Paul Solheim og to russiske politimenn som var sikre på at nordmannen var eller ville bli verdensberømt, og derfor ville sikre seg et bilde med ham. ( Foto: PRIVAT )
To års sykkeltur til Østen
Det er langt mellom spisestedene på de kasakhstanske steppene. ( Foto: PRIVAT )
Skikkelig ruskete desembervær stopper ikke Paul Solheim fra en lang dag på sykkelen. Her fra det som engang var Silkeveien i Gansuprovinsen i Kina. ( Foto: PRIVAT )
Min tur
Hvem: Paul Solheim fra Oslo.
Når: Mai 2005 til mai 2007.
Reiserute: Oslo – Sverige – Latvia – Hviterussland – Ukraina – Russland – Kasakhstan – Kina – Vietnam – Laos – Kambodsja –Thailand.
Budsjett: Ca. 200.000 tilsammen, hovedsakelig dekket av leieinntekter fra leiligheten. I tillegg hadde han spart en del på forhånd.
Beste sted: Laos, Kina og Russland.
Beste opplevelse: Da fatter’n kom til Kina og ble med på sykkeltur,
Største tabbe: Glemte passet på et hotell i Ukraina og måtte sykle en drøy dagsetappe tilbake for å hente det.
Tips til andre: Fortell flest mulig om planene dine, da blir det nesten umulig å backe ut.
Bøker: Veien til Xanadu. En reise i Marco Polos fotspor av Torbjørn Færøvik. Boken handler om en reise fra Italia til Kina, interessant fortalt med stor historisk kunnskap og fokus på folk forfatteren treffer underveis.
Nett: Pauls egen blogg: Brobrille.no/sykkel
www.maps.google.com – det beste stedet for å minnes en reise eller planlegge neste.
Uventede ting kan skje når man legger ut på sykkeltur. Paul Solheim fikk en lynkarrière som ambassadeingeniør i Vietnam.
HEGE PAULSEN
Først publisert: 15.01.10
Oppdatert: 18.03.10 kl. 16:31
En søndag i mai 2005 pakker Paul Solheim sykkelen og tråkker ut på sitt livs eventyr. Dagen har startet med regn, men når sykkelen er pakket, skinner solen over Birkelunden i Oslo, og det finnes ikke lenger noen grunn til å utsette avreisen. Paul setter seg på sykkelen og tråkker bort fra urbane Grünerløkka. Forbi Tøyenbadet, opp Groruddalen, seige tråkk i retning Sverige.
Fem måneder senere har han syklet til Kina, en reise på nesten tusen mil.
–Jeg tenkte kanskje jeg skulle være borte en sommer, men det skled litt ut, og plutselig hadde jeg vært på hjul i to år, sier Paul.
På forhånd hadde han bare en vag plan om hvor han skulle: østover. Han hadde ikke satt seg noe mål for turen, hverken når det gjaldt varighet eller endedestinasjon. Han skulle bare sykle.
Det han imidlertid hadde passet på, var å fortelle venner og familie om planene. Jo flere som visste det, desto vanskeligere ville det være å backe ut hvis han skulle få kalde føtter.
Vennene var overrasket og litt misunnelige, mor var stolt og gira, mens far var mer skeptisk.
–Mutter’n ga meg tommelen opp og mente jeg ikke burde gi meg før jeg var Australia. Fatter’n var litt mer bekymret, og skjønte ikke helt poenget. Jeg fortalte ham at jeg skulle til Russland og se på ting fra krigen, men det hjalp liksom ikke, sier Paul.
Men mens han tråkket seg østover, skiftet faren sakte syn på sønnens reise.
Europa rundt på rulleskøyter
Russland.
Først ville Paul til Russland. Han hadde prøvd å planlegge så lite som mulig, men noen forberedelser hadde han gjort før han forlot Norge. Han hadde skaffet seg grunnleggende russiskkunnskaper og en pen liten bunke med visa.
–Gjennom en russisk internettside fikk jeg ordnet med businessvisum. Det er litt kronglete å sykle på turistvisum i Russland. Det er ikke fritt for at de hevet øyenbrynene da jeg kom på grenseovergangen i skittent sykkeltøy og påsto at det var business som brakte meg til Russland. Men jeg slapp inn, smiler Paul.
Norge på to hjul
Venner og vodka.
De russiske glosene han hadde pugget før avreise viste seg å bli nyttige. Han ble bedt hjem til folk og fikk både venner og vodka. Han kunne forklare hvem han var og hva han drev med til nysgjerrige politimenn. Og han kunne ringe hotellet i Ukraina og få vite at jo da, han hadde glemt passet sitt der da han reiste samme morgen.
–Men jeg kunne ikke nok russisk til å få forklart at de kunne sende det. Jeg fant ut at eneste mulighet var å sykle tilbake og hente det. Det var en drøy dagstur, forteller Paul.
I starten syklet han nesten hver dag, ofte over 10 mil om dagen. Han hadde ikke tatt seg bryet med å trene seg opp før turen, da han var rimelig sikker på at det ville bli nok trening underveis. Og ganske riktig, det var ikke vondt i rumpe og lår som var det største problemet de første dagene da han tråkket seg ut av Norge og inn i Sverige. Det som var vanskelig, var ensomheten.
–Jeg var vant til å ha folk rundt meg hele tiden, og plutselig var jeg helt alene. Jeg satt alene på sykkelen hele dagen og satte opp teltet alene om kvelden. De første dagene lurte jeg på hva jeg hadde begitt meg ut på, og innimellom angret jeg. Men jeg hadde jo fortalt absolutt alle om reisen. Jeg kunne ikke la skeptikerne, de som sa jeg aldri ville klare det, få rett, sier Paul.
