Baisha Liu var fem år, moren hennes var skilt, og det var borgerkrig i Kina. Mor og datter skulle ta propellfly fra hjembyen Chengdu til Shanghai, og derfra videre til bestemoren på Taiwan.

–Jeg satt rett bak piloten og fulgte med hele tiden, mens moren min kastet opp og flyet ristet, forteller Baisha.

–Var du ikke redd?

–Ikke i det hele tatt. Det var jo så spennende!

I dag er Baisha Liu 65 år, og universitetslektor i kinesisk på Universitetet i Oslo. Siden flyturen til bestemor i 1948, har hun bodd mange år i USA, studert fransk i Paris og møtt kjærligheten i Norge.

Folkerepublikken Kina ble proklamert i 1949, og da bodde Baisha og moren på Taiwan. Og mens hun forteller om alle sine reiser, zoomer hun land og byer inn på Google Map og spretter rett som det er rundt på gulvet for å bruke hele kroppen mens hun skal beskrive en dramatisk flytur eller en spennende reise. Mest av alt minner hun om en eventyrlysten tenåring som forteller om sin aller første utenlandstur.

–Jeg bodde hos bestemor på Taiwan i tre år mens moren min hadde stipend for å ta doktorgrad i psykologi i USA, og da jeg var 12 år, skulle jeg reise til Chicago for å bo sammen med henne der.

Reisen dit tok tre dager, og hun reiste helt alene. Men redd var hun absolutt ikke. Og da flyet mellomlandet i Tokyo, virket storbyen som en magnet på 12-årige Baisha som kikket ned på lysene og livet i storbyen fra hotellrommet sitt. Der bodde hun sammen med en niårig jente hun bare fikk ansvaret for under flyreisen, og de to gikk sammen ut i Tokyos gater.

–Det var ingen som passet på oss, og vi fant nesten ikke veien tilbake til hotellet. Men jeg kjøpte en souvenir i et varemagasin, og rakk heldigvis flyet videre.

Vel fremme i Chicago, møtte hun moren som studerte psykologi i Michigan. Baisha likte seg for så vidt i 50-tallets USA, men følte sterkt at hun ble behandlet først og fremst som kineser. En utlending. Men hun prøvde virkelig hardt å bli mest mulig amerikansk: Tok permanent, kledde seg som tekkelige amerikanske piker og studerte litteratur og språk.

Fransk frihet.

– Jeg fant ikke meg selv igjen før jeg flyttet til Paris i 1967, sier hun.

I Paris skulle Baisha studere fransk, og på universitetet pågikk det etter hvert berømte 68-opprøret – der studentene demonstrerte til støtte for streikende arbeidere, og gamle konvensjoner ble erstattet med nye, liberale verdier og krav om likestilling.

–Først da jeg kom til Paris, forsto jeg hvor mye jeg egentlig strevde i USA. For jeg klarte jo aldri å bli amerikansk, og følte en enorm befrielse da mine studentvenner i Paris betraktet meg som Baisha først – og deretter som kinesisk. Både i USA og senere her i Norge, er jeg mest kineser for andre – en av en gruppe. Blant alle studentene fra hele verden i Paris på 60-tallet, følte jeg meg respektert som et individ.

Baisha haiket rundt i Europa sammen med en venninne i studietiden, og nøt friheten og kulturen i mange gamle europeiske byer. Hun hadde reist en del rundt i USA også, men der var det naturen som gjorde mest inntrykk – særlig Grand Canyon som hun besøkte sammen med moren sin.

Norsk kjærlighet.

Mens Baisha studerte i Paris, søkte hun jobb som timelærer i kinesisk på Universitetet i Oslo. Hun hadde planer om å være i Norge i et år, men møtet med en student i kinesisk-klassen hennes, gjorde at hun ble her.

Nå har Baisha Liu og den tidligere studenten Harald Bøckman vært gift i snart 40 år, har to voksne barn, og jobber begge på Universitetet i Oslo. Harald Bøckman ble nylig nektet visum til Kina under De Olympiske Leker – uten å få noen forklaring, og Baisha måtte dra til Kina alene på tre ukers sommerferie. Hun er nettopp kommet tilbake til Norge, og skal følge OL via TV-skjermen – mest for å se hvordan arrangementet gjennomføres.

