André Brink er en av Sør-Afrikas ledende forfattere. De siste ukene har han fartet rundt fra vennebesøk i Fredrikstad, via opphold i havgapet på Ona fyr, til Molde, der han er æresgjest på Bjørnsonfestivalen.

Norge er ikke ukjent for forfatteren. Han liker nordmenn, han liker Skandinavia og ikke minst Island. Vi møtte ham på mellomlanding i Oslo, en morgenblid og relativt nygift (to år siden) 73-åring som forteller at han ikke har møtt en eneste nordmann som ikke er hyggelig. Og denne mannen vet hva han snakker om. Som en av verdens mest etterspurte forfattere, har han besøkt en rekke land. Noen av dem er blitt viktigere for ham enn andre.

–Jeg blir aldri lei av Frankrike og Provence. Der kunne jeg gjerne bodd. Island og de skandinaviske landene føler jeg meg også knyttet til. En gang dro jeg til Rovaniemi i Finland bare for å se på midnattssolen. Mexico og Chile står også mitt hjerte nær. Men jeg har også noen store reiser som gjenstår. For eksempel til Angkor Wat i Kambodsja (tempel fra 1100-tallet, verdens største religiøse byggverk, red.anm.), og Machu Picchu (Inkaenes tapte by fra 1400-tallet i Peru, red.anm.).

–Hvis du er interessert i tidligere tiders religioner, er dette viktige steder, sier Brink.

Da Gud kom til bushen.

Under apartheidtidens strenge raseskille ble André Brinks bøker forbudt i hjemlandet. Brink har i flere romaner tatt for seg forholdet mellom svart og hvit. Også boerne, kolonitidens okkupanter i naturparadiset, sine egne forfedre, er et gjennomgående tema. I høst er det kullsvarte Cupido det dreier seg om i boken Kneleren. Han er en enkel hottentott, som mot slutten av 1700-tallet har et svært rikt forhold til sine guder. Inntil de hvite misjonærene kommer og overbeviser Cupido om at det er den kristne Herren som er best. Også for analfabeten på Afrikas sletter. Cupido blir faktisk kristen forkynner, en mann som skal prøve å omvende andre buskmenn og hottentotter. Det går ikke så bra.

I Aschehoug forlags høyst siviliserte representasjonsvilla i Oslo sitter forfatteren og forteller villig vekk om gudene til Afrikas opprinnelige beboere for 200 år siden.

–Det som er så spesielt er hvordan guder og ånder aktivt var del av livet til disse menneskene. Folk hoppet stadig fra en verden til en annen og kommuniserte med gudene. De hjalp dem gjennom de daglige gjøremål og kunne stadig slå til med små undere eller katastrofer. Det rare er at det er mye likhet med den gamle islandske sivilisasjonen og tro og overtro i det svarte Afrika.

Likte Cupido-navnet.

Hovedpersonen i Kneleren bærer det noe spesielle navnet Cupido Cockroach. Cupido var som kjent romernes kjærlighetsgud. Den Cupido Brink skriver om, har levd og var også i virkeligheten en svart mann som ble omvendt og ble misjonær i jungelen. Brink sier at de hvite ikke sjelden satte navn etter vestlige helter og kjente folk på de svarte. Av og til fikk de enklere navn som Januar, etter måneden de var født i.

–Jeg kom over navnet Cupido Cockroach i en artikkel i et historisk tidsskrift. Jeg ble opptatt av navnet hans, det var litt utfordrende og fint.

Brink fant en del stoff om hottentotten som gikk fra å være en person som nøt stor respekt fordi han hadde så god kontakt med de hedenske gudene, til å bli en fattig, idealistisk misjonær. Men mest måtte han lete i de historiske arkivene generelt, for å danne seg et bilde av tiden og troen. Derfor har det tatt over tyve år fra han fikk ideen til det ble bok om Cupido.

–Jeg har gjort masse research. Gradvis dannet jeg meg et bilde av livet hans, sier forfatteren.

Leste Snorre.

Brink har ikke så mye tid til å gi intervju denne morgenen i Oslo. Han er i Oslo med sin unge kone, hennes bror og mor. Snart skal de reise til Fredrikstad for å møte en av forfatterens norske venner. Deretter går turen til Molde. Forfatteren forteller at interessen for våre nordiske land oppsto allerede i barndommen.

–Allerede da jeg var ganske liten, fortalte foreldrene mine meg historier fra de islandske ættesagene. Jeg har vært lidenskapelig interessert i dem siden. I ungdommen hadde jeg en flott utgave av Snorre som jeg leste flere ganger. Neste år skal jeg på en konferanse om Eyolfs saga i Reykjavik. Men før det må jeg lese og forberede meg grundig.

