Det er absolutt ingen betingelse å måtte elske sjø og bading for å ha det godt på Maldivene.

Men det hjelper.

Det krystallklare, turkise havet, de kritthvite strendene og postkortvakre palmene er selve bildet på Maldivene. Hit strømmer turister for å nyte en etterlengtet stillhet. Her kan skuldrene senkes. Her er det ingen som stusser om du bare vil dyrke roen.

Foto: KNUT-ERIK MIKALSEN

For livet går langsomt på Meerufenfushi. Du merker det allerede ved ankomst. Stemmebruken er dempet, det påvirker oss alle. Etter kort tid har vi lagt stemmeleiet like lavt, alle sammen. Varmen tvinger oss til å bevege oss i et rolig tempo. Slik gjør livet på Maldivene noe med deg.

På den lille private stranden nedenfor villaen får vi nyte slaraffenlivet i fred. Det er ingen som skal selge oss noe. Den eneste forstyrrelsen som kan høres av og til, er motordur fra en mudderpram som ligger like ved, den pumper sand fra havet tilbake på stranden.

Prammen er slett ikke noe godt tegn.

Eksklusivt.

Den melaktige sanden i det tropiske paradiset blir nådeløst vasket ut i havet. Den lille øystaten kjemper for livet i en stille kamp mot en motstander som blir stadig mer djevelsk. Den globale oppvarmingen truer med å feste dødsgrepet på ferieparadiset.

Den lokale befolkningen forsøker å fortrenge den økende trusselen:

–Livet må gå videre, vi må jobbe og vi må leve. Vi leser at havet her stiger – men hva så? Vi kan jo ikke gå rundt og frykte dommedag hele tiden, sier Nafiz Mohamed.

Han er en av lederne på resorten. De som står rundt ham og lytter til hans uttalelser, nikker samtykkende.

Maldivene-øyene er lave, et par meter på det høyeste. Økende havnivå truer med å drukne øystaten.

Når vi kommer inn på tsunamien, blir det rungende stille. 75 mennesker fra Maldivene ble borte i havet den 26. desember 2004.

–Det gikk ikke så ille her hos oss, trøster de seg med.

Sinne.

Om kvelden, dagen etter, når vi sitter benket rundt et lite middagsbord på den flytende restauranten, kan Nafiz likevel ikke skjule sin bekymring for klimaet.

Han forteller om tunfisken, denne livsviktige fiskearten for maldiverne, som må fanges på stadig dypere vann. Om frykten for å miste hjemlandet. Temperaturen i sjøen har økt, og fisken stikker stadig dypere. Med line og krok som eneste redskap blir det en stadig tøffere jobb å skaffe stor nok fangst for de mange som lever av å levere til lokalbefolkningen og turistanleggene. De vil ikke bruke mer moderne teknologi som lett kunne ha hjulpet dem med fangst på større dyp, de vil verne om fiskeressursene.

At japanske fiskere ikke er like hensynsfulle utenfor kysten deres, skaper bare sinne.

Voksensone.

Øya vi bor på, er delt i en familiedel og en voksensone. Det går en usynlig aldersgrense på den østlige delen og nordover: Familier med barn får kun bo i villaene som står trygt plantet på sandbunnen. Straks det er snakk om de såkalte vannvillaene som enten ligger kloss i stranden eller på påler ute i havet, er det 18 års aldersgrense.

–Dette gjør vi fordi vi ikke vil risikere ulykker når små barn skal være i et bomiljø med sjø på alle kanter. Men vi må jo være så ærlige å si at aldersgrensen også er satt der fordi det er et stadig større krav fra de voksne gjestene om å slippe ungeståk. Folk uttrykker stadig tydeligere behovet for å være mer i ro og fred, vi opplever det til og med fra gjester som selv har små barn hjemme, sier Walter Kaufmann.

Han er sjefen på øya Meeru, «Mister Walter». Han er ansvarlig for øyas eneste resort, som med sine 650 ansatte skal sørge for at de 650 gjestene blir godt tatt vare på mens de er her. Det fins ingen fastboende, den muslimske befolkningen blir holdt adskilt fra de vestlige turistene. De som jobber på resorten, bor i egne leiligheter. De kommer alle sammen fra de atollene som ikke har turisttrafikk, det er dit de reiser når de skal hjem. Mange kommer også fra India, Sri Lanka, Indonesia og Malaysia.

Spa i alle former.

Meerufenfushi, eller Meeru som den gjerne kalles i dagligtale, er etter forholdene en stor øy, én kilometer lang og 500 meter bred. Derfor kan øya også by på et relativt stort utvalg aktiviteter for dem som synes det kan være greit å ha et alternativ til livet i vann. Her er fotballbane, golfbane, tennis- og badmintonanlegg og ikke mindre enn to spasentre. På det ene, som står på påler ute i lagunen, kan man ligge og se på fiskene mens massøren holder på. Et glass i gulvet sørger for «live» formidling av livet under overflaten. Utrolig avslappende.

Blir livet for bedagelig, fins det muligheter for en rekke utflukter. Her er det pengeboken og tiden som avgjør om det blir øyhopping til det øvrige Maldivene over flere dager, eller rett og slett en tur ut på sjøen for å delta i nattfiske.

Et opphold på Meeru er basert på «all inclusive»-prinsippet; alt av mat og drikke er inkludert i prisen. Selv om øya er så liten at den bare har én resort, fins et knippe andre restauranter og barer for dem som vil ha litt variasjon.

Foto: KNUT-ERIK MIKALSEN

Dristige scener.

Maldivene vil holde en anstendig profil. I det muslimske landet blir kvinnene bedt om ikke å bade toppløse, og det er god kutyme å ha respektable klær på seg når man beveger seg rundt.

Det tok ikke tre russiske turister – en mann og to kvinner – spesielt hensyn til da de en dag ankom Meeru med sjøfly. De var ikke før kommet i land, før de, ikledd sine minimale og oljeglinsende badeklær, var i full sving med videokameraet. Uten blygsel ble de to jentene filmet i det som lett kan oppfattes som nærgående og dristige positurer.

Fra bassengkanten flyttet de seg raskt ned på stranden, hvor filmingen fortsatte, bare på litt mer avstand fra de øvrige gjestene. Opptredenen vakte oppsikt, for å si det mildt.

Neste dag fikk vi høre at de hadde reist. «Mister Walter», som vi tilfeldigvis traff på anlegget senere på dagen, ville ikke si at de russiske gjestene var satt på første fly hjem etter bare en dag på øya.

–Nei da. Det passet seg slik at ferien deres var slutt i går.

Hai i sikte!

Maldivene er som en magnet på dykkere fra hele verden som vil utforske det fargerike livet under havoverflaten. Overalt ser man badere som dykker. De små gule, grønne, blå, svarte og gullaktige fiskene ser ikke ut til å bli skremt av de store, merkelige skapningene med dykkermaske på. Plutselig kommer de bort til deg og smatter på masken din.

Men pilskaten (stingray), som ligner en liten djevelrokke, skal du passe deg litt for. Den har en spiss på oversiden som er giftig.

Og det første møtet med haien kan sette en støkk i noen hver. Du ser den sannsynligvis allerede når du har klappet til kai, der den svømmer rundt kaistolpene med sine karakteristiske bevegelser.

Haiene er overalt. Og etter hvert blir også de en del av leken under vann. De er helt harmløse. De ser ut til å registrere at vi er der – og svømmer videre. Men en dag, når de er store nok, hopper de over korallrevene som verner lagunen og øya mot storhavet.

De kommer aldri tilbake. Heldigvis.