Noen prikker meg på skulderen. Jeg snur meg rundt, og stirrer rett inn i en elefantsnabel.

Nå skjønner jeg hva jeg skal gjøre med maiskolben jeg akkurat ble tildelt. Det gjør elefanten også. Så fort jeg er fremme med hånden, blir den gule kolben snappet opp av en ivrig snabel og fraktet videre ned i et sultent elefantgap.

Elefanten er Thailands nasjonaldyr. Selv landets største ølmerke har hentet navnet sitt – Chang – fra det store dyret. I tidligere tider ble elefanten brukt som bygningsarbeider, buss, lastebil og panservogn. I dag er den stort sett en underholdningsartist og et trekkmiddel for turister.

Akkurat som her i Ayutthaya. Elefanten som snappet til seg matbiten jeg holdt i hånden, har nå vendt både snabel og oppmerksomhet mot en gjeng japanske turister som har kjøpt en hel kurv med maiskolber. Fire snabler kjemper om godbitene i kurven, og japanske jenter hviner høyt i skrekkblandet fryd.

Står i kø.

Det er pause i underholdningen, der elefantene kneler, balanserer og løfter instruktørene opp med snabelen. De elefantene som ikke blir matet av turistene, står i kø for å plukke opp andre besøkende som ønsker en ridetur i historiske omgivelser.

Vi er i Thailands gamle hovedstad, en øy omringet av elver, 76 kilometer nord for Bangkok. En gang var dette området blant verdens rikeste, travleste og mest utviklede byer. En million mennesker – deriblant flere vestlige diplomater – hadde denne byen som hjem da den var senteret for et landområde som omfatter omtrent det samme arealet som dagens Thailand.

Flyttet sørover.

Men så – i 1767 – invaderte burmeserne øya. I løpet av noen dager var byen ødelagt, alle skattene stjålet, og befolkningen var enten drept, tatt til fange eller sendt på flukt. Hovedstaden ble flyttet sørover, litt nærmere havet og litt lenger unna Burma.

I dag er det bare ruinene igjen av Siams gamle maktbastion. Rundt 60000 mennesker har bosatt seg rett øst for den gamle hovedstaden, men selve øya er nærmest folketom.

–Selvfølgelig er den det. Alle som ble drept her, nekter å forlate stedet. Spøkelsene er ikke farlige, men det er likevel ingen som ønsker å være her etter at det er mørkt, sier Nophakhun Onkgara, som selger postkort og rambutan-frukt her – på dagtid.

Spøkelser eller ikke – store deler av øya er uansett umulig å bosette seg på fordi den gamle hovedstaden har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1981.

Ruinene kan utforskes delvis fra elefantryggen, men opplevelsen av å vandre rundt de gamle Buddha-statuene, de store tårnene, de gamle ornamentene er større enn å betrakte de samme tingene på avstand.

Majestetisk.

Den korte togreisen opp hit har fraktet meg til en fullstendig annen verden. Til tross for ødeleggelsene, til tross for at ruinene ble overlatt til seg selv og jungelens vekster i mer enn et århundre, til tross for at alle skattene er borte forlengst, er det fullt mulig å forestille seg hvor majestetisk dette stedet har vært.

Østens Venezia ble det kalt. Handelsfolk fra hele verden kom hit for å utveksle varer med siameserne. Fra Kina alene kom det over 1000 skip i året. Referansen til Italia blir klar når man hører hva en nederlandsk handelsmann hadde å si om stedet:

–Innenfor bymurene er det blitt gravd ut kanaler fra elven og inn til byen for å tilrettelegge for transport. I tillegg til hovedårene finnes det et stort antall småkanaler og stier. Når elven står høyt, kan man padle seg frem overalt, til og med opp til hustrappene. Ayutthaya er en elveby som er blitt grundig planlagt. Det er en vakker by, full av mennesker med varer å selge.

Byen hadde tre store palasser og minst 400 templer. Fliker av øya var tilegnet utlendinger, og portugiserne bygget blant annet sin egen kirke her.

Jeg lukker øynene og forsøker å forestille meg Ayutthaya slik det så ut i storhetstiden, like før burmeserne invaderte. Velstanden skal ha vært enorm. På palassene og flere av templene var takene dekket av gull. Arkitekturen var en miks av stilarter fra Sri Lanka, Burma og Khmer – det som i dag er Kambodsja.

Tilsammen regjerte 33 konger her. Hver av dem forsøkte å overgå sin forgjenger når det gjaldt overdådige bygninger og utsmykninger.

Fredelige gjenferd.

Stedet var så tettpakket med skatter at burmeserne brukte ti dager bare på å bære med seg gullet ut av området etter å ha overtatt kontrollen. Og selv da, etter at fienden hadde reist igjen, var det mulig å skrape sammen 100 kilo gull fra restene.

I dag er gullet borte, med unntak av noen få minner på utstilling på byens museum. Men flere av bygningene står der fortsatt – halvveis oppreist og angivelig hjemsøkt av utallige fredelige gjenferd.

Tre av de døde – en konge, hans far og hans bror – ligger gravlagt under Ayutthayas fremste høydepunkt: De tre spirene som utgjør Wat Phra Si Sanphet. Et annet sted å besøke er Wat Phra Mahathat, der man kan vandre mellom hodeløse Buddha-statuer og røde mursteinsruiner. Det er også her man kan se det berømte Buddha-hodet som har vokst fast i et tre.

Jeg klatrer opp på toppen av en av bygningene i Wat Phra Mahathat. Herfra kan jeg se mye av øya. En gang var det fullt av mennesker her. Nå er stedet forlatt, bortsett fra de relativt få turistene som er her samtidig med meg.

Plutselig kjenner jeg at noen prikker meg på skulderen. Jeg snur meg rundt.

Men det er ingen der.