Amerikanerne elsker oghater sin verdensberømte hovedstad i den grad at de hargjort supermaktens politiske sentrum til landets nest mestbesøkte turistmål, etter Disney-dominerte Orlando. For enfamilie langt ute på prærien, som aldri reiser til utlandet,er en tur til selveste Washington like ettertraktet som dener obligatorisk. Det er som i Norge i gamle dager, da folkkom ens ærend til Oslo for å beundre Slottet ogStortinget.Den store fordelen med Washingtonsvelkjente severdigheter er at de ligger som perler på ensnor - like i nærheten av hverandre. Dessuten er det gratiså komme inn overalt.Alle må selvsagt se Det hvite hus(mindre enn du trodde), Kongressen (større enn den ser uttil) og de mange berømte minnesmerkene like i nærheten påThe National Mall, med Vietnam- og Lincoln-monumentene somde kanskje mest kjente. Dertil kommer The National Airand Space Museum, som med god grunn er byens mest besøkte,og det gripende Holocaust-museet. Men når alt dette og myemer er fordøyd, deriblant en svimlende heistur opp i TheWashington Monument, er bena såre, ungene grinete og feriennesten over. Da gjelder det å komme seg til Arlington, somer landets æreskirkegård. Den ligger på den andre siden avPotomac-elven, men hvem vil forlate Washington uten først åha sett president John F. Kennedys gravsted?

Verdt en omvei

For oss som bor her, er attraksjonene blitt enselvsagt kulisse samtidig som det er blitt en vane å liggelangt unna de mest kjente turistattraksjonene i helger og påsommerstid. Da stanger nemlig turistene og deres busser i køfor å komme frem.Men det finnes selvsagt også et annetWashington enn det føderale og det offisielle. Dette andreWashington, hvor bare de få utvalgte fra turisthordenekommer, er selvsagt ikke berømt. Men det er verdt en omveifor den som har sett seg mett på Det hvite hus, somforresten er stengt for turister på grunn av terrorfrykten.Det betyr dessuten at køen for å komme inn i Kongressen eruendelig lang.Hva med et besøk på byens lekrefiskemarked? Utvalget er fantastisk og vil garantert få selven bergenser til å blekne av misunnelse. Vår favoritt erlevende "blue crabs", en lokal spesialitet fra ChesapeakeBay. Disse små krabbene er det ikke mye mat i, men de erikke til å spøke med der de kjemper for å redde livet helttil de ligger i den kokende gryten.Fiskemarkedet er etutmerket eksempel på goder Washington byr på, men av eneller annen grunn ikke skryter av. Så ligger da markedetogså litt bortgjemt til nede ved elven, hvor det overskyggesav digre departementsbygg av den grå typen ingen turist serto ganger på.Markedet nede på Maine Avenue, ikke sålangt unna Jefferson Memorial, er befriende upolert og ektevare i et land hvor nesten all handel skjer innendørs iparfymert luft med tilhørende heismusikk. Her nede handlervanlige folk fra morgen til kveld, og det til nokså normalepriser. Fiskemarkedet er på ingen måte strømlinjeformet derdet flyter litt skjelvende på elven. Det går faktisk an å fåseg en enkel matbit der også. Noen østers eller reker kankanskje passe? Det hele skjer stående og improvisert, og deter ikke mulig å få et glass vin til.På vei opp 7.Street fra fiskemarkedet kommer vi til hjørnet av H Streetog da er vi plutselig midt i Washingtons svært så beskjednekinesiske bydel. Men vår lokale Chinatown byr på gode ogbillige restauranter samt en imponerende og politiskomstridt kinesisk portal fra "søsterbyen" Beijing. De flestekinesere i Washington sympatiserer nemlig mer med Taiwanskapitalister enn med Kinas kommunister, så Beijings"vennskapsark" ble ikke akkurat mottatt med spesiellglede.

Det svarte Broadway

Ingen kan unngå ålegge merke til at Washington er en by som domineres avsvarte mennesker. Så utgjør da også de 320000afro-amerikanerne godt over halvparten av de tilsammen572000 innbyggerne.-Inntil 1920, da Harlem iNew York overtok ledelsen, hadde Washington den størstesvarte bybefolkning i hele USA, forteller Jennifer Halsey,som guider oss på U Street, bedre kjent som Washingtons"Black Broadway", den svarte underholdningsgaten. Her påklubbene på U Street spilte berømtheter som for eksempelWashingtons egen Duke Ellington. Han vokste forresten opp isidegatene til U Street.-Duke flyttet til NewYork allerede i 1923, men han kom alltid tilbake til sinbarndomsby, forteller Jennifer.Med hjørnet av U og 14.Street som sentrum var dette strøket lenge preget av noe såuvanlig i USA som svart velstand med mengder av butikker ogannen næringsvirksomhet. Her bodde velutdannede ogvelstående svarte i elegante hus bygd i viktoriansk stilrundt forrige århundreskifte. Dette var det svarte ograsedelte Washingtons hjerte.-Men paradoksaltnok, forteller Jennifer, -var det opphevelsen avraseskillelovene på 1950-tallet som ble begynnelsen på UStreets forfall. Mange svarte benyttet anledningen til åflytte ut i forstedene, og stadig flere svarte handlet nåandre steder enn rundt U Street. Resultatet lot ikke ventepå seg. Hus og forretninger forfalt, og strøket bleetterhvert grovt kriminelt belastet.Som om ikke detskulle være nok, brøt det ut voldsomme raseopptøyer iWashington i 1968 etter drapet på Martin Luther King.Opptøyene startet på hjørnet av U og 14. Street. Først rundt1990 begynte U Street virkelig å vende tilbake til noe avsin glansfylte fortid. I dag blomstrer klubbene igjen pådenne berømte gaten. Vi kan anbefale Bohemian Cavern påhjørnet av 11. og U, en berømt jazzklubb med en lang ogstolt historie. Et besøk der er en opplevelse som overgården du får på de mer turistpregede klubbene iGeorgetown.Og mens du først er på de kanter; stikkinnom Ben's Chili Bowl for en tallerken bønner. Dette er enav byens virkelige perler med sin neonfylte og uglamorøsestil. Du drar dit kun for de "hotte" bønnenes skyld, men medlitt hell kan du få slått av en liten prat med fru Ben. Huner med rette stolt over stedet som har holdt det gåendesiden 1950-tallet.Skulle du etter alt dette begynne ålengte etter litt kjendiseri, så ta en guidet tur i bydelenGeorgetown. Da kan du se hvor disse bor eller har bodd:Katharine Graham, Washingtons Posts nettopp avdøde eier,Jacqueline Kennedy, Pamela Harriman, Madeleine Albright, BobWoodward og Ulysses S. Grant. For bare å nevnenoen.