Slapstick er et universelt språk. Hvem synes ikke det er morsomt å se på at noen sklir på et bananskall? Eller, som i mitt tilfelle, når noen plumper uti gjørmen i en rismark med begge bena fordi han er så opptatt av å ta et godt nok bilde?

Latteren sitter i alle fall løst, og isen er så definitivt brutt, når jeg fortsetter å knipse selv om jeg står med gjørme opp til knærne. Den lille gruppen risbønder på landsbygda på Bali har erstattet blikkene som sa «hva gjør du her?» med gode smil og velvillig hjelp til en stakkars nordbojournalist.

Ikke det at folk på Bali er spesielt preget av fremmedfrykt. Denne øya har i en årrekke vært Indonesias best besøkte turistmål. På den vesle øya er innbyggerne vant til å se solhungrige feriefolk som ankommer bleke og slitne, og som forlater paradisøya mette, brune og fornøyde.

–Vi har alltid tatt imot folk her med åpne armer, sier Nauman, som har tatt seg fri fra risinnhøstningen denne dagen for å geleide meg rundt på øya.

Nauman er i 40-årene og snakker friskt om øya han er født og oppvokst på. Øya som alltid har klart å bevare en stor grad av selvstendighet – mye større enn de fleste andre deler av Indonesia.

–Nederlenderne fikk aldri full kontroll, og Indonesia har heller ikke så mye de skulle sagt her. Vi balinesere kontrollerer vår egen skjebne, sier Nauman med stolthet i stemmen.

–Bali er mer enn sand.

Jeg har gitt ham oppdraget å vise meg Balis beste sider. Det første han gjorde var å kjøre meg vekk fra stranden. Vekk fra Kuta og de andre gylne, lange sandstrendene som øya er så kjent for. Vekk fra de verdenskjente bølgene som surfere over hele verden trekker til for å få seg en skikkelig utfordring. Vekk fra de stadig større gruppene av nyrike russiske turister som for alvor har oppdaget denne vesle øya rett sør for ekvator.

–Strendene våre er flotte. Men Bali er mye mer enn sand, slår Nauman fast.

Det var ikke hans idé å snakke med risbøndene. Hverdagslivet var ikke det første han tenkte på da han skulle vise frem hjemstedet sitt. Men han lot seg ikke be to ganger da jeg spurte om vi kunne stanse og slå av en prat med risdyrkerne som sto midt i innhøstingen av den verdifulle råvaren.

Og samtalen begynte altså med at jeg plumpet uti gjørmen mens jeg forsøkte å fange inn den idylliske scenen.

Det skulle egentlig bare mangle at jeg ikke fikk jord mellom tærne. Disse menneskene står med gjørme rundt leggene store deler av året. Med en inntekt på rundt 100 kroner i måneden er de godt under den internasjonale fattigdomsgrensen. Men akkurat det får du dem ikke til å godta.

–Vi er slett ikke fattige, sier Gede, en av få menn som jobber på marken denne dagen.

–Vi har alt vi trenger. Det eneste vi klager over akkurat nå, er at drivstoffet blir dyrere, mens prisen på ris holdes kunstig lav av myndighetene.

Rammet av terror.

Ris utgjør hoveddelen av jordbruksproduksjonen på Bali. Men det er turistnæringen som er den store inntektskilden. Bali er et av Indonesias absolutt mest velstående områder, selv om tidene på langt nær er så gode som de var før 2002.

12.oktober 2002 eksploderte tre bomber på Kuta-stranden, Balis best besøkte turistmål. 202 mennesker – deriblant 164 utlendinger – omkom i angrepet, som ble gjennomført av den ytterliggående muslimske terrorgruppen Jemaah Islamyah.

Effekten av bombene var katastrofal, og det ble enda verre da øya ble rammet av et nytt angrep i 2005.

–Det gjorde at mange ble skremt vekk herfra, sier Nauman. Spesielt de europeiske og australske turistene begynte å reise til andre steder.

–Tidligere kunne jeg kjøre i 11 timer på en arbeidsdag. Nå er jeg heldig om jeg får jobbe i åtte.

Men terrorangrepene begynner å svinne hen i folks hukommelse. Og det er heller ingenting – bortsett fra et minnemerke på Kuta-stranden – som minner turistene på angrepet.

–Heldigvis har ting tatt seg opp, sier resepsjonisten Zul ved et av øyas mange fine hoteller. – Nå er vi snart tilbake på normalen.

Kunstnerisk befolkning.

