Tannlege, vaksinekontor, optiker og osteopat. Robert Løken løper rundt i Oslo og forsøker å få alle brikkene på plass. Listen er lang som et vondt år, men når alle punktene er strøket, er 41-åringen klar for et skikkelig godt år.

Skjønt, godt og godt. For noen ville Løkens plan for det nærmeste året vært mer som et mareritt å regne. Selv har han i hele sitt voksne liv drømt om å gå Den kinesiske muren på langs. I mars starter han den 600 mil lange fotturen.

– Da jeg var 19 år, gikk jeg langs Hadrians Wall i Storbritannia. Jeg stoppet på et ungdomsherberge og på veggen hang det et bilde av «The Other Wall». Jeg husker jeg tenkte at jeg hadde hele livet foran meg, så før eller siden måtte jeg få til å gå Den kinesiske mur på langs, sier Løken.

I mars – 22 år senere – skal ungdomsdrømmen bli virkelighet. Jobben som IT-ingeniør i DnB NOR er sagt opp, rekkehuset er pusset opp og solgt. Nå gjenstår bare et par vaksiner, et visum med stempel fra Den kinesiske ambassaden og noen hundre andre småting før vandringen kan starte.

Lettvektsvarianter

. I omtrent ett år skal han gå Mingdynasti-muren – fra Jiayuguan i Gobi-ørkenen til Hushan på grensen til Nord-Korea.

–Det vanlige er å bare gå fra Jiayuguan til Shanhaiguan. Så vidt jeg vet blir jeg den første som går helt til Hushan, sier Løken, og legger til at den første ruten heller ikke er overbefolket. Selv han har gjennom grundig research kun funnet 10-15 personer som har gjennomført turen noensinne.

Og kanskje er ikke det så rart. For hvorfor skal man egentlig si opp jobb, selge alt man eier og kysse kjæresten farvel og dedikere et helt år til å gå?

–For meg er det en enorm rikdom av og til å kunne leve livet på en annen måte. Det gir meg både en opplevelse der og da og minner jeg kan ta med seg videre i livet. Jeg ser for meg når jeg er 93 år og sitter på gamlehjemmet og sikkelet renner ut av munnviken. Kanskje vil jeg også ha et lite smil i den samme munnviken når jeg tenker på at jeg faktisk gjorde de tingene jeg drømte om. At jeg ikke alltid levde et beskyttet liv, men at jeg av og til har levd livet veldig intenst, sier han.

Planen er å gå tre-fire dager langs muren og så gå inn til en landsby for å fylle sekken med mat og drikke før han går videre. Om nettene skal han sove i et lite telt, godt innpakket i en superlett sovepose. Ikke en ting slipper ned i sekken uten først å ha blitt veid. Han innrømmer at jakten på lettvektsvarianter av alt fra klær til hodelykt nesten har blitt en besettelse.

Vekker sansene

. Det er ikke første gang Robert Løken legger ut på eventyr. Våren 2005 padlet han norskekysten, fra Lindesnes til Nordkapp.

–Før turen gjennomførte jeg to treningsøkter i Oslofjorden og to sikkerhetskurs, der jeg lærte hva jeg skulle gjøre hvis kajakken tippet. Da vi skulle presentere oss, turte jeg ikke si til de andre på sikkerhetskurset at jeg skulle padle Norge på langs. Å legge ut på en sånn tur uten trening virket så teit. Så jeg løy og sa jeg skulle padle litt i indre Oslofjord, ler han.

Det var under padleturen at han merket hva det gjør med sansene å være alene i naturen over en lang periode.

–I begynnelsen lå sansene mine i dvale. Jeg så for eksempel mange ørner, men jeg fikk ikke øye på dem før de var to meter unna meg. De siste ukene av turen kunne jeg se en ørn som satt helt stille i et tre, hundre meter unna meg. Sansene hadde våknet og jeg hadde gått fra å se naturen gjennom vinduet til å være en del av den, sier han.

Mens han tok millioner av padletak mot nord, fikk han også tid til å undre seg.

–Jeg husker jeg stoppet og tok bilde av en snegle. Hele resten av dagen tenkte jeg på likheten mellom meg og denne sneglen. At på samme måte som den sneglet seg frem i livet, sneglet jeg meg oppover norskekysten. I hverdagen er det sjelden man får tid til å undre seg på denne måten, sier han.

Risiko.

