Jo da, Sicilia har vakre fjell og strender, en matkultur å dø for og unike fornminner fra forgangne, stolte sivilisasjoner, og i storbyen Palermo kan du velte deg i et rikt kulturtilbud du ikke finner mange andre steder.

Men det er de edsvorne menn av ære i «Cosa Nostra» som først og fremst har gitt vulkanøya rett under den italienske støvel verdensberømmelse.

En stor del av de mytene vi utlendinger i dag har om mafiaen ble farget av amerikansk-italienske Francis Ford Coppolas filmatisering av Gudfaren. Men Sicilia er ikke Amerika! Du finner derfor ingen opplevelsespark av typen «Mafialand» her, og svært få i den lokale turistbransjen har hittil gått offentlig ut og markedsført seg med reiseprodukter som er stenket med mafiaens blodige navn.

Vi får dermed ikke full klaff på første forsøk når vi går gatelangs i Palermo på jakt etter en turoperatør som kan ta oss med ut på «The Mafia Trail». Flere steder bare gliser de skjevt, og oppgir mutt, at nei, det har de ikke. Vi gjør også forgjeves forsøk på å spore opp et turselskap i strandbyen Cefalu som for noen år siden skal ha solgt mafiaturer, der et av høydepunktene var innleide lure-mafiosi som uventet dukket opp i svarte dresser og begynte å skyte på hverandre med løskrutt.

I mellomtiden tar vi inn på elegante Hotel des Palmes, som fire dager i 1957 huset flere stormøter mellom siciliansk og amerikansk mafia. Blant de tilstedeværende på møtene var blant andre Lucky Luciano. Temaet var ønsket om å satse på heroinsmugling til USA, og dette ble starten på en helt ny og etter hvert ganske blodig æra for mafiaen. Kvelden tilbringer vi i staselige Teatro Massimo, operaen hvor de dramatiske sluttscenene i Gudfaren III ble filmet.

Skreddersydd omvisning.

Dag to har vi mer hell med oss. Andrea Minafo i turistbyrået Elite Servizi trekker litt på det når vi spør ham om han eller noen andre tar med turister i mafiaens fotspor. Selskapets lister over dagsturer toppes av vulkansightseeing på Etna, besøk i romantiske Taormina og kortere svippturer til badeforstaden Mondello og strendene i Cefalu.

–Vi kan lage et spesialopplegg for deg hvor vi tar utgangspunkt i en av våre historiske turer, med avstikkere til flere av de kjente mafiastedene. Dette er ikke blant de mest populære produktene våre, men noe vi kanskje gjør en seks-syv ganger i løpet av sesongen, sier han. Viktigste kunde på dette segmentet er et reisebyrå i Boston, som har spesialisert seg på mafiareiser fra USA, legger Minafo til.

Siciliansk veibølle.

Dagen etter tuter vi oss gjennom den kaotiske gatetrafikken i ståkete Palermo i en liten leie-Fiat, med Salvo Vacaro som guide til mafiaens rike. Nød lærer definitivt sivilisert bilist å spinne vilt, og evolusjonen fra sindig, defensiv nordboer til fullblods siciliansk veibølle går på rekordtid. For her, som i mye annet på denne øya, gjelder den sterkestes rett.

På svingete veier bærer det opp i fjellene, mot Corleone, den vesle byen forfatteren Mario Puzo hadde lagt store deler av handlingen av sin bok Gudfaren til da den kom ut i 1969. Mafiaeksperten John Dickie, som i 2004 utga sin kritikerroste Cosa Nostra – Historien om den sicilianske mafiaen, betegner det som ren flaks at Puzo plukket ut nettopp denne byen som fødested for Don Vito Corleone. «På den tiden (sommeren 1947) da Michael Corleone avla sitt fiktive besøk i farens hjemby, utgjorde tyfus en større fare for befolkningen enn mafiaens forbrytervirksomhet», skriver Dickie lakonisk i boken.

Det var nemlig først på 1980-tallet, lenge etter suksessen til boken og filmen, den landbruksorienterte Corleone-mafiaen rykket inn i Palermos gater og brutalt begynte å slakte ned sine rivaler i konstruksjonsmafiaen, i det som er kjent som La mattanza eller «Den andre mafiakrigen». Striden sto om kontrollen av heroinsmuglingen til det nordøstlige USA, og i løpet av noen hektiske måneder i 1981-82 skal godt over 200 mafiosi ha blitt drept i stridighetene.

Central Bar.

Kjøreturen mot Corleone går gjennom et slående vakkert fjellandskap. Underveis stopper vi ved det forblåste og tåkete fjellpasset Portella della Ginestra, hvor Salvatore Giuliano og hans menn meiet ned 11 bønder under 1. mai-feiringen i 1947. I åtte-ni hustrige grader hutrer vi tynnkledte opp til minnestenene som er satt over de drepte.

I den albanske bosetningen Piana degli Albanesi, like ved, er det et eget museum som minnes massakren gjennom bilder og en liten utstilling. Udåden førte til en storstilt jakt på separatistlederen og frihetskjemperen Giuliano, som ble portrettert gjennom en annen av Mario Puzos bøker, Sicilianeren.

Vi skjønner ganske fort hvorfor Francis Ford Coppola vraket Corleone som location for Gudfaren. Byen, som ligger klemt mellom noen åssider i et vårlig og overraskende grønt landskap, er en halvtrist liten nedtur i forhold til våre filmatiske forestillinger om Corleone.

