– For å være ærlig forventet jeg at det skulle være veldig grått. Jeg trodde ikke det ville være så europeisk, og så vakkert, som det er her, sier canadiske Amy Smithers (24).

Hun gjør som stadig flere eventyrlystne: Besøker den vestukrainske byen Lviv, åtte mil fra grensen til Polen. Byen er spådd en lysende fremtid som reisemål, med en forlokkende miks av historie, kultur, arkitektur, uteliv og særdeles lave priser.

– Alle er veldig hyggelige. Dessuten er det utrolig billig her. Foreldrene mine var bekymret for sikkerheten, men det føles helt trygt, sier Emily Otte (21), ryggsekkturist fra USA.

Østlig Firenze

To fjonge kvinner i skyhøye stiletthæler tripper over brosteinene på torget i Lviv. Fottøyet hører så visst hjemme i det tidligere Sovjetunionen; de storslagne bygningene og den gemyttlige atmosfæren rundt oss gjør det ikke.

Gamlebyen i Lviv står oppført på UNESCOs verdensarvliste på grunn av sin vakre arkitektur. Har du vært i Praha eller Krakow virker Lviv kjent med sine utsmykkede bygårder i renessanse- og barokk stil.

Et Firenze i Øst-Europa, har mange sagt om byen, dog et rustikk sådant: Noen fasader skinner nyoppusset i pastellfarger, men de fleste er autentisk forslitte. Rustne Lada-er står parkert ved fortauskantene og krokete babusjkaer feier gatene med enkle trekoster.

På torget ser vi kjøpmannsgårder reist av italienske storkarer på 1500-tallet. Rundt hjørnet ligger både polske og ukrainske kirker, og restene av en synagoge. Alfabetet er kyrillisk, men det ukrainske språket ligner polsk. Lviv ligger nærmere Krakow enn Ukrainas egen hovedstad Kiev.

– Historien her er veldig komplisert, sier vår kjentmann Slav Tsarinnik.

Ett liv, fem land

Lviv på ukrainsk, Lvov på russisk, Lwow på polsk, Lemberg på tysk, Leopolis på latin: Byens mange navn reflekterer den spesielle historien siden grunnleggelsen i 1256.

–Jeg forteller alltid om min bestemor. Hun flyttet aldri fra landsbyen sin 45 kilometer utenfor Lviv, men hun levde i fem forskjellige land til hun døde på 1990-tallet, forteller Slav.

Frem til 1772 hørte Lviv til Polen. Deretter var byen under Østerrike-Ungarn frem til 1. verdenskrig, og da ble bestemoren født. Så fulgte noen måneder med ukrainsk selvstendighet, før byen igjen ble polsk en kort periode.

– Helvete begynte i 1939 da Sovjetunionen kom hit. Det endret byen fullstendig. Ikke på utsiden, men inni folk. De sosiale strukturene ble ødelagt, sier Slav.

Siden 1991 har Lviv tilhørt det moderne, uavhengige Ukraina, Slavs bestemors femte og siste hjemland.

I glansdagene frem til 1. verdenskrig var Lviv en rik handels- og kulturby. Ukrainere, polakker og jøder utgjorde levde side om side. Hitler tok hånd om jødene, og polakkene ble deportert av sovjeterne etter siste krig.

– Lviv har alltid vært på grensen. Det er møtepunktet mellom to sivilisasjoner: Østlig-ortodoks representert ved russerne og vestlig-katolsk representert ved Polen, forklarer Slav.

Illustrerende nok bekjenner de fleste kristne i Lviv seg til den greskukrainske kirken, en hybrid som anerkjenner paven i Roma, men hvor liturgien er ortodoks.

Fra historietime i gamlebyens gater, klatrer vi opp på slottshøyden for å skaffe oss et overblikk. Også svenskekongen Karl XII inntok Lviv, forteller Slav. Mannen som i 1718 fikk sin bane på Fredriksten i Norge, sørget i 1704 for å rasere det gamle fortet på høyden overfor bykjernen i Lviv.

I dag er høyden et flott utsiktspunkt med en kunstig kolle der det blågule ukrainske flagget vaier stolt. Verdensarv og kirkespir på det ene holdet, grå kommunistiske boligblokker dominerer i de andre himmelretningene.

Dødens park

Hvor viktig den polske innflytelsen har vært, er tydelig når vi besøker en av Lvivs desidert viktigste severdigheter, gravlunden Lychakivske – Øst-Europas svar på kirkegården Père Lachaise i Paris.

– Dette var en gravplass for de rike, og de fleste av dem var polske, sier Slav.

I dødens park ligger diplomater og diktere, krigere og kjøpmenn. Brorparten polske, men også mange ukrainske nasjonalhelter. Gamle kors på skakke og gravsteiner overgrodd av eføy fremkaller en grøssen følelse her i nekropolis.

– De har holdt kveldsturer her, for spenningens skyld, kan Slav opplyse.

Blant sovjetere, og senere ukrainere med sterk nasjonalfølelse, har parken med døde polske rikfolk vært kilde til bitterhet. Også her er historien komplisert.

Sovjetisk partyby

Folk i dagens Lviv kjekler ikke over de døde; de prøver så godt de kan å leve lvivet. Om sommeren er torget i gamlebyen pakket med kafeer og øldrikkende lokale og besøkende. Østerrikerne brakte Wiens kafékultur til Lviv – og den lever fortsatt.

– Jeg har mange venner i Kiev som kommer hit bare for å gå på kafé, sier Tatyana Levitskaya (22), nyutdannet fra et av byens to store universiteter.

– Lviv var et partysted i sovjettiden, og finner nå tilbake til det, sier engelskmannen Simon Wallace, medeier i det populære ungdomsherberget Kosmonaut Hostel.

Han forteller at byen har forandret seg til det ugjenkjennelige på fire-fem år. Nå er det kafeer og barer på hvert gatehjørne i gamlebyen. Standarden holder vestlig nivå, og det er folksomt ute til tross for at de fleste innbyggerne har lite penger.

Ukraina åpner seg mot Europa, og Lviv har aldri sett så mange turister som i år. Backpackerne kommer først: Antall herberger har økt fra tre til ti på et år.

– Det er de eventyrlystne som reiser hit fra resten av Europa, sier Tatyana.

Flyplassen og nye hoteller bygges ut, infrastruktur Lviv trenger dersom byen skal kunne huse kamper under det polskukrainske fotball-EM i 2012.

Hvis det blir noe av. Økonomien er i stå, og den lokale valutaen hryvnja kollapset under finanskrisen, noe besøkende nordmenn registrerer i form av eksepsjonelt lave priser. En halvliter øl koster en drøy femmer, en billett til operaen får du for 20 kroner.

– Realiteten er at du kan spise, drikke og være glad for veldig lite penger. For folk som reiser er det et stort trekkplaster, sier Simon Wallace.