At det blir tid til å undre seg også under turen langs muren er relativt sannsynlig. Blant annet kan det bli aktuelt å undre seg over hva folk prøver å si til ham.

–Kinesiskkunnskapene mine er særdeles begrenset. Jeg kan fortelle litt om familien min, bestille en togbillett og få folk til å le. Men man kommer langt med det, sier han.

Løkens plan er å få den kinesiskkyndige broren til å skrive ned noen nødfraser på et papir. «Jeg trenger lege» og «har du noe vann» er av frasene som skal være med på lapp i sekken. 41-åringen er klar over at turen han skal legge ut på, ikke er risikofri.

–Jeg har vært hos legen og blant annet fått tre typer antibiotika, hevelsesdempende midler og sterke smertestillende. Hvis jeg brekker noe, for eksempel, så er det viktig å kjøre på med smertestillende, slik at smerten ikke tar kontrollen over kroppen. Det er da man gjør dumme ting, sier Løken.

Tanken på å måtte kave seg langs verdens mest kjente mur med brukket ben og kroppen full av paralgin forte virker åpenbart ikke spesielt skremmende på ham.

–Jeg er nok ganske uredd som person. Da jeg padlet Norge på langs, kom jeg ut for skikkelig uvær en av de siste dagene. Det var fem til åtte meter høye bølger, og hadde jeg gått rundt, hadde jeg neppe klart meg. Men husker jeg tenkte at nå må jeg skyve frykten ned i magen og heller konsentrere meg. Men det var en litt lei situasjon, det var det.

Kjæreste-støtte.

Foran Muren-turen har han tatt sine forholdsregler.

–Jeg har med et rikholdig medisinskap, nødpeilesender og mobil. Dessuten har jeg en veldig god forsikring. Jeg er ikke gal heller. Eller forresten, litt gal er jeg. Men jeg er ikke dum!

Løken skiller klart mellom å være gal og å dyrke galskapen nå og da. Dessuten setter han et skille mellom å være alene og å være ensom. I løpet av 119 dager langs norskekysten var det bare et par ganger at han følte seg ensom. Når alenetiden er selvvalgt, kan den faktisk være ganske behagelig.

Han er heller ikke redd for at ensomheten skal prege Kina-turen. Broren har lovet å slå følge i to måneder og kjæresten har også varslet sin ankomst, et eller annet sted langs muren. De to møttes i mai i fjor. Da var beslutningen om den kinesiske vandringen allerede tatt, og det var ingen vei tilbake.

–Hun har visst helt siden hun møtte meg at jeg kom til å gjennomføre denne turen, og hun har støttet meg hele tiden. Og hun har en feit en til gode etter dette, smiler Løken.

Mentalhygiene.

Han har lovet å holde både nære og fjerne oppdatert om hvordan reisen skrider frem gjennom en nettside som etter planen skal oppdateres hver dag.

–Jeg tror det å oppdatere nettsiden blir litt som mentalhygiene å regne. Jeg skal være ett år i et land som har en helt annerledes kultur enn jeg er vant med, og der nesten ingen snakker engelsk. Når jeg oppdaterer hjemmesiden min og deler opplevelsene med dere der hjemme, føler jeg meg mindre alene, sier Løken.

Han forteller at mange kommer til å følge ham fra foran dataskjermen. Men det er få som har uttrykt misunnelse over turen han planlegger. De fleste lener seg godt tilbake i sofaen, smiler overbærende og ønsker god tur. Noen spør hvorfor han er så rastløs at han må ut på eventyr nå igjen.

–Det er mange som knytter det jeg gjør til en iboende rastløshet, og det synes jeg er litt trist. Jeg føler meg ikke rastløs i det hele tatt. For meg handler det om at vi bare lever én gang, og at jeg vil plukke med meg noen frukter på livets vei. Et eple her, en banan der, liksom. Det er det som gir livet rikdom, sier han.

Fortsatt gjenstår en drøy måned med fulltidsforberedelser før han kan sette seg på flyet til Kina. Noen flere kroppsdeler skal gjennomlyses, blant annet et kne med en rar knekkelyd og en rygg som fortsatt ikke er helt hundre etter en prolaps under kajakkturen i 2005. Dessuten skal han på trusejakt. Björn Borg-bokserne er veid og funnet for tunge. Robert Løken er overbevist om at det må finnes boksershortser som veier mindre enn 85 gram.