjøkkenet tryller vertskapet – Mette og Børge Solkær – frem et herskapelig måltid ved hjelp av ingredienser kjørt hit av «bilgrimen» Bente Søderby fra Syddansk Turisme.

Hovedhuset på Ellegaard er fra 1740. Det har vært gårdsbruk her tidligere også, men bygningene brant ned. Vertskapet på Ellegaard har drevet musikkafé og enkel teltplass i en årrekke. Så om du velger å dra hele eller deler av pilegrimsruten, er det ikke så dumt å legge opp til overnatting på Ellegaard. Gården ligger ved den historiske Hærvejen, der oksene passerte elven i riktig gamle dager.

–Hvorfor valgte dere å bli med på pilegrimsprosjektet?

–Vi ligger midt i pilegrimsruten. Og så passet det oss å prøve dette; vi har jo våre musikkarrangementer. Og vi har alltid hatt teltovernatting her, forteller vertskapet på Ellegaard.

Det mørkner. Hodeputer bygges av gensere, bukser og håndklær. Madrassen kjennes hard. Stillheten senker seg over sovesalen. Lyset slukkes. Før snorkelydene fra nabosengen starter. Øreproppene ligger igjen hjemme.

Dag 2

Morgengry. Frokost. Andakt i det fri med allsang fra Den lille Pilgrimsbog og den danske versjonen av Fader Vår.

Presten ramser opp de syv pilegrimsnøklene; langsomhet, stillhet, fellesskap, frihet, enkelhet, bekymringsløshet og åndelig inspirasjon. Vi skal velge oss en nøkkel. Vi velger frihet. Mens vi vandrer langs grønne sletter og inn i dype bøkeskoger, diskuterer vi våre utvalgte nøkkelord med vår sidemann.

Marsjen mot neste sovesal på Hærvejen er i gang. 22 kilometer til fots. Gårdshunden Maggi fra Café Ellegaard slår følge på første økt, før den vender hjem igjen.

Dansk leverpostei på rugbrød i engen. Såre føtter. Plastring av gnagsår før nye oppgaver i livskvalitet: «Gåsegang i stillhet» – lang, lang rekke, mens vi tenker og kjenner etter. Og lytter. Til vinden, svartspetten og grønnspetten, til en mobiltelefon som ringer iltert. Et rådyr bykser elegant gjennom åkeren. To harer titter nysgjerrig opp.

Pilegrimsleden fører oss gjennom grønne enger, buklete grusveier, inn i myke grønne skoger, dype mørke skoger og i viltvoksende krasse kratt. Grevlinghus, danske bindingsverkshus og danske gårdstun møter oss på denne historiske veistrekningen, som allerede for 1000 år siden ble brukt av den første pilegrimen.

Trailertrafikken gjaller på motorveien. En bil suser forbi på landeveien. To danske unggutter tar en krapp u-sving og hilser barskt med en dansk ølflaske opp av takluken til bonden på traktor. Hagegjerdet i boligområdet får et nytt strøk med hvitmaling. Vannflasker fylles fra springvannet på kirkegården. Kaffe og jordbær fortæres ved møllegården.

Håndverkerne rydder seg ut av sovesalen på Tørninggård. 38 smale køyer, to i høyden. To rekker. Plasttrekk skrelles av stripete skumgummimadrasser. Kjøkkenkrok i den ene enden. Spisebord i den andre. Dusj og toaletter. Ny-spylt. Rent og pent.

Vertskapet, Nelly og Sven Knutsen, bor ikke på Tørninggård, men synes det er spennende å huse pilegrimer langs Hærvejen.

–Vi ønsket at folk skal få se den fantastiske naturen rundt i området, sier paret.

Dag 3

Frokost, kaffe og smøring av nistepakke. Grov leverpostei på dansk rugbrød. Andakt og salmesang fra Den lille pilgrimsbog på tunet denne dagen. Fru Nelly Knutsen kjører inn på tunet i en sølvgrå Mercedes. Og stiger ut med hytteboken under armen.

–Jeg har hatt den liggende i 22 år. Nå er det endelig bruk for den, sier hun, og sender boken rundt.

Dagens etappe er 14 kilometer lang. Nattverden inntas på en grønn plett, etter to timer på stien. Presten trekker frem et rør med gjennomsiktige plastkopper og deler ut. Bryter brødet, og sender rundt.

Vi tygger tørt brød, mens vi nipper til vinen og synger La oss bryte brødet sammen ved hans bord på dansk. Og runder av med Fader Vår. Stillhet. Nattverden er over. Stillheten brytes.

–Nå er vi ferdige. Noen som vil ha mer vin? spør presten, smiler og sender flasken rundt.

Flere plastrede gnagsår senere tråkker vi inn mot skysstasjonen Immervad. Her var det hestestall for reisende. Nå er stallen bygget om til herberge med 22 køyer. Stedet ligger ved Immervad Bro i Vojens, hvor Oksevejen møter Hærvejen. Da jernbanen kom, mistet stedet sin betydning. Karen- Margrethe og Gert Karkov har drevet teltplass og bed and breakfast her siden de kjøpte stedet i 1977.

–Det er morsomt å snakke med dem som kommer innom. Vi har hatt vandrere innom som var på vei til Santiago i Spania, forteller fruen i huset. Hvorvidt de gjennomførte vandreruten helt til Spania, har hun ikke fått svar på.

Jo, vi fant roen. Og kanskje ble vi litt helere også. Et par dager i dype bøkeskoger smører kroppen. Og sjelen. Før vi skal lese den sprengte innboksen på e-posten og rekke deadline for denne artikkelen.