Byens mest fotograferte bygning er uten tvil «Central Bar», der eldre menn med coppolacapser henger på gaten etter å ha vært innom den lille baren for en av dagens mange espresso, og kanskje en liten Amarone av den lokale varianten «Il Padrino» (Gudfaren). Antonino Puleri (93) stavrer seg skjelvende inn, med god støtte av stokken sin. Barinnehaver Giovanni Ruggiello heller opp den lille skvetten espresso, som Puleri resolutt skyller ned før han utbryter med et stort glis:

–Jeg håper å leve til jeg er 150 – hvis herren vil!

Deretter proklamerer han høyt at han har vært kommunist så lenge han har levd, til stor latter fra resten av lokalet.

Dokumentert.

Rett opp i gaten ligger Corleones andre store turistattraksjon: Det internasjonale senter for dokumentasjon av mafia og antimafia, CIDMA.

Guiden Gino Felicetti, hjemvendt sicilianer som hadde sin barndom i britiske Brighton, forklarer med bred engelsk aksent symbolikken i de mange utstilte fotografiene av den italienske gravejournalisten Letizia Battaglia. Hun maktet å fange inn en rekke likvidasjoner utført av mafiaen på 1980- og 90-tallet.

–Som dere ser er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Dette offeret er skutt, og så lagt med ansiktet rett ned i asfalten. Budskapet er klart: Vedkommende hadde sett noe han ikke burde. Bildene dokumenterer mafiaens teatralsk regisserte drap, med tydelige beskjeder fra drapsmennene til omverdenen, sier Felicetti.

Det lille anti-mafia-senteret har også fått donert store deler av rettsdokumentene fra maksirettssakene mot mafiaen på 1980- og 90-tallet. De hundrevis av mappene med utskrifter fra rettssakene fyller flere reoler fra gulv til tak.

Øynene opp for mafiaen.

Vi legger kursen mot kysten igjen, og stopper ved de to store minnesmerkene som er reist over de myrdede mafiadommerne Paolo Borsellino og Giovanni Falcone ved Capaci. Her, på motorveien mellom Palermo og byens internasjonale lufthavn Aeroporto Falcone Borsellino, ble Borsellino, hans kone og flere livvakter drept av en fjernstyrt bombe 19. juli 1992. Drapet skjedde bare to måneder etter at hans venn og forgjenger Giovanni Falcone ble likvidert av en annen bombe. De to dommernes livsverk var å åpne det italienske samfunns øyne for alvor i forhold til mafiaens grufulle makt og styrke, og etter Capaci-bomben ble det helt umulig for italienske politikere å skyve kritikk og søkelys mot mafiaen under teppet som «diskriminering av siciliansk lynne». Året etter ble corleoneren Toto Riina, «sjefen over alle sjefer», arrestert og dømt til livsvarig fengsel for å ha organisert bombeangrepet mot Borsellino.

«Den sanne historien».

Rundturen denne dagen avsluttes med en halvsurrealistisk kitschopplevelse i Montelepre, i fjellene sørvest for flyplassen. Her har Salvatore Giulianos nevø, Giuseppe Sciortino Giuliano (60), fullført sitt livsverk: Et slott i sementblokker til ære for Salvatore, der han i dag driver hotell med 23 rom.

–Dette er et slott for en konge, proklamerer Giuliano der han tar oss med rundt på byggverket, som preges av en slags «Disney møter Fred Flintstone-drømmeslott-arkitektur» med grovt utformede sementblokker. I restauranten serveres egen Salvatore Giuliano-vin, med et av de berømte James Dean-aktige portrettene som ble tatt av slektshelten i etterkrigsårene. 60-åringen er slettes ikke fornøyd med den måten hans onkel ble portrettert på i Mario Puzos bok.

–Mesteparten av det som står der er løgn og oppspinn, bare egnet til å skjende min onkels minne, sier han, og vifter i stedet med boken Min bror Salvatore Giuliano som han og moren utga for en del år siden.

–Her får du den sanne og uforfalskede historien, kunngjør han, før han tar oss med til familien Giulianos gamle hus like ved. Huset er i dag et levende museum, som viser møbler, klær, bruksgjenstander og sicilianske flagg fra Salvatore Giulianos lange frihetskamp for Sicilia. Stolt viser Giuseppe Sciortino Giuliano også frem flere hemmelige rom og fluktveier som den lovløse kunne bruke, når det ble behov for det.

Hollywoods inntog.

Ingen mafiarundtur på Sicilia er komplett uten at du legger reisen innom noen av stedene der Francis Ford Coppola skjøt sentrale deler av Gudfaren. Derfor sitter vi på ny i en bil og suser østover mot den fotogene turistmaskinen Taormina, ved vulkanfjellet Etnas fot.

Corleone var blitt for moderne for Coppola, og han satte isteden øynene sine på et par for filmen langt mer tidstypiske fjellandsbyer nord for Taormina.

Savoca var stedet der Michael Corleone (Al Pacino) møter og etter hvert gifter seg med sin Apollonia (Simonetta Stefanelli) i Santa Nicolo-kirken.

Stedets Bar Vitelli ble også udødeliggjort, og her har Maria Darigo i en mannsalder solgt postkort med bilder fra filmen og fortalt historien om Hollywoods inntog i landsbyen.

–Skal du ha brus, må du hente den selv i disken. En euro! sier en tungt pesende Maria fra sin stol på hageterrassen.

Nabolandsbyen Forza d’Agro er også vel verd et besøk. På kirketrappen finner vi roen og ser vi for oss bryllupsfesten til Michael Corleone og Apollonia.