Han tråkket videre, og i Karlstad slapp ensomheten taket.
Til topps på Kilimanjaro
Blogget underveis.
For å dele opplevelser og tanker med de hjemme i Norge, opprettet Paul en blogg, som han oppdaterte etter hvert som milene ble tilbakelagt.
–På en måte syntes jeg det var litt teit å skulle ha en blogg og holde folk oppdatert om alt som skjedde. Men jeg opplevde så utrolig mye, og jeg følte bare jeg måtte fortelle det til noen. Jeg håpet at bloggen skulle bidra til at de der hjemme forsto hva det var jeg holdt på med – og hvorfor, sier Paul.
Og akkurat slik gikk det. Faren, som i utgangspunktet var lite begeistret for sønnens turplaner, leste bloggen og skjønte at her var snakk om mye mer enn å se på noen gamle krigsminner i Russland. For hvert blogginnlegg Paul postet, ble fatter’n mindre og mindre skeptisk. Til slutt var han ikke skeptisk i det hele tatt, men bestemte seg rett og slett for å bli med.
–Han bestilte flybillett og besøkte meg i Kina. Der kjøpte han en sykkel for 300 kroner og ble med meg i tre uker. Det at faren min gikk fra å være så skeptisk til å bli med og sykle, var egentlig det kuleste med hele turen, sier Paul.
Hele familien på lang ryggsekktur
Frihet.
Han sier at en ting som skiller sykkelturer fra turer med buss og tog, er friheten man opplever når man sykler.
–Det er fantastisk å kunne stoppe akkurat der man vil. Vanligvis syklet jeg rundt 10 mil om dagen, men dumpet jeg borti noe kult, rart, morsomt eller fint, bare stoppet jeg og ventet med å dra videre til neste dag.
Og rare og morsomme ting dumpet han definitivt borti. For eksempel i Kina, da han skulle spørre om veien til hotellet og endte med å få et ytterst ærefullt oppdrag.
–Han som viste meg veien inviterte meg ut på middag, og vi fant raskt tonen. Han fortalte at han skulle gifte seg, og jeg spurte hvem som skulle være forloveren hans. Han tenkte seg om et øyeblikk før han så på meg og svarte at det skulle jeg være. Slik ble jeg forlover i et stort bryllup på den kinesiske landsbygda, forteller Paul.
Brudgommen var kjempefornøyd med valget sitt og hadde ringt lokal-TV for å få foreviget mirakelet – en høyreist, blond nordmann som forlover i et kinesisk bryllup.
–Det var en bra deal. Brudgommen fikk anseelse fordi han hadde en europeisk forlover og jeg fikk mine 15 minutters berømmelse, med intervju på kinesisk TV, ler Paul.
Til topps i Himalaya
Ambassadeingeniør.
Også i Vietnam skulle tilfeldighetene bringe Oslo-mannen opp i en merkelig situasjon. Han møtte en dame som inviterte ham på en broderiutstilling, men hadde ingen anelse om hva det var han hadde begitt seg ut på.
–Da jeg møtte opp, fikk jeg beskjed om at de måtte ta mål av meg med en eneste gang, og jeg fikk spesialsydd en tradisjonell vietnamesisk silkedrakt. Etter det ballet det bare på seg, og plutselig var jeg midt i en prosesjon sammen med de mest høytstående menneskene i Hanoi. Det viste seg etter hvert at de trodde jeg var fra den norske ambassaden. Jeg fortalte som sant var at jeg var ingeniør, og de omtalte meg konsekvent som ambassadeingeniør Solheim. Jeg prøvde febrilsk å finne en måte å forklare misforståelsen på, men det falt seg aldri naturlig, og til slutt fant jeg ut at det var best å spille med og heller komme seg unna så fort som mulig. Jeg ble til og med intervjuet om norske broderitradisjoner på vietnamesisk TV, ler han.
Stillhet, fred og ro på discostranden
Savnet å jobbe.
I begynnelsen syklet han mye og langt. Etter hvert ble dagsetappene kortere og pausene lengre. Da han hadde kommet til Thailand, var både reiselysten og reisekassen skranten. Han brukte de siste pengene på flybilletten hjem, en nordmann på flyplassen i Bangkok lånte ham de 70 dollarene det kostet å få med seg sykkelen hjem til Norge.
–Jeg var ikke lei av å reise, men jeg savnet å gjøre noe konstruktivt. Vennene mine hjemme i Norge jobbet, alle jeg møtte underveis jobbet, men selv satt jeg bare på sykkelen, dag etter dag. Etter hvert begynte jeg å savne å gjøre nytte for meg, sier Paul.
Men vel hjemme i Norge, er det andre ting han savner.
–Mest av alt savner jeg eventyrfølelsen. Det å våkne om morgenen og ikke vite hva dagen vil bringe. Rett etter at jeg kom hjem var jeg rastløs, men etter en stund slapp rastløsheten taket. Men det hender, når jeg går til jobb og det er en fin dag, at jeg kikker opp på himmelen og tenker at i dag hadde det jammen vært fint å sykle.
Aktiv ferieALLE TEMAER
Dette er charterselskapenes nyheter. Les saken
Vant stor premiepott i «Vil du bli millionær?»Les saken
Sol, sommer og sand mellom tærne er viktig. Les saken
