«Jeg er med ett uthvilet og lægger mig til at se ut. Mørkt og mildt, en stentaus Verden. Jeg ser mot den litt lysere Himmel og like ved meg en Ring av Fjælde rundt om, jeg er i en By av Tinder (...) Eller hva om jeg simpelthen er dumpet ind i Fjældenes Fagforening?» (Fra Den siste Glæde.)

Vi er på Skogheim, gården Knut Hamsun kjøpte i 1911 da han etter 20 års farting ute i verden vendte hjem til trakten hvor han vokste opp. Vi ser hans utsikt, over fjorden og mot fjellene på den andre siden, Finnøyfjellene, Steigenfjellene. Og i ryggen, på den andre siden av Hamarøy, tvers over Vestfjorden, har vi Lofotveggen. Fjell rundt på nesten alle kanter. Som steinfaste menn i gråblå jakker med skjortebryst av snø. Fjellenes Fagforening? Jo, det er begripelig.

–Han hadde nok mest lyst på å kjøpe barndomshjemmet, men det endte med Skogheim, forteller Ronald Nilsen Altinius, Hamsunsenterets litteraturformidler, og viser rundt.

Hamsun i veggen.

Vi går opp trappen, den samme som på Hamsuns tid, og inn i Det Røde Rommet. Mørkt, rødt med ovnen intakt. Rene linjer, empirestil. Modernisten Hamsun ville ha det sånn. Et piano står der, klar for Marie. Men ellers sitter Hamsun bare i veggene – i beste fall. Det er kommunen som eier og bruker Skogheim i dag, som finstue og som skolestue for innvandrere.

–Der ligger «borgerstuen», drengestua han fikk satt opp. Den skal pusses opp. Da Marie Hamsun var tilbake her i 1963, fortalte hun at Hamsun hadde høydeskrekk, men stolt og sta absolutt måtte sitte oppe i gavlen da den var ferdig. Men Skogheim var nok aldri stort nok for Hamsun. Mesteparten av tiden var han dessuten borte. Han kjøpte stedet for å være bonde, men det var nok Marie som måtte være bonde her.

I 1917 solgte de og dro sørover. Da, 58 år gammel, tok Hamsun avskjed med barndommens rike, trakten han kom til som treåringen Knud Pedersen i 1862, da faren Peder Skultbakken Pedersen, en skredder fra Vågå, flyttet hit med familien på en tid da fattigdom og karrige kår i Gudbrandsdalen drev mange til utvandring. Onkelen Hans Olsen hadde skaffet dem gårdsbruket Hamsund, stedet Knud senere hentet sitt verdensberømte navn fra. Det var her han vokste opp, slet seg gjennom en tid som hjelpegutt for onkelen og tjente som både krambubetjent og skreppekar inntil han som 21-åring dro ut. To ganger vendte han tilbake. Med Skogheim satte han strek.

Reddet fra riving.

Men Skogheim består. Egentlig skulle det ikke det. I 1980 forelå planer om riving, for hva skulle man med et gammelt hus etter Hamsun, en forfatter mange helst ville fortrenge etter krigen. Men noen kom på andre tanker; så hva han hadde skapt av diktning og hvor barndoms og ungdoms inspirasjon lå i terrenget. Naturen står her alltid og vitner om Hamsuns Æventyrland.

Vi farter rundt. Vi finner sporene. Hamsunsenteret har et knippe såkalte «æventurer», arrangerte vandringer med tablåer i Hamsuns rike, laget med tanke på skoleklasser, men mon de ikke har noe for seg for andre også. Vi nyter naturen og de mektige, ville fjellene rundt. De innbyr til friluftsliv. Mange vet det. Hamsun har gjort den nordlandske naturen kjent langt ute i verden. Vi merker det. De første sommerturistene er allerede kommet. Et tysk ektepar fra Ingolstadt har aldri greid å legge fra seg Hamsuns bøker; de har søkt hit omtrent samtlige av de siste 34 somrene. Og kommer igjen. I strandkanten utenfor Ulvsvåg står noen franskmenn og sløyer fisk. De har rigget seg til med sine bobiler, for sjette sommeren. For dem er ikke Hamsun det viktigste, mer naturen og fiskemulighetene.

