Medverdens reneste luft og Antarktis som nærmeste territoriumsørover er Tasmania en eksotisk destinasjon for mange. Ikkeminst for landets egne innbyggere.-Folk iAustralia klager over at det er så kaldt her, og vi er bareglad til. Vi setter pris på stillheten om vinteren, sierDebbie Hunter. Hun er guide og sjef for sitt egetturistfirma som tar grupper med ned i øyasdryppestensgrotter. Om sommeren er det nemlig hektiskaktivitet med besøkende på Tasmania. 70 prosent av dem erfra fastlands-Australia, resten i hovedsak fra Europa, USAog Japan. Og det er ingen grunn til å klage overtemperaturen, gradestokken nærmer seg 30varme.

Underjordisk konsert

Det erturistsesong, og Debbie har mer enn nok å gjøre. Daglighenter hun eventyrlystne ved Sams Supermarked i Mole Creek,og setter den 30-årige varebilen med hull i gulvet i gir,med retning "de ville grottene". Vi låser opp gitteret foranden smale inngangen og åler oss innover, gjennom gjørme ogiskaldt fjellvann. Her er det ikke noe opplegg formasseturisme, og alt vi har av lys er lyktene på hjelmene.Debbie har heldigvis med noen ekstra sett batterier, og avalle ting, en fløyte. For langt under jorden ber hun ossskru av lyktene og lytte. Tonene triller fra fløyten og dettotale mørket er overveldende. Det er stillheten etterkonserten også. Ikke et drypp. Ingenting. Gjennommillioner av år har stenformasjonene utviklet seg, menutrolig nok, det er liv langt under jorden. Ved inngangenvokter edderkopper over sine nett. Edderkopper som tilhøreren så primitiv familie at de ikke finnes andre steder iverden, og er interessante forskningsobjekter. Lenger inne igrottene er det også spor etter besøkende. Sjeldne,australske nebbdyr tar seg fra tid til annen turen oppgjennom kanalene, på jakt etter insekter og larver. Men å fåse de sky nebbdyrene hører med til sjeldenhetene, selvDebbie som har vært inne i grottene tusenvis av ganger, harbare så vidt sett ett av dem.-Men nå har jegalltid med meg kamera, for det må jo skje en gang til!Grottene er bare en av naturopplevelsene utenom det vanligepå Tasmania. Øya er nesten som en erkebritisk, kompaktversjon av Australia, minus ørken. For den ligger i et høysttemperert område med distinkte årstider og raskeværforandringer. Mens avstandene mellom byene i Australia erenorme, er du her aldri lenger borte enn et par timer, og pålandsbygda er det aldri langt mellom småbyene med sinebritiske puber, vertshus og Bed and Breakfasts. Mensettingen er ikke Storbritannia, naturen er australsk. Detlukter eukalyptus. Parakitter skratter i trærne, ogkenguruer hopper for ofte ut i veien og blir roadkill -overkjørt og drept. Likevel er det et fredelig, interessantog svært sivilisert og høflig sted for besøkende.

Campingplassens smådjevler

På mange måterendret koloniseringen av Tasmania øya, og flere av de unikedyreartene ble utryddet. Mest sårt er det at den tasmansketigeren nå er forsvunnet. Selv om det stadig kommerrapporter om at folk har sett den lille tigeren, anserforskere muligheten for at det finnes noen igjen som sværtliten. Den tasmanske djevel er derimot ikke utryddet, denstore gnageren med de kraftige tennene kan faktisk bite overmenneskeben. Selv om det er svært lite sannsynlig atmennesker skal bli angrepet, liker lokalbefolkningen åfortelle besøkende om campinglivets farer. Naturopplevelser er en av grunnene til at sommeren ertoppsesong for besøkende. Da tar tusenvis av turister segopp til fjelltoppen Cradle Mountain, og ut på den ville ogforrevne vestkysten som i dag er nasjonalpark og fredetvillmarksområde. Det finnes turisthytter, og noen av deubetjente hyttene er faktisk helt gratis å overnatte i. Mendet kan bli fullt om sommeren, så det lønner seg å pakke medtelt. Vilt og ensomt, slik mange vil ha det. Nasjonalparkeneutgjør 20 prosent av øya, og består av urskog med langt merkompakt dyreliv enn i Australia. I landsbyene hvilerdet en avslappet britisk stemning, der eldre damer inntarsin te og sine scones på de mange tehusene, mens menneneikke trenger gå langt mellom pubene, som regel med britiskenavn. Overnattingstilbudene varierer i pris og kvalitet. Detfinnes noe for alle, og det blir sjelden fullbooket, medunntak av i fellesferien i januar.

Livskrise blir livsnytelse

Pam og Robin Fletcher flyttet til Tasmaniafor ti år siden. De opplevde en midtlivskrise, begge haddesatset alt på en fremgangsrik og hektisk storbykarrière iSydney, og plutselig oppdaget de at de hadde mistet segselv. På en ferietur oppdaget de den flotte villaen ismåbyen Deloraine. De falt pladask med én gang, og pussetopp bygget til å bli Bed and Breakfast med høy klasse.Bygningen er pietetsfullt restaurert i edwardiansk stil, detsamme er den store omkringliggende hagen. Og fra den henterekteparet mange av ingrediensene til den lille restaurantender de utelukkende serverer lokale råvarer, og der menyenfølger årstidenes innhøsting. Det hviskes ved nabobordeneunder middagen, men etterhvert brytes stillheten opp. Påtross av stilfull bygning er man på Tasmania for å nytelivet, god mat og lokal vin.

Historiske overnattingssteder

Somercotes er en fangestasjonutenfor landsbyen Ross, midt på øya. Dette var en viktigkolonistasjon, og de gamle sandstenshyttene som husetstraffanger for nær 200 år siden, er i dag gjort om tilgjestehus. Eiendommen har vært i den samme familiens eie i150 år, og Robert Riggall viser rundt på den storeeiendommen. Han har gjort en av bygningene om til museum, ogforsøkt å vedlikeholde alt slik det opprinnelig var. Ihovedhuset omkranser store jerngitre vinduene, og etkulehull i en vegg vitner om angrep. -På dennetiden var det mange bushrangere på Tasmania, fanger somrømte fra fengslene og levde et lovløst liv på landsbygdamed ran og plyndring av eiendommer og buskap for å overleve.Det ble ofte voldelige ran, og her på Somercotes var develdig utsatt, fordi det var langt til nærmeste nabo, sierRobert.Det er en spesiell opplevelse å lukke denknirkete tredøren til den lille murbygningen bak seg omkvelden, og oppleve overveldende nattemørke. De enestelydene er fra dyrene på eiendommen, possums, ekornlignendedyr som raser over taket, og kookaburra-fugler med sineskrattende rop. Da blir man liggende og tenke på hvordanlivet var for disse første hvite menneskene som kom denlange sjøreisen fra England. Som skulle bli værende på denandre siden av kloden, enda mer isolert enn ifastlands-Australia. Og hvordan frykten for angrep når manminst ventet det, gnaget ibakhodet.