Potsdamer Platz, en gang verdens mest trafikkerte lyskryss, i dag Europas nyeste og mest imponerende bydel, med vellykkede høyhus, boliger, kontorer, spisesteder, hoteller og festivalpalass. Midt foran luksushotellet Ritz-Carlton står restene av muren som markerte en utpost av Vest-Berlin. Bak den østlige siden lå ingenmannsland, der bare harer løp fritt i dødssonen. På bakken går en linje som forteller nøyaktig hvor muren gikk.

–Jeg drømte om frihet i hele min oppvekst. Vi bodde i en by der vi ikke kunne ta inn vesttysk fjernsyn. Det var stort at muren falt og at jernteppet forsvant. Vi hadde egentlig aldri trodd at terrorens tid skulle ta slutt, sier Renate Zimmermann fra Dresden. 71 år er hun blitt. Hun dro til Berlin i novemberdagene for tyve år siden for å oppleve Vest-Berlin. Nå lar hun seg fascinere av den elegante Ebertstrasse, som i 1989 var dødssonen mellom diktatur og demokrati, der det moderne monumentet over holocaust vitner om utryddelsen av jødene under Hitler.

Muren gikk i slyngeform foran den kjente porten Brandenburger Tor på østtysk side i den sovjetiske sektor. Ingen tegn til mur her lenger. Nye, elegante bygninger former den nye Pariser Platz. Veien herfra er kort bort til det amerikanske grensekontrollstedet Checkpoint Charlie i den amerikanske sektor i bydelen Kreuzberg.

Vi går i Niederkirchnerstrasse på vei til Checkpoint Charlie forbi galleriet Martin-Gropius-Bau. På den østlige siden pranger Albert Speers digre bygning fra 1938 for det som var Hermann Görings riksluftfartsministerium. I dag huser bygningen det tyske finansdepartementet. På den vestlige siden reises nå museet over Gestapos ofre der Gestapo hadde sitt hovedkvarter.

Murens museum eller Museum Haus am Checkpoint Charlie ligger et steinkast fra det tidligere enorme grenseovergangsstedet mellom det som var den amerikanske og den sovjetiske sektor. Museet ble åpnet allerede i 1962. Ved den smale inngangen henger et stort bronserelieff av den sovjetiske diktatoren Leonid Brezjnev. Det skal stå der for å minnes alle de menneskene han og hans regime forfulgte.

Utenfor er boden for U.S. Army Checkpoint i Friedrichstrasse gjenreist i kopi, en hvit bod der amerikanske grensevakter alltid var på plass. To amerikanske soldater står foran boden i dag. For en liten sum lar de seg fotografere foran det berømte kontrollpunktet. Men de to er hverken amerikanere eller soldater. Det hele er teater. Sandsekker er plassert foran den hvite boden. Fortidens virkelighet møter dagens sirkus.

Café Adler er nedlagt og erstattet av Einstein Kaffee i det gamle Apotheke zum weissen Adler med apfelstrudel. En berliner på 28 i DDR Volkspolizeis uniform poserer gjerne for en slant. Han selger visa fra DDR for to euro.

–Jeg husker jeg sto her den gangen, sier jeg.

–Jeg husker også at jeg var i Øst-Berlin, jeg vokste opp der, svarer mannen med et saktmodig smil.

På det tidligere grenseovergangsstedet henger et billedgalleri på det som var den østtyske siden og forteller om murens historie, om mennesker som ble skutt og som ble arrestert for sine fluktforsøk og for protester mot et umenneskelig regime under Walter Ulbricht og Erich Honecker.

Litt lenger borte – i Zimmerstrasse – står en rund jernstake til minne om Peter Fechter. Han var 18 år da østtyske grensevakter skjøt ham her idet han var i ferd med å flykte over muren 17. august 1962. Hardt skadet og blødende falt Peter Fechter ned på den østtyske siden. I 50 minutter lot de østtyske grensevaktene ham ligge og blø før han ble båret bort. Han døde samme dag.

Bernauer Strasse er neste sted på jakt etter muren, der flere hundre meter av den fortsatt står. I Bernauer Strasse i bydelen Wedding delte muren den franske og den sovjetiske sektor i Mitte. Leiegårdene på østsiden ble fraflyttet og senere gjenmurt før de ble revet til fordel for dødssonen mellom øst og vest. 2000 mennesker ble tvunget vekk fra sine hjem.

Muren pløyde også gjennom flere kirkegårder, som Sophien-Friedhof i Bernauer Strasse. Der sto Versöhnungskirche – Forsoningskirken – på den østtyske siden. Den ble sprengt etter ordre fra Honecker selv.

Kapelle der Versöhnung – Forsoningskapellet – ble innviet på 11-årsdagen for murens fall på stedet der kirken lå. Fra tirsdag til og med fredag er det andakt fra klokken 12 til minne om dødsofrene som muren krevet.

I det tidligere menighetshuset i Bernauer Strasse 111 på den vestlige siden ligger dokumentasjonssenteret, Gedenkstätte Berliner Mauer, som åpnet 13. august 1998, nøyaktig 37 år etter at muren ble påbegynt. Dokumentasjonssenteret kaller på skoleklasser som på en dramatisk måte får lære om sin nære fortid. De ser film, hører, leser.

Vi tar trikk og bane til Ostbahnhof (Østbanestasjonen). Like utenfor starter den lengste bevarte del av muren. Den strekker seg fire kilometer og heter nå East Side Gallery. Et knapt år etter at muren ble åpnet, kom 118 billedkunstnere fra 21 land og malte sine bidrag på muren langs Mühlenstrasse mellom Ostbahnhof og Oberbaumbrücke. Mange sterke uttrykk for friheten og et rungende nei til diktaturet og undertrykkelse av menneskerettigheter ble festet på DDRs såkalte statsgrense.

East Side Gallery ender med portrettet av menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov: Takk, Andrej Sakharov, skapt av billedkunstneren Dmitri Vrubel assistert av Viktoria Timofejeva. Sakharov talte jo mot forfølgelsene i øst mens så mange andre i vest foretrakk å tie.