Langt ute i Skagerrak ligger Väderöarna og dupper. Trygt på land i småbyen Fjällbacka står det en statue av Ingrid Bergman. Den svenske skuespilleren pleide å feriere i skjærgården utenfor og rusle rundt i smågatene.

Mellom velstelte, små trehus fylt av glade sommergjester spiser vi kanelboller og slår av en prat med losen Alf Aronsson. Han bodde ute på Väderöarna i mange år før han gikk i land og ble pensjonist.

Skipper Hans Schub tar oss med på skjærgårdstur ut til Väderöarna – til enda flere sommerhus i lune viker og flere forblåste småøyer.

Fra båten ser vi losens utkikkstårn på Väderöarna nærme seg, vi går i land på brygga og blir hilst hjertelig velkommen av Johan Samuelsson. Til «Selveste Sommerøya» skal det snart vise seg.

Les også: En øy av øyeblikk

Sveriges vestligste.

Vår vennlige vert de neste dagene stortrives i «tystnaden» ute i havgapet – selv om han bare er 20 år og har kjæreste hjemme i Uddevalla. Han serverer oss velkomstdrink og treretters middag med fersk fisk og velsmakende tilbehør.

Vertshuset på Väderöarna har nemlig Sveriges vestligste matservering – og er et av de overnattingsstedene som ligger lengst vest i nabolandet, visstnok bare slått av utleiehytter på Kosterøyene litt lenger nord. Sverige er jo ellers vårt nærmeste ferieland og dit flest norske turister drar, ifølge statistikken.

«Andas in ... andas ut ... njuuut», lokkes det med i en brosjyre på vertshuset. Det er som om solen, stillheten og havet pakker livet inn i en sorgløs sommerstemning.

Väderöarna ligger værhardt til og har vært losstasjon siden 1700-tallet. Nå er losene gått i land, og det er deres etterkommere som bruker de små, røde loshusene som sommerboliger. Mens vi er gjester på vertshuset med ni rom og 30 senger, der de tar imot gjester hele året rundt. Det er lunt inne i viken der vertshuset ligger, og om høsten serveres hummer rett fra havet.

Sjekk ut: Øyperlen vi mistet

Trygg havn.

Neste morgen vekkes vi av måkeskrik og varmt solskinn, og ute på brygga har Inger Sundström alt tatt morgenbad.

Hun er også gjest på vertshuset, og har vært ivrig seiler siden hun var barn. Nå «njuter» hun noen stille dager i badekåpe på Väder-öarna, der hun sist var innom for mange år siden i egen seilbåt sammen med familien. Vi møtte henne på båten fra Fjällbacka, forventningsfullt velkledd til gjensynet med Väderöarna. Vel ute på øyene har hun byttet til bikini og badekåpe. Hun stråler av badeglede og hopper uti det halvkalde vannet rett som det er. Ellers blir vannet visstnok fort varmt her ute, og midt på sommeren kryper det ifølge Johan over 20 grader – så også han våger seg uti.

Om kvelden er Inger Sundström seilkyndig midtpunkt når nye gjester kommer innom for å spise middag på vertshuset, der alle som bestiller kan få maten servert mens seilbåtene deres dupper i havnen. Der treffer vi også et par fra Sarpsborg, som venter på nok vind til å seile videre til Danmark og Polen. I et smalt sund på nordsiden av øya, dit det ikke går an å komme uten båt, ligger enda flere norske og svenske seilere og nyter vindstille, varme dager før de skal videre nedover svenskekysten eller krysse Skagerrak.

Les også: I flyfart over Skagerrak

Lite vann og kortreist mat.

Väderöarna er egentlig mange små øyer og skjær, og vertshuset ligger på Storö, en av de største og siste øyene før det åpne havet. Øya har et eget anlegg som renser saltvann til ferskvann, og det er nok vann i springen til alle gjestene hvis vi følger oppfordringen på veggen om å ta en kort dusj og ikke sløse med vannet. Vi spiser kortreist mat fra havet og nyter den fredede naturen på forblåste knauser – der kaprifolen blomstrer i bergsprekkene og strandnelliken bøyer seg i vinden. Naturen er ellers ganske karrig, men havsutsikten desto mer åpen og overveldende.

På trappen inn til vertshuset sitter kokken Kia Båth og altmuligmann Ingemar Johansson og nyter solen i en kort kaffepause. De har begge vært oppe i timevis før frokost – Kia bakte brød i femtiden mens Ingemar bar sementsekker til et nytt tilbygg før det ble altfor stekende varmt ute. Begge stortrives på Väderöarna.

Teller båter på grunn.

Ingemar har vært til sjøs i mange år, men har nå like så godt bosatt seg i en husbåt nede ved brygga, mens Kia ukependler til Hamburgsund. Ingemar er den eneste med TV på øya, og har derfor ofte besøk av de andre som jobber på vertshuset. Vi savner ikke å se fjernsyn i det hele tatt mens vi er gjester der.

Dagene går med bading og småturer, også opp i lostårnet som Ingemar Johansson og flere andre entusiaster er i ferd med å restaurere. Vi sitter på brygga og venter på båter som nærmer seg – og kanskje går på grunn rett før de kommer inn i det trange sundet mot båthavnen. I gjennomsnitt pleier én båt å gå på grunn her hver dag, ifølge statistikken på båthusveggen – nøye ført inn med tusj på en plankebit.

–Det blir liksom vår TV-underholdning å titte på alle båtene som går på grunn, spøker Johan.

Han står på fra morgen til kveld for at gjestene skal trives, og gjør i stand rom til nye gjester, serverer måltider og gjør bryggekafeen klar til enda flere sommergjester. Mens Ingemar guider gjestene rundt på øya og forteller losenes historie.

Sjekk ut: Bergmans magiske øy

Gratis bolig og fiske.

De første losene som bodde på Väderöarna for tre hundre år siden, fikk ingen lønn, men gratis bolig og rett til å fiske i havet. Alf Aronsson var en av øyenes siste loser og var lønnet av staten for å følge med på båttrafikken døgnet rundt fra utkikkstårnet, til losstasjonen ble nedlagt i 1966.

I perioder på 1800-tallet var det yrende liv og rikt sildefiske. Nå er det bare tre–fire fastboende igjen, og noen få fiskebåter som fanger reker, kreps og hummer.

Seilere og andre livsnytere som liker seg best ute i havet, besøker gjerne Väderöarna også om høsten når mørket faller på. I oktober kommer losenes familier ut for å fiske og spise hummer. Det kan også gjestene på vertshuset glede seg til.

Men i hummersesongen om høsten kan det være sterk vind og kanskje storm i kastene, så båten inn til Fjällbacka må vente noen dager med å ta gjestene hjem igjen. Blir det full storm, hentes gjestene av Kystvakten – så ingen risikerer å bli langvarig inneblåst.

Les også: Husrom for sjelen

Titting og dykking.

Akkurat de tre sommerdagene vi er på besøk, er det omtrent vindstille og perfekt sommervær. Selene ligger og soler seg ute på en holme, og fuglene tar ofte en dukkert etter mat. En del av Väderöarna er fredet fuglereservat og har besøk av fugletittere året rundt. Et av loshusene er leid ut til en dykkerforening, og ivrige dykkere kan prøve seg i havet utenfor.

Etter hvert blir vi så vant til å la dagene gå i rolig tempo uten å bry oss om så mye annet enn vær og vind og måltider, at det tar tid å koble seg på igjen. Rolige dager på frakoblede sommerøyer i havet er å oppleve sommeren slik den egentlig bør være.