Travestie! Forrådt? Brune, spørrende øynene titter gjennom gitteret, og gir meg lyst til å rulle rundt og leke død.

– Jeg skjønner ikke hva du klager over Vito. Du skal til Paris, prøver jeg spakt.

– Paris-Smaris! Jeg skulle sitte i cabinen, din Judas!

Jeg ser ned, avtalen var faktisk at han skulle sitte i cabinen. Men selv om han tikket inn på 7,5 kg på baderomsvekten (8 kilo er maksimum), egnet de godkjente bagene seg bedre til Paris Hiltons accessoirer enn til denne muskuløse Jack Russel terrieren. Det måtte bli bagasjerommet.

Slik begynner altså vår reise – hund og eiers jomfrutur til Paris. Det har tatt oss nesten ett år å komme hit. Å skaffe det firbente reisefølget hundepass var nemlig ikke gjort i en fei.

Bikkja dyrest med Norwegian

Bagasjen.

For å kunne viderebringe hvordan en hund håndteres i spesialbagasjen på Gardermoen, har vi i folkeopplysningens navn fått komme inn i det aller helligste. Et sted hvor dine kofferter seiler rundt på en spaghetti av rullebånd, og gutta i SAS Ground Service puster frostrøyk og vipper med hodet til hverandre.

– Nei da, vi har sett det verre. Noen hyler helt forferdelig, trøster en av gutta meg, mens Vito uler lavt som verdens tristeste fiolin.

– Jeg lover, Paris skal bli kafeer, god mat og du skal bli såååå dullet med!

– Jeg er uskyldig, roper Vitos blikk idet guttene kjører av gårde for å putte ham inn i flymagen.

Bikkja får lugar

Joe le Taxi?

Paris. Lysenes by! I ankomsthallen kommer plutselig en uinteressert franskmann gående med en tralle, noen spiller Marseillaisen, og idet buret går opp, regner det hundesnacks som det skulle ha vært konfetti. Vito rister av seg reisegruffet og er klar for Paris. Men er Paris klar for oss?Chien? Hund? Non! To taxier passerer før den tredje nølende går med på å ta oss med.

– Est-il propre? Taxier i Paris liker ikke hund, skjønner du, forklarer sjåføren, mens Vito fnyser og ser vekk.

– Er det lov med hund i taxien i Norge? Spør han og gjør store øyne når vi nikker.

– Men vi får ikke lov til å ha dem med på pub og kafeer.

– HVA? Hvorfor ikke?– Vel, Astma- og allergiforbundet står ganske sterkt i Norge, og...

– Haha, her i Frankrike er det Dyrevernet som står sterkt!

Har du reist med hunden på ferie? Send oss din historie på e-post.

Le Meurice.

Vårt hotell, 200 år gamle Le Meurice, har hund i veggene, altså bokstavelig talt. I logoen til byens eldste hotell kan man se to stolte greyhounds skyte frem brystet. Etter sigende var det nettopp to slike gatehunder som hadde hengt rundt på byggeplassen da hotellet ble bygget i 1817.

– Kronen på toppen fikk de fordi mange konger og dronninger pleide å bo her på den tiden, forteller Joseph Gardon, som er Directeur des Relations Clientèle. Vi sitter i loungen med Louis XVI-møter-Phillip Stark-dekor. Stedet var bra nok for Pablo og Salvador, og da tenker jeg ikke på Vitos bikkjevenner, så vi skal noe greie oss her.

– Alors! En meget berømt kvinne pleier å bo her to ganger i året, i suiten som koster 10 000 euro natten! Hver gang, før hun kommer, legges det en gressplen på taket. Denne får et stakittgjerde og to små hundehus, forteller Gardon. Er det mulig, tenker vi og ser ned på minibeistet som snøfter lett.

– Hah, selvfølgelig! Det er sånn en hund skal behandles.

Foto: Nordby Carl Martin

Bildeserie: Med hunden på ferie

Room service.

Rommet er en «saga for god til å være sann», som man sier. Utsikten til joggerne langt der nede i vakre Tuileries Gardens får Vito til å hoppe på stedet. Det lekre rommet har fått ekstratilbehør som ny sølvskål, hundeseng, leketøy, og sist, men ikke minst, et navneskilt hvor hotellets og Vitos navn er inngravert på hver sin side. Vi går fra rom til rom, og jeg overser at Vito kaster et nedlatende blikk på hundesengen før han hopper opp i min kingsize, verri såft seng med leketøyet mellom tennene.