–Synes du nordmenn burde reise mer til ditt land?

–Ja, men det gjør de da! Det er utrolig mange nordmenn som reiser dit. Jeg har møtt flere av dem selv. Min kone og jeg snakker om det, at vi fremdeles ikke har møtt en nordmann vi ikke liker.

–Hva bør vi se og oppleve i Sør-Afrika?

–Du må forsøke å komme i kontakt med de forskjellige rasene. Prøve å bli kjent med de forskjellige samfunnene og deres historie. Du forstår mye bare ved å se på de svarte bydelene i storbyene. Skaff deg en lokal guide som kan vise deg rundt. Det er ikke så lett å bevege seg overalt. Etter noen rolige år er rasemotsetningene begynt å komme tilbake. Vi hadde noen voldsomme opptøyer for kort tid siden. I nærheten av Pretoria har de svarte selv rekonstruert landsbyer. Der får man et godt inntrykk av hvordan det sosiale livet er organisert.

Naturen er også en svært viktig del av en tur til Sør-Afrika, sier Brink.

Politisk reise.

–Bare landskapet kan holde deg opptatt i lang tid. Vi har store variasjoner. Også hvis du bare ser på geografi, er det et land med landskaper som varierer fra ørken til tropiske områder, fra sjø til fjell. Vi har flere nasjonalparker, de bør oppleves. Mange drar på safari. Og så er det selvfølgelig musikken og fortiden, alle bevisene på den politiske historien etter folk som Nelson Mandela og Steve Biko. Alle som er interessert i historie, må dra til Sør-Afrika.

Fortellerne som kan berette fra Afrikas dramatiske historie, finnes der «live», påstår Brink. Du behøver ikke nødvendigvis oppsøke et museum for å lære.

–For en stor del er vi en nasjon av historiefortellere, både svarte og hvite. Du kan for eksempel reise langs vestkysten og tilbringe en dag eller to blant menneskene der, de vil garantert fortelle deg historier.

Selv vokste André Brink opp over hele landet. Faren var høytstående embetsmann og flyttet mye rundt. Hver jul dro de til Cape Town for å feire. Da han selv fikk mulighet til å bo der, var det som å komme hjem. I dag deler han tiden mellom å skrive og å reise, da helst med sin nye kone.

–I mange år måtte jeg reise alene. Det er mye bedre slik jeg har det nå.

–Hvor går din neste reise?

–Jeg vet ikke. Men i tillegg til de stedene jeg har nevnt, må jeg også snart oppleve Den kinesiske mur. Jeg skal bare vente til all OL-støyen har lagt seg. Og så skal jeg velge meg et sted der det ikke er horder av turister. Jeg vil gjerne gå et lengre stykke av muren. Jeg håper å kjenne på følelsen av at den deler verden. Folk har alltid trodd at man kan holde pest eller barbarer unna ved å bygge murer. I apartheidtiden i Sør-Afrika bygget man skiller for å holde familier borte fra hverandre. Men murer må alltid krysses for at man skal finne ut hva som ligger på den andre siden.

–Hva synes du om Norge?

–Følelsen av den veldige naturen er der alltid. Nærværet av naturens krefter og skjønnhet er så sterkt at det er uunngåelig å begynne å tenke de store tankene, om deg selv og din plass i verden. Det er utrolig hvor stor del av naturen som er urørt. Det overnaturlige er også sterkt til stede. Ikke rart at opptattheten av troll har vært så sterk her.

Reiser i bøker.

Når han ikke skriver, bruker André Brink en del av tiden på sine to store interesser, teater og musikk. Men aller mest blir det lesing og skriving.

–Siden temaet for denne samtalen er reise, må jeg jo nevne noen av mine største reiser. Dem har jeg gjort i bøkene, sier Brink og smiler fornøyd.

–Don Quijote – alle bøkers mor, er den boken jeg synes er aller best. Jeg prøver å lese den i hvert fall et par ganger pr. år. Den er helt relevant i dag når alle skal utforske sitt indre. Alle fysiske reiser er jo egentlig bare metaforer for den reisen vi gjør i sinnet. Jeg er fascinert av Ibsen. Han utforsker de mørke sidene i personligheten. Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter er den mest fantastiske reise i en kvinnes sinn fra barndom til voksen jeg noen gang har lest.

Mennesker som har reist mye, forteller hva reisene har betydd for dem. Tidligere intervjuer kan leses på www.ap.no/reise/portrettet, blant andre: Asta Busingye Lydersen (23.8.) Baisha Liu (16.8.) Paul Olai-Olssen (9.8.) Arne Svingen (2.8.) Inger Sitter (26.7.)