Paul Olai-Olssen er den hyperaktive, alltid like entusiastiske og skjeggete nordmannen som de siste årene har padlet seg gjennom Europa og Latin-Amerika på TV2. Gjennom fire nye programmer på kanalen skal han nå boltre seg i reiseopplevelser og møter med folk i Egypt, Venezia og på Balkan.

40-åringen er fullstendig klar over at han er en privilegert type. Han har hatt reiselysten i blodet siden 18-19-årsalderen, og har bokstavelig talt syklet og padlet seg til en karrière som reisedokumentarist, forfatter og foredragsholder. Og når han reiser, er tid og planlegging noe av det siste han trenger å bekymre seg for.

–Hehe. Jeg har aldri noen streng tidsplan. Da jeg var i Sør-Amerika og lagde den forrige TV-serien for TV2, sa jeg at jeg skulle være borte i et år. Prosjektlederen i TV2 fikk tilløp til panikk da han fant ut at jeg hadde tilbrakt syv måneder i Bolivia! Det som skulle ta et år, tok til slutt halvannet.

–For mye skuespill.

Mens utenlandske reisedokumentarkolleger som Michael Palin og Ian Wright fra Lonely Planet gjerne jobber etter nøye planlagte manus og avtaler møter med celebriteter mange måneder i forveien, satser Paul Olai-Olssen på at han og det medbrakte kameraet vil finne gode møter med folk på reisen.

–Personlig synes jeg det blir litt vel mye skuespill og forstilling i såkalte reisedokumentarer. Gi meg heller spontanitet og ekthet foran kamera. Det blir det mye bedre TV-bilder av, utbasunerer nordmannen. Han tilkjennegir også at han ikke har mye til overs for rådene som står i guidebøkene.

–Det kan da ikke være meningen at alle skal ta inn på det samme anbefalte hotellet, eller dra til de samme stedene? Mitt prinsipp er at jeg i det lengste holder meg unna de plassene som anbefales i disse bøkene, sier han.

–Var det noe i barndommen som gjorde at du ble så opptatt av det å reise?

–Oppdagerlysten ble nok skapt for alvor da jeg som guttunge padlet rundt i en liten gummibåt i Kolbotnvannet, like ved barndomshjemmet mitt. Det skjedde noe oppe i hodet mitt mens jeg kravlet høyt og lavt for å se på fuglereir og all mulig annen skitt som fantes der. Hverken mor eller far var utpregede globetrottere, men det er senere kommet frem at begge, da jeg var liten, drømte om å kjøpe en folkevognbuss og legge ut på den store reisen. Mor forklarte hvorfor det aldri ble noe av slik: «Men du vet hvordan det er med far». Fars forklaring var helt identisk: «Men du vet hvordan det er med mor».

Blindpassasjer og «spion».

Som 19-åring la han ut på sin første langtur, en dannelsesreise som skulle forme ham og hans tanker som reisende for resten av livet.

–Målet var å sykle gjennom Europa og Nord-Afrika og tilbake. Jeg husker jeg snek meg på Kiel-ferga med sykkelen min. Dessverre ble jeg oppdaget og nærmest tatt i arrest av en ilter billettør på kaia i Tyskland. Men heldigvis slapp jeg unna med å betale billigste billett, ler han.

Turen gikk gjennom Tyskland, Frankrike og Italia, og med båt fra Sicilia til Algerie.

–Jeg hadde nok undervurdert kravet til kvalitet på sykkelen, for den gikk rett og slett i stykker på de dårlige veiene i fjellene i Algerie. Resten av veien måtte jeg haike. Underveis ble jeg mistenkt for spionasje i landet, for jeg snakket jo med alt og alle jeg så, mens jeg fotograferte vilt. På grensen til Marokko la jeg passet på bordet, og kvinnen bak skranken utbrøt fornøyd: «Åh, Paul!». Det endte med at grensevaktene endevendte alle sakene jeg hadde, og la det utover gulvet. De tok til og med kopier av alle adresselistene mine. Jeg håper inderlig at de jeg hadde snakket med ikke fikk problemer i ettertid, sier han.

Ungdomsopprør.

Neste store prosjekt, og det som Paul omtaler som sin hittil viktigste reise, var en 22 måneder lang sykkeltur fra sørspissen av Chile til Alaska.

–Denne turen skjedde midt i 20-årene, på et tidspunkt da de fleste trodde jeg var på motorveien mot karrière innen reklame. Jeg jobbet i et fotostudio, men for hver dag ble studioet trangere og trangere. Til sist kom jeg til at det var viktigere for meg å være fri! Jeg hadde ikke noe forhold, ikke fast jobb, ikke leilighet og jeg var ferdig med fotoutdannelsen min. Det første halvåret av denne reisen tilbrakte jeg i Chile, og det var først etter disse seks månedene jeg fikk følelsen av å være på tur. Nå har jeg aldri vært typen som reiser fra A til B etter korteste rute, og de 22 månedene syklet jeg på kryss og tvers av landene jeg besøkte.

For Paul ble den lange reisen på mange måter et opprør mot rollesamfunnet.

–Forventningene til deg er hele tiden klare. Det kan mange ganger virke som at din personlige timeline ligger klar allerede på klinikken. Det er først når du er rundt 20 år at du er i stand til å tenke selv, og har mulighet til å forme ditt eget liv. Da kan du endelig være alene og stå på egne ben, sier han.

Reiser alene.

Selv om mange av TV-seerne tror programskaperen har et helt filmteam med seg på tur, forsikrer han at hver eneste TV-dokumentar er laget av ham som eneste crewmedlem.

–Siden jeg begynte å reise, har jeg dratt ut alene på samtlige av mine turer. Bare noen få ganger, og i ganske korte perioder, har jeg slått meg sammen med andre. Men, jeg tror ærlig talt ikke at jeg er noe særlig å ha til reisefølge, for jeg liker definitivt å gå mine egne veier, smiler han.

–Det å reise alene betyr alt! Jeg lærer mye mer om meg selv. Dessuten er jeg mye mer skjerpet for egen del. Og: Alle avgjørelser er mine egne, jeg har ingen å skylde på hvis noe ikke skulle gå etter planen. Menneskene jeg møter, har dessuten en helt annen oppfatning av meg, enn om jeg skulle reise sammen med noen andre. Jeg er veldig lite truende når folk møter meg. Som tørst og sliten har jeg helt enkle behov: Vann og et trygt sted å sove. Det er klart at dette skaper kontakt med omgivelsene, legger han til.

Planlagte invitasjoner.

40-åringen medgir, uten en snev av skam, at han kynisk planlegger å bli invitert hjem til folk. Det skjer uten noen forhåndsbooking via avtalebøker.

–Reiseopplevelsen min, og dermed programmene, blir best med gode, spontane møter med folk. Derfor må jeg legge opp til at slike møter skjer. I den nye TV-serien sykler jeg i en naturpark i fjellene i Montenegro. På en høyslette over en fjellkløft finner jeg verdens beste teltplass, med utsikt ned til en gård. Målet med å velge nettopp denne plassen er jo å bli invitert hjem til dem som bor der. Det går selvsagt akkurat slik. Kort tid etter at jeg har lagt meg til, kommer en liten gutt gjennom buskene, rekker frem en ølflaske og sier: «Bonden nede i dalen vil at du skal komme på besøk!», ler han.

–Dette er starten på et fantastisk møte med bondedatteren Natascha, og et vidunderlig måltid med hjemmelaget honning og yoghurt. Et klart høydepunkt i dette programmet, konstaterer han.

–Det er klart at jeg av og til får litt dårlig samvittighet for min kynisme på dette feltet, men jeg trøster meg med at disse folkene i årevis vil huske han halvgærne nordmannen som var der. Jeg går til disse møtene med ydmykhet og respekt, og resultatet er spontanitet og gjensidig glede. Dette er noe de garantert kommer til å snakke lenge om, sier Paul Olai-Olssen.

Populær vert.

Han understreker også at han nå for alvor har åpnet sitt eget hjem for andre reisende, gjennom å melde seg inn som bruker på nettsiden Couchsurfing.com.

–Dette er et vidunderlig system, der du rett og slett kan låne ut sofaen eller soverommet ditt, og være vertskap i byen din for folk fra hele verden, forklarer han. Hilsener til nordmannen fra en rekke sofasurfere som har vært innom leiligheten hans i Selvbyggerveien vitner om en god og populær vert.

–Disse greiene tok litt overhånd for meg, og jeg måtte til slutt skifte ut bildet der jeg fremsto som prakteksemplar av en nordmann med blå øyne. Fikk jo tre-fire henvendelser om dagen. Nå har jeg lagt inn et bilde av meg selv med et hundehalsbånd med pigger. Så nå får jeg ikke mer enn tre henvendelser pr. måned, og det er mer passende, smiler mannen som stadig understreker at han er single.

Sterke kvinner.

–Er det en tilfeldighet at de personene du dveler lengst ved i dokumentarene dine er kvinner?

–Jeg har da mange gode møter med menn også i programmene? I forbindelse med den nye serien hadde jeg sykt lyst til å møte en fyrvokter i Kroatia. Etter flere forgjeves forsøk på å legge til ved fyret i høye bølger med kajakken, klarte jeg omsider å finne Joso, som holdt til på et 200 år gammelt fyrtårn. Der får jeg de vanvittig flotte scenene der han inviterer meg inn og lager mat til meg, mens vi snakker til hverandre på et minimalt og gebrokkent italiensk. Men det er nå slik at kvinner som regel er de mest interessante å møte. De fleste land er jo formet av menn. Kvinnene er de som har mest å kjempe for, svarer han.

Møte med en av disse sterke kvinnene, i Kairo, er det som har fått Paul Olai-Olssen til, i alle fall for én gangs skyld, å gi opp sitt langvarige forsett om alltid å reise alene.

–Jeg skal reise til Praha for å treffe Mona, en libanesisk kvinne jeg møtte under arbeidet med den nye programserien i Egypt. For første gang siden jeg dro til Syden som 12-åring har jeg utreise og hjemreise fra det samme stedet. Jeg har til og med bestilt hotellrom på forhånd!

Det blir i sannhet en eksepsjonell reise for globetrotteren.