– Så hva er planen for i dag? La oss ringe room service for litt mat, sier jeg, og Vito kikker på meg. Mat? Som sagt, så gjort. Kjekkasen som kommer opp med meny til Vito, returnerer like etterpå med fois gras pour le chien på et sølvfat. Han sier «gooohd boooyyy» som en amerikaner og innleder en maskulin tête-à-tête med ballkasting som får Vito til å pese rundt i et kvarters tid.

Få nyttige og praktiske tips til din neste ferietur her

Metroen.

Man innser raskt at Paris er en hundeby, men det er ikke til å stikke under caféstol at det er de små hunders by. Metroen er egentlig hundefri sone, men det later til at ingen bryr seg om det.

– Paris er et fantastisk sted å være hund, sier en medpassasjer med jakken full av hvite hår. Vito lytter andektig.

– Jeg har en som deg hjemme. Når jeg går aftentur, kan jeg stikke innom cafeen og møte venner samtidig, sier Jean. Han blir overrasket når vi forteller at vi er på vei til veterinæren. Jo da, strenge lover der hjemme. Norge krever at man tar en tur til veterinæren for ormekur, og denne må utføres maksimum ti dager før man skal hjemover.

Hundekonditoren.

Innen vår første dag er over, har Vito bæsjet utenfor Ritz, tisset på Operaen og prompet på café. Om man ikke får venner av den slags, får man i alle fall et par Oh-la-la’er og noen muntre blikk fra pariserne. De som spør, og får vite at vi er der i folkeopplysningens navn, ler høyt. Travel with a dog, eh? Hahaha! Magnifique!

– Frankrike er et flott land å ha hund i, men de er ikke så veldig flinke til å forstå behovene deres, sier amerikanske Harriet Sternstein uten å le. Vi har forsert hennes hissige dørvakt i verdens minste hettegenser, Diablo, og trådt inn i Europas eneste hundekonditori, Mon Bon Chien.

Innimellom kunder som vil ha hundekaker med smak av «légumes», «truffles» eller «bacon fromage» får vi vite at hun hver søndag må sende sine to «kids», Yorkshire terrieren Diablo og Princess (i nabolaget kjent som retrieveren med de rødlakkerte neglene) ut av byen for lek og moro. Parkene i Paris er off limits for firbente.

– Det er derfor franske hunder kan være ganske dårlig sosialisert, sier chefen med konditordiplom på veggen.

---

Har du reist med hunden på ferie? Send oss din historie på e-post.

---

Jules x 2.

Vi skal nå teste ut et vanlig turisthotell, og Hotel Jules er en kort taxitur unna Le Meurice. Det viser seg å være en misforståelse mellom nettbookingselskapet, hotellet og undertegnede. Hotel Jules tillater egentlig ikke hunder, men gjør elskverdig det franskmenn er noen råskinn på: Trekke på skuldrene. Vito får komme, men her er ingen skål, ingen leke, ingen navneskilt. Og i frokostkjelleren, hvor en britisk dame sjokkert ser ned på Vito, aner vi hvor det bærer hen. Fire sekunder senere kommer serveringsdamen bort for å fortelle oss at hunder ikke er tillatt, så vi takker for oss og tar frokosten ute i det fri.

Dagens tur går til Eiffeltårnet. Ikke fordi tårnet griper oss med sin klisjéaktige turistskjønnhet, men vi er blitt informert om at hver søndag kan hunder gå fri her og leke med andre hunder.

– Jules! Jules! Hører vi her.

Vi ser oss forvirret rundt og lurer på hvorfor noen roper på hotellet vårt. En terrier kommer i full firsprang mot Vito som er i ferd med å sjekke opp en fransk tispe. Turtelhundene skvetter, og plutselig minner det hele om et fransk landsbydrama hvor bakeren kommer hjem og oppdager kona i seng med slakteren. Man skulle tro det var trygt bak mine bein, men Jules har ingen planer om å avslutte jakten. Før vi vet ordet av det, ruller hundene rundt i det gjørmete gresset foran Eiffeltårnet.

– Juuuules, roper damen igjen, nå med skingrende stemme. En eksklusiv skinnveske deiser i hodet på Jules, og pappa’n til Jules kyler designerskoen inn i siden på hunden, men bommer. Jeg griper tak i Vito, og vi trekker oss tilbake.

– Izz dze dogg hokey? Jules never does diz!

– Går det bra, Vito?

Jeg ser ned på min hund. Vel, hvem skulle trodd det? Jack Russel terriere lærer fort, men at han har lært seg den franske måten å svare på, det hadde jeg ikke forventet. Et skuldertrekk er alt jeg får. Frankrike har sine absolutte fordeler. Bon Chien!