Fokka er rullet inn, storseilet er pakket, og skipper Ivar Bertelsen har satt over middagen. Vi ligger til kai ved Havnnes på Uløya med seilbåten Fri Flyt, en 44 fots Dufour, og venter på at koketorsken vi kjøpte av den lokale fiskeren i Lyngseidet tidligere på ettermiddagen, skal trekke ferdig. Skiferie i Lyngsalpene er litt annerledes.

Lyngen er blitt eksotisk

For få år siden var det knapt en skiløper å se i disse traktene. Nå går det ikke lang tid fra et snøfall til det synes skispor fra nær enhver fjelltopp. Topptur fra båt i Lyngsalpene er i ferd med å bli stor industri, og flere selskaper tilbyr sine tjenester. Nå valfarter skiinteresserte mellomeuropeere til eksotiske Lyngen. Flere av de fineste toppene ligger på øyer uten fastlandsforbindelse, og båt er eneste fornuftige transportmiddel.

På dekket har vi pakket inn skiene i en presenning. De ble tjoret godt for at de ikke skulle gå over bord da vi gikk fra Lyngseidet. På denne tiden av året er det bekmørkt allerede tidlig på ettermiddagen, og nordlyset blafret lekent over den klare februarhimmelen under overfarten til Uløya.

Nytrukket, fersk torsk

Jeg har akkurat mønstret på, mens resten av følget har vært ute i noen dager. Dario Agostini, Davide Salvatore Sapienza, Silvia Gualeni og Fabio Covelli fra Bergamo i Italia er venner som har vært på tur før. Norgesvennen Davide har overtalt dem til å bli med hit. Sammen med turleder Eirik Bræin Gikling har de vært på Kavringtind (1289 m.o.h.) med randonnéeski før på dagen, og nå fristes jeg med historien om herlig løssnøkjøring i en renne i fjellsiden ned mot Lyngseidet.

Vi skal ligge i Havnnes i natt. Norges nordligste bevarte handelssted som fremdeles er i drift, og fiskevær siden 1795. Her er kun noen få fastboende nå, og på denne tiden av året er det stort sett bare fiskebåter og en og annen båt med skiløpere som legger til kai. I morgen tidlig skal vi gå fra Uløybukta til Blåtind. Nytrukket fersk torsk kommer på bordet, og med et par glass rødvin til er nattesøvnen sikret – det er ikke mange bølgeskvulpene som skal til før det soves tungt i alle køyer.

Vakkert lys

Duften av kaffe og varme rundstykker siver inn i lugaren min ved syvtiden. Jeg haler meg ut av soveposen og trekker på ullundertøy og skiklær. Vi kaster loss og inntar frokosten i sjøen. Morgensolen fargelegger Lyngsalpene, og Davide fyller kameraminnet med vakre morgenmotiver mens Havnnes forsvinner bak oss.

- Det arktiske lyset er helt unikt, sier han. Forfatteren og TV-journalisten har vært i Norge en rekke ganger og har blant annet gått på ski gjennom Dovrefjell mot Sunndalsfjellene.

Ved fiskebrygga i Uløybukta må vi klatre opp på land. Det er fjære sjø, og da er det en god bit opp til bryggekanten fra dekket. Vi skal opp på 1142 meter før vi skal kjøre ned på øyas vestside. Skipper Ivar har lånt en bil, og skal hente oss på ettermiddagen. Vi tar utstyret over skulderen og labber inn mellom tørrfiskhjellene, før vi spenner på oss skiene og tar fatt på selve skituren. Den første timen er det svak stigning, og den tørre fine nysnøen er lett å gå i. Vi skremmer opp vinterhvite ryper. Over oss svever en havørn. Den skulle nok gjerne hatt klørne i en rypeskrott.

Tungt utstyr

Etter hvert som terrenget blir brattere, kjenner vi godt forskjell på tunge og lette ski. Våre italienske venner har ekte randonnéeski som veier rundt 800 gram, mens Eirik og jeg har valgt en kombiløsning – vanlige løssnøski med randonnéebinding. Det er tungt å gå, og jeg blir ganske kokt under hjelmen. Etterhvert blir terrenget så bratt og steinete at vi må ta skiutstyret på ryggen og klatre. Skal man kjøre skikkelig offpiste, må man ta med seg litt ekstra slit – det er det verdt.

En bratt, hvitkledt fjellside må til pers før vi når toppen. Fellene vi har under skiene gir ikke feste nok i så bratt terreng, så vi går i sikksakk. Høydemåleren til Fabio viser at det ikke er langt igjen. Mot nordvest strekker Lyngsalpene seg ut i havgapet, og vi kan se langt ut over havet. Det blåser ganske friskt nede på Lyngenfjorden, men her oppe er det helt vindstille, og februarsolen varmer faktisk i nakken.

Nedtur er høydepunkt

Klokken er 14.30 da vi står på toppen. Det alpine fjellandskapet rundt oss er et utrolig vakkert skue der det ligger badet i sollys. Nå gjenstår turens høydepunkt – nedturen. Det er ingen idé å ødelegge den med å fryse, så vi vrenger av oss svett superundertøy og tar på tørt ullundertøy før vi spenner randonnéebindingene fast ved hælen og slipper oss nedover. Ganske snart kjører vi inn i rent pudderføre, og vi kan bare slippe på så snøspruten står. Nå får vi betalt for at vi valgte å gå til topps med litt tyngre utstyr. Eiriks og mine ski er ganske brede og flyter lett i den løse snøen, mens våre italienske venner må safe litt med de langt spinklere randonnéeskiene. Vi deler opp kjøringen i etapper og velger trasé med omhu hver gang vi stopper. Det gjelder å drøye godsakene – få maksimalt ut av den halvtime lange nedturen i den urørte snøen – ikke en eneste skiløper har kjørt før oss. Den siste biten fliser vi inn gjennom en liten bjørkeskog, og peiser på mellom busker og kratt til vi hører bølgene skvulpe i fjæra.

Skipper Ivar står og venter på oss med bil, og kjører oss til båten som han har seilt tilbake til Havnnes. Det er middagstid.

–Ingenting er som italiensk pasta, gliser Dario som sørger for mat til sultne skiløpere i dag. Han serverer selvsagt italiensk rødvin til maten. Ute er det ti kuldegrader og nordlyset spiller på himmelen.

Trolltind på Arnøya

Vi våkner til kaldt, klart vær og går mot Akkarvika på Arnøya. Vi skal til topps på Trolltind (850 m.o.h.), en litt enklere topp å nå enn gårsdagens Blåtind. Etter vel to timers gange står vi på toppen, og kjenner kulden biter i ytterhuden når vi vrenger av oss svett tøy og tar på tørr ull. Så er det bare å slippe på ned mot Akkarvika. Vi spenner ikke av oss skiene før vi står helt ute på brygga ved siden av båten.

–Mange mellomeuropeere har oppdaget denne formen for skiopplevelse, og etterhvert begynner også nordmenn å få øynene opp for toppturer i Lyngsalpene, sier Eirik Bræin Gikling. Han driver Farout event & opplevelse, og lever blant annet av å ta skiturister sikkert opp og ned toppene i Lyngsalpene. For kommende vinter har han allerede booket flere turer med utenlandske reisefølger.

Våre italienske venner har stått mye på ski – mange steder. Men Dario Agostini er imponert over hva han har opplevd:

–Lyngsalpene topper alt. Det er en naturopplevelse av de sjeldne. Hvor ellers i verden kan du stå på ski i et vilt alpint terreng som går rett ned i havet? undrer han.

Og selv om trafikken sakte øker, er det nok en stund til det blir trangt om plassen her.