Mot Vestfjorden.

Tranøy – vi må dit. Hamarøys perle, påstår folk i mangel av bedre ord. Fyret ruver og er synet verdt. Det gamle handelsstedet nær ved innbyr enda mer, nesten som en liten sørlandsidyll ved bredden til værharde Vestfjorden. I knappe 20 år hadde ingen tro på noen fremtid for den lille bygda. Det var før Torill Ellingsen og Valdemar Hansteen kom hit sørfra og falt pladask for bygdas gamle, nedlagte bank. Huset fra 1920-tallet renoverte de sakte, men sikkert og omgjorde til Edvardas Hus, et ni roms lite hotell og tilhørende restaurant. Siden har det gått gjetord om hotellet, gjestfriheten og traktementet. I gjesteboken har noen dristet seg til å beskrive det som «diamanten i Hamarøys perle»; sånn kan det også sies.

–Da vi kom hit i 1990, var stedet som dømt til fraflytting. Nå er vi 47 som bor fast her på Tranøy, i alle fall i helgene. Pluss sommerturistene. En telling har vist at det er nesten 10000 av dem, forteller Hansteen.

Det kalles blomstring, i alle fall sommerblomstring. De 47 er sammenspleiset og har blåst nytt liv inn. Sammen dannet de aksjeselskap for å overta butikken da den gikk konkurs, og sammen kjøper de hvert år en ny skulptur; resultatet er en stadig voksende skulpturpark langs fjorden. Et par gallerier og kafeer har grodd seg fast, og den gamle hvalfangerskuta «Svolvær» har strandet på kaia for å være restaurant ved den nye småbåthavnen. På en haug har noen av beboerne reist et kapell, Den hellige Dorotheas kapell. Åpent for enhver, 24 timer i døgnet. Med panoramavindu mot Vestfjorden og midnattssolen. Det innbyr til stille stund og ettertanke. Dessuten til brylluper, sier Hansteen; det er mange som vil gifte seg på et slikt sted og med en slik utsikt.

Hvor det grødet.

Vi husker noen ord, de er fra Markens Grøde, romanen Hamsun fikk Nobelprisen for. Den hører til her.

«Den lange, lange Sti over Myrene og ind i Skogene, hvem har trakket op den? Manden, Mennesket, den første som var her. Det var ingen Sti før ham...»

Vi drar til Kråkmo, ved E6 helt sør i Hamarøy. Det var hit han tidvis søkte for å skrive mens Marie var bonde på Skogheim.

–Her skrev han Børn av Tiden i 1913, og da han i 1916 holdt på med Markens Grøde og slet med innledningen, dro han tilbake hit for å jobbe med den. Og hvilken innledning det ble, forteller Altinius.

Det lille, hvite gården ligger ved sørenden av Fjerdevann. Vi slipper ikke inn. Dagens beboer, etterkommer av Hamsuns vert, er for gammel. Men han holder ennå stand, selv om resten av den lille grenda er fraflyttet og har latt husene bli fritidsboliger. Nå ligger stillheten over vannet. Men over henger Kråkmotind, spiss, bratt og nesten faretruende over gården, vannet og landskapet. Nå som da Hamsun søkte inspirasjon. Og du kan være sikker på at du finner en lang, lang sti over myrene og inn i skogen.

–Man skal ha veldig respekt for at Hamsun selv innstendig ber oss se på kunsten som en egen sone, sier Altinius. –Han bruker en rekke fiktive steder som han ga egne navn. I Hamsuns univers er det mange store og små plasser. Det er ikke dokumentasjon.

Men et sted har han vel fått ideene og inspirasjonen fra. Da er Hamarøy nærliggende å tenke seg. Sporene er der.

Les mer: