Vi hadde snakket om det lenge, men alltid var det noe som ikke passet. Flytting til nytt hus, en vannskade som måtte prioriteres, jobbene, renteøkningene. Alltid noe.

Men mest av alt var det uvirkeligheten i det hele. Å skulle ta seg fri et helt år, fri fra fast inntekt, trygghet og rutine, for å gjøre hva, egentlig? Et års ferie? Reise? Studere? Plukke druer?

Spiren sådde vi i 2003, da vi tok to måneders permisjon for å bo i et hus ved havet i Sør-Sverige, mens desember- og januarstormene raste og solen minnet om oss at Skandinavia vinterstid slett ikke er mørketid, bare du har anledning til å nyte dags- lyset.

To måneder i et øde hus, og midt på vinteren? Behov for å teste forholdet?

Slik lød det den gang.

To måneder er som en lang ferie. Men 12 måneder?

Sabbatsår.

Drømmen om et sabbatsår forvandlet seg til den første skisse til konkret plan en dag i januar 2007. Åtte måneder senere, 29.august, satte vi kursen sørover, i fullpakket bil, to etpar-ogførti-åringer med en revmatisk retriever i baksetet, og med takboksen fylt til over anbefalt vekt. Gikk alt etter planen, skulle vi ikke være tilbake før tidligst om 11 måneder.

I magen lå en klump av spenning. Så mye planlegging, så mange huskelister, sjekking av regelverk, EU-pass og rabiesvaksine til Goya, et hjem som skulle pakkes ned, omadressering av post. Og budsjettering! Utallige ganger hadde vi kalkulert, justert og stadig kommet på enda noen utgifter vi hadde glemt å ta med i regnestykket.

«Så spennende», «så morsomt», «tenk at dere gjør det andre bare snakker om». Og advarslene: «hva med økonomien?», «dere kommer til å gå lei, et år er lenge, hva skal dere gjøre hele den tiden?».

«Løfte blikket», sa vi.

Ta oss god tid til å se nye steder, uten å måtte tenke at om noen få dager er vi tilbake i hverdagen igjen. Bli kjent med nye mennesker, lære språk, fjernarbeide, skrive, male, leve et annet sted lenge nok til at det blir en ny hverdag.

Løfte blikket. Det høres pompøst ut, men et friår, eller «fritt år» som vi likte å kalle det, skal ha vyer.

Her hjemme kan jeg løpe til og fra jobben i uker og måneder, og knapt titte opp på himmelen, knapt velge en liten endring på ruten til jobben. Rutine. Effektivitet. Tryggheten i det kjente. Så, en flytur et eller annet sted, og to ukers deilig ferie.

Men ikke denne gangen. Foran oss hadde vi en syv uker lang biltur på 4000 kilometer, et helt lite kontinent å ta av, en vintertilværelse helt sør i Europa, og et hav av tid. Den er magisk, og den er skremmende, denne tiden, når du har så mye til rådighet.

En ny hverdag.

Hun hytter med neven og slipper løs en strøm av greske ord. Den gamle kona peker på Goya, så på noen klumper på fortauet foran porten.

Jeg forsøker et smil mens jeg drar frem den svarte plastposen jeg har i lommen, for å demonstrere at tørre etterlatenskaper ikke stammer fra oss.

Den sinte ordstrømmen fortsetter. Lort er lort, og bruk av hundepose et ukjent konsept. Jeg trekker på skuldrene, begynner etter noen måneder å bli vant til å bli antastet av stedets sure kjerringer. I tillegg er gaten vår et sølehav etter at kommunen bestemte seg for å legge nye kloakkrør midt i regntiden. Fra den vinteråpne olivensåpefabrikken ved stranden driver en sur eim hver gang det blåser fra nordøst. Gresk landsbyidyll har nyanser.

Ingen kan beskylde oss for å ha valgt oss et overvintringssted godt tilrettelagt for turister. Drapanias ligger kun tre mil vest for det vinterstengte chartermålet Platanias, men her snakker de færreste engelsk. På stedets taverna og kafenion er vi fortsatt en liten attraksjon. Litos Agora byr på det nødvendigste av matvarer. De sinte konene er i mindretall, heldigvis, de fleste hilser og smiler og lurer på hva vi gjør her vinterstid og hvorfor vi går tur med bikkja. Naboen inviterer på hjemmelaget vin. Etter en måned spør damen i bakeriet «To ideo?» – «Det vanlige?»

Eksotisk vinter.

Hverdagen innhenter oss. Jeg skriver reportasjer, André fjernjobber over internett. Vi utforsker øya, spaserer langs Khanias venetianske havn i regnvær, der khaniotene en stakket stund er i flertall. Vi kan nok savne varmen når øya er på det våteste og kjøligste, men reisen gjennom Europa i september og oktober og vinteren på Kreta har absolutt gitt oss smaken på ferie i lavsesong. Her er ingen innkastere, nesten ingen turister. For hvem gidder ti timer med fly og mellomlandinger for å komme seg fra Norge til Kreta utenfor chartersesongen?

Ikke så mange.

Julen kommer og går. I januar tar vi en svipptur til Afrika. I mars fylles stille gater av livlige karnevalsparader. Påskeaften brenner Judas på bålet foran kirken. Vi vandrer i fjellene, bader oss gjennom vintermånedene, mens grekerne rister på hodet og ikke har planer om å teste badetemperaturen før i juni. Øya dekkes av kløver, nikkende valmuer, blomstrende mandeltrær. Snøen skinner på 2400 meter høye Lefko Ori i det fjerne. Vinterstormene tar strømmen og internettforbindelsen. På gresk TV ruller politiske skandaler i en uendelig føljetong. Oppunder taket i huset vårt brer muggsoppen seg, ute på trærne henger modne appelsiner og sitroner. Langs veiene selges artisjokker, så meloner. I åsene durer aggregatene når 35 millioner oliventrær høstes.

Nok er nok.

Hjemlengselen rammer aldri, ikke før vi begynner planleggingen av hjemreisen i juni. Med ett kommer følelsen av å være veldig ferdig med lille Drapanias, at det er tid for oppbrudd. Vi begynner å snakke om høstfjellet i Norge, om at noen dager med regn må være deilig. Om at vi lengter etter normalitet, jobb, travle tider, familie og venner. Vi sier farvel til Stelios, Panagyotis, Ian, Stella og Manoli, Arianna og Raymond, Keyth og Craig, mennesker som har gitt oss innblikk i livet her helt sør i Europa.

Hjemme igjen. Jeg tenker på reaksjonene før vi dro. De har fått litt rett alle sammen. Ja, det har vært spennende. Ja, vi har gjennomført det så mange snakker om, men som få gjør. Ja, et år er lang tid. Grå hverdager når deg hvor hen du er.

Og ja, vi føler at vi har løftet blikket. Vi har opplevd steder vi vanligvis flyr over, vi er blitt kjent med sider ved et annet land som vi vanligvis ikke opplever på et par ukers ferie, erfart at det eksotiske ikke nødvendigvis befinner seg på den andre siden av jordkloden. Vi har vært lenge nok borte til å kjenne at vi er gode og mette av inntrykk, litt stolte av at vi faktisk gjorde det. Og vi kjenner en ekte glede over den hverdagen vi for et helt år siden forlot.

Men nå kan det godt slutte å regne.