–Jeg ble selvsagt skuffet og irritert over at mannen min ikke fikk visum. Men reisen min i Kina gikk uten problemer, og jeg var innom flere feriesteder der jeg traff kinesere som helt tydelig har fått økt levestandard.

Hun viser oss egne bilder fra et feriested hun besøkte ved Fuxian-innsjøen og ler litt av tilbudet om prevensjon og sexhygiene som finnes på mange store, moderne hoteller.

–Ja, puritanismen er tydeligvis på vei ut i Kina, og den moderne tiden på vei inn på godt og vondt. Jeg hadde aldri trodd at kinesere ville bli like kjøpegale som amerikanere, men det er enormt fokus på forbruk i Kina, og digre varemagasiner bygges overalt. Mange kinesere har fått mye bedre råd de siste 20 årene, og de har krav på minst ti dagers ferie i tillegg til noen fridager rundt nyttår og andre store høytider. Men velstanden øker mye raskere i byene enn på landsbygda, der de gamle blir værende igjen mens de unge flytter til byene for å søke jobb.

Buddhaer og pandaer.

Den største folkevandringen i verdenshistorien pågår nå i Kina, og Baishas fødeby Chongqing har vokst til Kinas største by siden hun forlot den sammen med moren sin i 1945. Nå har hun ingen nære slektninger igjen å besøke der, men drar til Kina et par ganger i året for å besøke venner eller følge opp studenter som bor der i perioder for å lære kinesisk.

–Hvor ferierer helst kinesere?

–Mange har nå fått lengre ferier enn før, og reiser mye både i Kina og til andre land. Jeg fløy fra Hong-kong til Kunming i sommer, og der er det veldig behagelig klima og flott natur, så mange kinesere ferierer der. Området grenser til Tibet, og har mange minoriteter med velbevart kultur, og et rikt plante- og dyreliv – med ville elefanter. Jeg bodde på moderne hotell sammen med bare kinesere en ukes tid, og der var det allverdens komfort og ting å kjøpe. Deretter dro jeg til Shanghai for å besøke en venninne, og derfra tok vi lyntog til Suzhou – en godt bevart historisk by, kalt «Kinas Venezia», med flotte hus og hager hovedsakelig fra Ming-dynastiets tid. Og et bymuseum bygget av den verdenskjente arkitekten I.M Pei – mest kjent her for glasspyramiden foran Louvre i Paris.

Baisha har vært reiseleder for nordmenn i Kina flere ganger, og anbefaler alle å ta en reise vestover fra Beijing til Dunhuang som ligger langs Silkeveien – og videre sørover mot Sichuanprovinsen.

–I Dunhuang finnes eldgamle Buddha-statuer og veggmalerier inne i store, uthugde grotter. Lenger sør kommer vi inn i det tibetanske området, og der ligger det vakre Labrang-klosteret. Videre sørover ligger panda-reservatet Wolong med en variert, frodig natur og flere høye fjell.

Pistol og gatedans.

–Hvor går dine egne drømmereiser?

–Jeg skulle gjerne tatt en sykkeltur i Provence – men får neppe med meg mannen min på det. Han liker best å gå i fjellet – og aller helst på en isbre – det er ikke noe for meg! Jeg likte å gå på ski, men da måtte det være ganske flatt, ler hun.

–Vi var på familieferie på Lanzarote en gang, og der var det fin natur, behagelig klima og i det hele tatt helt topp å feriere, synes jeg. Men en av mine absolutte favorittreiser, går til det lille stedet Hinsdale i Montana i USA, der vi har vært flere ganger på slektstreff. En av grandonklene til mannen min utvandret dit fra Norge, og der samles byens slekt og venner til gatefest den 4. juli hvert femte år. Der lærte min datter å skyte med pistol – og det er grilling og gatedans og rodeo i gammel stil. En fantastisk opplevelse, sier hun begeistret.

Hun virker i det hele tatt som en fryktløs, livlig og spøkefull dame, nesten som en kulturkollisjon med litt av alle kulturer hun er blitt kjent med.

–Jeg føler meg hverken helt kinesisk eller norsk – selv om jeg er født i Kina og har bodd i Norge mesteparten av livet. Noen ganger føler jeg meg også litt amerikansk, siden jeg bodde der i 12 år. Jeg liker godt å bo her i Norge, men mange kinesere synes synd på meg som må spise den norske maten. I Kina er mat en viktig del av kulturen, mens i Norge er naturen det viktigste for mange, mener Baisha.