Negresco i Nice er slik et hotell blir når eierne bygger et monument over seg selv, mer enn et sted å sove.
Oppdatert: 20.07.08 kl. 19:36
Stoltheten lyser fra Madame Jeanne Augier. Både hun og hotellet hennes er i god stand. Begge preges av den verdigheten alder bringer, kombinert med nødvendig modernisering og oppussing.
–Dere må se Salon Versailles, sier hun.
Der, rett innenfor resepsjonen, henger selveste Solkongen. Portrettet av Ludvig XIV er det samme vi husker fra skolebøkene, men dette er originalen. Madame vil ikke si hva det kostet da hun kjøpte det fra en belgisk samler, men er stolt over å ha «brakt kongen hjem».
Madame, alle på hotellet kaller henne det, er opptatt av at ting skal gjøres ordentlig. Så da det skulle innredes en suite til ære for Madame Pompadour, favorittelskerinnen til Ludvig XV, skaffet hun til veie kongens gamle kommode. Over den tidsriktige sengen henger et originalt portrett av kongen.
Sjekk ut: Hotelltester fra mer enn 20 byer
Den gamle skole.
Siden hun og ektemannen overtok hotellet i 1957, har hun samlet flere tusen uvurderlige kunstverker og historiske skatter. Mesteparten er i bruk eller utstilt så gjestene får nyte dem. Når Madame blir spurt om hvor hun har lært innredningens kunst, svarer hun som regel enkelt:
–Versailles.
Ved å vandre i Solkongens salonger har hun fått ideene om hvordan et hotell for de virkelig rike skal være. Hun lærte nok til å bli en internasjonal kapasitet. Sjahen av Iran ba henne om hjelp med et palass, eierne av hotellet Beverly Wilshire i Los Angeles tok også kontakt. På 1960-tallet brukte russiske Intourist henne som konsulent.
Men hele tiden er det hennes eget hotell som har prioritet.
Hôtel Negresco ble ikke bygget for å være et monument over den standhaftige lille damen. Det var den rumenske innvandreren Henri Negresco som ville bygge et hotell for verdens aller rikeste. Det måtte ligge i Nice, på Promenade des Anglais. Negresco hentet inn samtidens beste byggmestere.
Les også: Hotelltest Nice
Døde i fattigdom.
Åpningsåret 1913 tydet på at investeringen ville bli svært vellykket, overskuddet var enormt, og alt tydet på at 1914 ville bli enda bedre. Men da brøt verdenskrigen ut, og de rike forsvant. I stedet ble hotellet brukt som sykehus. Henri Negresco døde i fattigdom.
Først i 1957 fikk hotellet eiere som ville oppfylle gamle Negrescos drøm. Ekteparet Augier la stein på stein, for å bygge opp et hotell ulikt alle andre. Grunnen til at de kjøpte akkurat Negresco skal være Madame Augiers syke mor, Negrescos heis var stor nok til at rullestolen hennes passet inn.
Les også: Lesernes reisetips fra Nice
Dyrenes rike.
Siden har Madame Augier vært utrettelig. Hun er høyt og lavt for å passe på at håndverkerne gjør jobben sin, kokkene får riktig smak på maten og kelnerne serverer med stil. Dessuten er hun en hyppig gjest på auksjoner og i gallerier, på stadig jakt etter nye skatter til veggene på hotellet.
Hver etasje har sin identitet, med tidsriktige verker og bruksgjenstander. Alle rommene har sitt eget preg, og stilen skal være gjennomført.
–Pass på at dere får sett Dalí-samlingen, sier hun.
Salvador Dalí var venn av huset, og Hôtel Negresco har en pen samling av bildene hans. Driver man hotell for fiffen, får man et stort nettverk av mennesker som kan bidra. Og Madame er ikke redd for å bruke dem.
Ved siden av hotellet har hun ikke tid til annet enn omsorg for dyr. Til tider preges hotellets fasade av plakater mot tyrefekting. Enkelte gjester har reagert på at det rusler en rød katt rundt på hotellet, med en mine som om den eier hele kåken. Det er ikke helt fjernt. Katten kommer fra et hjem for hjemløse og stakkarslige katter. Når Madame dør, vil slike stiftelser og dyreverninstitusjoner få en stor del av arven.
Da er det ikke rart at katten Carmen oppfører seg som eier.