Sjåføren og risbonden Nauman tar meg videre. Bali er kjent for sitt håndverk. Og det med rette. Kjører man litt inn mot midten av den vesle øya, passerer man landsby etter landsby der flotte kunstverker står utstilt foran små butikker.

Enkelte landsbyer spesialiserer seg på treskjæring, og produserer blant annet tradisjonelle masker som fungerer utmerket som en souvenir fra Bali. Andre steder står oljemaleriene på rad og rekke – noen av dem kopier av kjente verker, andre mer originale. Gatene er fulle av batikklær, draker, steinskulpturer og andre uttrykk for balinesernes kunstneriske mangfold. Det er vanskelig å velge.

–Folk her har alltid vært veldig kunstneriske. Jeg vet ikke hvorfor, men det har vært sånn i flere hundre år, sier Prama, som jobber ved en smykkebutikk i byen Ubud.

I motsetning til de fleste andre jeg snakker med, er hun langt fra begeistret over utviklingen på øya. Jeg spør henne hva som har skjedd på de 14 årene som har gått siden jeg var her sist.

–Den gang var ting mye mindre utviklet. Veldig mye har skjedd, og det til det verre. Nå dreier alt seg om penger, sukker hun.

Hun savner den tiden da Bali-folk var mer opptatt av spiritualitet og mindre av hvordan de skulle separere mest mulig penger fra turistenes lommebøker.

–Bali har alltid vært en religiøs øy. Vi tror på hinduismen, i motsetning til resten av Indonesia. Selv følger jeg Hare Krishna-troen. Å jobbe i butikk er ikke noe for meg. Jeg har mest lyst til å sitte et sted og lese religiøse bøker, sier hun.

Smykkemaker.

Noe forteller meg at hun ikke er den beste selgeren i butikken, som er stappfull av gull- og sølvsmykker i flott design. Men hun leder meg likevel rundt og forteller om de fire brødrene som driver bedriften, om hvordan designene er inspirert av naturen på Bali, om hvordan all den kunstneriske aktiviteten på øya i det minste gir folk gode levebrød.

Bak butikken sitter noen av disse arbeiderne på rekke og rad mens de pusler med smådeler som til slutt skal pryde turisthalser og -armer. Én av dem heter Wayan Suati Ningsih.

–Foreldrene mine drev også med smykker, og jeg begynte å gå i lære da jeg var 10 år gammel, sier 31-åringen, som har spesialisert seg på å lage anheng til halskjeder. Hver dag får hun unna 5-6 stykker. Helst flere, for hun får betalt pr. stykk.

–Det er ingen dårlig jobb, men jeg kan ikke si at det er en god jobb heller. Det er en jobb, sier hun på det jeg etter hvert forstår er typisk Bali-ærlig vis.

Så det var smykkene. Hvor nå, Nauman? Jo, til apekattene. Og til hindutempelet. Rett ved Ubud får man to ting på én gang.

Bali er overlesset av templer. Hver eneste lille landsby har minst ett eller to småtempler, og de større landsbyene har flere og større. Alle er de fulle av forseggjorte steinskulpturer som viser både tradisjonelle balinesiske gudefigurer og mer typiske hindukjenninger.

Naturen har overtaket.

I apekattskogen løper små pelsdotter fra statue til statue mens de venter på neste turist. De mange fruktselgerne utenfor inngangen sørger for at de besøkende har med seg noe å servere til dyrene, som velvillig tar imot.

Og når de ikke tar imot, stjeler de. I løpet av den halvtimen jeg gikk rundt i skogen, så jeg minst fem tilfeller av aper som klatret opp på turister for å stikke av med de bananene eller eplene de ennå ikke var tilbudt.

Ikke noe for sarte sjeler, med andre ord. Men apene biter ikke, forsikrer Nauman.

–Iallfall ikke så ofte.

Et inntrykk fra templene forteller mye om Bali. Her har naturen overtaket. Mange av steinskulpturene er overgrodd av mose, selv om det ikke ser ut som om de har stått der så lenge. Det samme gjentar seg over hele øya. Det er som om mennesket er underdanig i forhold til naturen her – Bali er vilt, vakkert og frodig.

Og grønt. Veldig grønt.

–Vi er kanskje blitt mer moderne med tiden, men ikke så veldig, sier Nauman.

–Og selv om vi trenger pengene, kommer vi nok ikke til å klare å temme naturen.

Heldigvis, sier nå jeg. Jeg vil heller ha gjørme rundt leggene enn å forbanne at nok et tropisk paradis har latt seg ødelegge av utviklingens raske gang.

Her kan du lese flere reiserportasjer, samt få gode tips til ferien.