–Friheten, sier Elisabeth Knutsen (29) og Tore Ovensen (30) i kor. De er ikke i tvil om hva som er det aller beste med å feriere i bobil: Å kunne dra dit man vil, stoppe når man er sliten og spise når man er sulten.

På sin første sommerferie sammen tok kjæresteparet fra Trondheim med seg mine og dine barn – tilsammen fire små – og la ut på landeveien i en lånt bobil.

–Det har vært enda bedre enn forventet. Været har vært fint, og ungene er blide og gode venner, sier Elisabeth. Hun rekker knapt å fullføre setningen før campingidyllen er brutt. Daniel (4) har stukket av med en tennisracket, som hadde en viktig funksjon som venstre målstang i fotballkampen.

Sindre (8), Ruben (8) og Stine (10) legger ropende på sprang etter minstemann. Det ender med hyling og megling fra pappa Tore før fotballkampen kan fortsette med en ny målstang.

–Vel, de er stort sett venner. Litt knuffing må man regne med når vi bor seks store og små i en liten bil i en hel uke, sier Elisabeth.

Reiseglad? Meld deg på vårt nyhetsbrev

Snegler.

Hver sommer ser du dem. Invasjonen av bobiler langs norske veier er et sikkert sommertegn. Men hvem er de, turistene som gjemmer seg i de mange bobilene som lager kø på norske sommerveier. Og hvordan arter egentlig ferielivet seg innenfor bobilens fire vegger? Vi leide en Ford Transit og sneglet oss ut på norske sommerveier.

–Dere må huske på at den er veldig bred, mye bredere enn en vanlig bil. Det har gått noen speil gjennom årene, for å si det sånn.Jan Erik Høgli hos Rent a Snail gliser, og virker ikke det minste bekymret for å sende førstereisteamet ut på landeveien i sin splitter nye bobil. Han lar seg heller ikke skremme av at Aftenpostens utsendte er vesentlig yngre enn den gjengse bobilturist – både fotograf og journalist er fortsatt i 20-årene.

Bilen har alle finesser – fra flatskjerm og ryggekamera til do, dusj og dobbeltseng. Og den er skremmende stor. Med en vekt på 3,5 tonn ligger den akkurat på grensen for hva man kan kjøre med vanlig førerkort. Med en lengde på nesten syv meter virker den så godt som umulig å parkere.

Høgli forteller at det er rift om de syv sneglene, som ikke har fått navnet fordi de sinker all annen trafikk, men fordi man gjør som sneglen – tar huset på ryggen og legger ut på eventyr. Både nordmenn og utlendinger står på kundelisten. Og mens nordmenn ofte vet hvor de vil, er utlendinger lydhøre for anbefalinger. Derfor er kartet, der Høgli har merket av alt fra OL-anlegg til reinsdyrtette områder, et populært verktøy for kartleseren.

De første kilometerne er vi snegler i alle ordets betydninger, det er dumt å gå hardt ut og ende i første grøft. Å kjøre bobil er som å ha på seg et par litt for store sko. Det er tungt å svinge. Det bråker og skramler. Etter hvert blir vi vant til lyden av tallerkener som danser tango inne i skapene og bager som suser fra side til side i hver sving. Vi lærer oss dessuten landeveiens uskrevne regler: Kjører man bobil, hilser man på de andre som kjører bobil. Man hilser aldri, aldri, på dem som kjører campingvogn. Det blir liksom noe annet. Men vi bobilfolk, vi er ganske enkelt som en stor, lykkelig familie.

Ferie på samme campingplass i 34 år

Medbrakt gouda.

På Lærdal Ferie- og Fritidspark regner det tungt. De ivrigste turistene våger seg ut med regnjakke og paraply. Noen må tømme en do, andre er bare tøffe. Men de fleste holder seg inne i vogner og bobiler og ser lengselsfullt mot himmelen – i håp om en lysning.

Morgenen etter lurer solen bak skyene når campingplassen våkner til liv. Rob og Nelleke van Akkeren fra Nederland benytter oppholdsværet til å trekke utenfor. Sengetøyet trenger å ristes, og bobilen skriker etter frisk luft.

Det nygifte ekteparet har allerede vært på hjul i en måned. De synes Norge er nydelig – særlig når man er innenfor bobilens fire vegger.

–Det er perfekt å reise med bobil i Norge. Det er et kaldt land, men vi slipper unna regnet og kulden her inne i bilen, sier Nelleke.

Ekteparet er ferske pensjonister.

–Vi reiser cirka fem måneder i året og alltid i bobil. I fjor var vi på langtur i Marokko, og i september skal vi seks uker til Tyrkia.

Før hver reise fylles skapene opp med nederlandsk mat. Goudaosten er ikke den samme noe annet sted, og vinen er skrekkelig dyr i Norge.

Underveis fisker Rob middagene, og under sengen har ekteparet en liten røykeovn til fisken.

De er fornøyde med å feriere i bobil i Norge. Men det er alltid rom for forbedringer.

–Dere burde lage flere steder der bobilturister kan stoppe. Dessuten burde det finnes et fiskekort som gjelder for alle elver. Det er fryktelig tungvint å få lov til å fiske i dette landet, sier Nelleke.

Luksus-camping slår an

Rasteplassnatt.

På campingplassene er det tett mellom vognene. Du kan nesten se hva naboen lager til middag på miniatyrkjøkkenet og hvem som går seirende ut av Yatzy-turneringen. Kanskje er det mangelen på privatliv på campingplassene som gjør at mange velger å overnatte på en parkeringsplass eller på en av de mange rasteplassene langs veiene.

Per Edw. Ulriksen har tilbrakt natten i bobil på en rasteplass ved E6, like nord for Hjerkinn. Han er på vei fra Grimstad til sommerhuset i Vesterålen og tilbringer gjerne natten langs motorveien. Han er ikke den eneste; det står bobiler parkert på mange av rasteplassene langs E6 denne natten.

–Det er friheten jeg søker, ikke en hel masse andre folk. Derfor foretrekker jeg rasteplasser fremfor campingplasser, sier Ulriksen.

Han legger imidlertid til at ingen regel er uten unntak.

–Det hender vi sover på campingplass også. Når kona vil ha seg en skikkelig dusj, og når det er på tide å tømme doen.

Men stort sett parkeres bobilen på en av de mange rasteplassene langs veien. Ulriksen tar sine forholdsregler, og velger alltid rasteplasser der også andre bobiler står parkert.

–Man hører jo om så mye rart, om veipirater og sånn. Jeg tror det er relativt trygt i Norge, men det skader ikke å være på den sikre siden, sier han.

Hvor er det best å reise med bobil? Del ditt reisetips her

Få unge.

Ettersom milene blir tilbakelagt, har vi vinket til mange bobilturister langs motorveien, og mønsteret begynner å bli tydelig: De fleste bilene har enten norske, tyske eller nederlandske skilter. De fleste sjåførene er menn, passasjerene er kvinner. Så godt som alle har grått hår.

–Om det er normalt for unge mennesker å dra på bobilferie? Ja, det har vi spurt oss selv om også, ler Petra Broennimann (32) og Daniel Scheidegger (35) fra Sveits.

De har parkert bobilen sin helt i utkanten av campingplassen på Hunderfossen ved Lillehammer.

–Vi elsker downhill-sykling, det er derfor vi kom til Norge. Vi har lest i sykkelblader at det skal være bra her, sier Daniel, og kikker lengselsfullt mot Hafjell, vel vitende om at han skal suse ned bakken på to hjul dagen etter.

–Det beste med å feriere i bobil er at man kommer så tett på naturen, sier Petra.

Kjæresteparet har valgt en bil med få finesser. Det er trangt om plassen, og selv om det er kokemuligheter i bilen, er det greiest å tilberede middagen på gassbluss utenfor bobilen.

–Vi har med mesteparten av maten fra Sveits og lager alle måltidene selv. Da vennene våre hørte vi skulle til Norge, fikk vi én advarsel: «Aldri, aldri spis på en norsk restaurant». Derfor fylte kjæresteparet skapene med poser med røstipoteter og ostefondue før de dro hjemmefra.

De to trives i den lille bilen. Den er grei å kjøre og lett å parkere.

–Vi bor ikke sammen til vanlig, derfor er det ekstra stas å bo sammen i ferien. Om vi krangler? Ikke i det hele tatt. Vi passer godt sammen, sier Daniel, og holder godt rundt kjæresten sin.

De medgir imidlertid at bobil-livet ikke passer for alle.

–Det er ikke så actionfylt, for å si det sånn. Det passer dårlig for dem som ønsker disco og uteliv, sier Petra.

Som halvfaglærte i bobilfaget etter fire dager på veiene, kan Aftenpostens reportasjeteam si seg enig i at bobillivet ikke passer for alle. I starten virker det vanvittig praktisk å ha alt på ett sted. Etter et par dager begynner rastløsheten å rive i kroppen. Det er noe befriende med å forflytte seg, å sjekke inn på hotell, gå på restaurant, skifte miljø, kjenne nye lukter, være i bevegelse. Yatzy ble kjedelig etter tre runder og sengen føltes hardere og hardere. Dessuten ble doen stadig mer illeluktende og lysten til å lage middag på mikrokjøkkenet avtok etter hvert som tallet på kilometertelleren økte.

Vi hadde ikke kjørt mange kilometer da fotografen begynte å fable om bobilferie med kameratgjengen. Fylle bilen med ski og snowboard og kjøre fra skianlegg til skianlegg i vinter, det hadde vært noe. Ved reisens slutt måtte han medgi at bobilferie nok ligger et stykke frem i tid. Kanskje trenger man noen år på baken før man er i stand til virkelig å se sjarmen.

Campingbuss.

Eller kanskje trenger man bare å oppgradere bobilene noen hakk? Om Daniel og Petra har campingplassens minste bil, har Bård Hagelund garantert den største. Familien Hagelunds rullende ferie-krypinn er en gammel rutebuss – en Volvo B57 fra 1968.

–Jeg ble kjørt på skolen i denne bussen. Senere kjøpte jeg den og bygde den om. Den har vært brukt som partybuss og til å kjøre rundt på rallystevner, forteller Hagelund ivrig.

Innvendig er det rent hjemmekoselig. Brystpanel og lamper på veggene, romslig kjøkken der man en gang fant bussens baksete. Mens kona er på jobb hjemme på Toten, har Bård tatt med sønnene Jan Arman (11) og Odd Arne (12) på guttetur til Hunderfossen.

–Det er mange som kommer bortom og beundrer bussen, men campingbuss passer nok ikke for alle. Vi tar så stor plass at det blir vanskelig å reise i høysesongen. Dessuten er det ganske tungvint å få parkert den, så når vi har parkert, kjører vi ikke ut igjen fordi vi har glemt å kjøpe brød.

I stedet tas sykler og sparkesykler i bruk for å komme seg rundt. Syklene blir transportert i bussens bagasjerom – sammen med blant annet grill og frityrgryte. Da Aftenposten møter guttene, er det pølse og lompe som står på menyen. Dagen etter skal det bli biff og pommes frites.

–Men noe saus blir det ikke. Vi er tross alt på guttetur, ler pappa Bård.

Hver sommer tar han med sønnene på guttetur i bussen. I tillegg reiser hele familien på campingbusstur i minst én uke. Og i bussveggen over en kald grillpils, mens guttene spiller badminton og solen ikke helt har tatt kvelden, er ikke Bård Hagelund i tvil om hva som er det beste med campinglivet:

–Det er helt stressfritt. Det er bare å lene seg tilbake og slappe av – akkurat hva man trenger i ferien, sier han.