Vi flyter somkorker i det salte, klare vannet. Det eneste levende vesenetå se er en drøvtyggende ku, matt i solsteken. Grekerne hartrukket seg vekk fra stranden, inn i skyggen. Hadde de settoss komme vandrende ned fra fjellet i heten, hadde desikkert ristet på hodet.

Geniale sinker

De erikke så vant til gale turister på Mani, den midterstefingeren på Peloponnes, det greske fastlandets utstraktehånd mot Middelhavet.-Folk her ønsker egentligikke utvikling eller forandring. Da de satset på turismeandre steder, satt vi musestille og lot som ingen ting, sierPavlov, kaféeier i Kardamili. Sammen med kollega Vangelifra baren rett over gaten, deler han sine samfunnsanalyser iettermiddagsstillheten.-Men det morsomme er atdet kanskje vil vise seg at vi gjorde det rette likevel.Uten å vite det. For turistene liker jo at det er stille ogfredelig. De vil at alt skal være som før, humrer han.Og det kan han ha rett i. Det er vel jakten på det noeudefinerbare "ekte" Hellas som trekker turistene i stadigstriere strømmer. Over en kvart million pakketurister barefra Norge i sommersesongen i fjor.

Gresk Toscana

Er ditt indre bilde av det "ekte" Hellaskritthvite landsbyer med lyseblå besetning på brunsviddeheier? I så fall må du programmere kraftig om før et besøkpå Mani.Brun kalkstein er byggematerialet i de smålandsbyene. Klynget sammen i fjellsider eller på toppen avåser. Sypressene står som dristige, slanke skulpturer,strødd over det frodige landskapet. Som ikke er brunt. Mengrønt.Nederst: havet i alltid skiftende nyanser avturkis, grønt og blått. Og jevnt skrånende oppover, i stadigmer dramatiske kløfter og stup: Mount Taiyetos. Fjellkjedensom strekker seg tvers gjennom Hellas, og som her på Manistuper i sjøen før den dukker opp igjen på Kreta.Følelsen av et kjent landskap var slående da vi med friskeøyne og leid bil tråklet oss nedover langs kysten den allerførste dagen. Svaret var Toscana. Selvfølgelig! Bare littbarskere. Og mye billigere!

Kraftig kost

Forom landskap og omgivelser er i millionklassen, er tilbudettil den reisende fortsatt greit og gresk.-Come,look! vinker for eksempel Elenara oss rett inn på kjøkkenet,da vi desperate av sult vakler inn på tavernaen med sammenavn.Vi sikler en runde mellom gryter duftende avspinat i vinsaus, aubergine-stuing, bønner i tomatsaus,kikertpuré, kylling i sitronsaus, fylt paprika og kanin idill. Ender opp med å bestille dobbelt for mye, og får endesto lengre konversasjon med matmor på kjøpet mens viørter.-Elenara betyr den store Eleni. Det erfordi jeg har så store porsjoner, sier hun fornøyd ogklasker den største greske salaten i nyere historie iduken.-Det er fordi hun prater så mye, supplererde lokale kaféverter inne i byen ved en senereanledning.Vi strever med gigantmåltidet, men får klarbeskjed om at fetaen, den må vi i hvert fall spise opp. Barekjenn så myk og fet den er, rett fra nærmeste landsby!Tomatene er fra egen hage, og bør heller ikke legges igjen,og brødet, ja det har Elenara knadd med sine egne sterkehender selvsamme morgen, så det hadde nå vært hyggelig om viikke ville forsmå.Det er bare å resignere. Elenaraklukker mens hun rydder bort de tomme plastfatene. Kanskjevi vil komme innom til frokost neste dag?-Bigomelettes, tegner hun med hendene, mens vi rygger nedtrappen og berger oss inn i bilen.

Hjem til Hades

Vi er bunnsolid rustet for vår videre ferdsørover halvøya. Helt til den mytologiske verdens ende,nedgangen til Hades' underverden, dødsriket. Aller ytterstmot havet skal det ligge, har vi både hørt og lest.Kvelden før sto vi på hotellet sammen med advokaten Christosfra Athen, bøyd over et gigantisk kart over Peloponnes. Hansdesiderte favorittområde, som han mer enn gjerne ville delemed besøkende nordmenn.-Very interesting place,you must spend at least one day, gjentok han, mens hanflyttet fingeren fra perle til perle. Med milevismellom.Vi innså i fellesskap at vi burde begrenseaksjonsradiusen noe, og han sendte oss i retning KappTénaro, verdens ende.Landskapet skifter karakter. FraToscana til Island. Rundt på snausvidde koller ligger dekarakteristiske tårnhusene som skoesker på høykant.Maniotenes bokstavelige tolkning av at "My home is my castle".Deres kombinerte boliger og festninger, bundetsammen i et finurlig nett av underjordiske ganger, gjordedem like uinntagelige som fryktede. Mani er da også deneneste lille fliken av Hellas som aldri falt i tyrkernesklør.Like ofte kjempet de mot naboene i nærmeste tårn.I endeløse familiefeider med blodhevn og æresdrap somingredienser. Våre venner kaféeierne husker godt at en ungbrud med manglende dyd ble hevnet så sent som på60-tallet.

Til verdens ende

Men vi er på veitil verdens ende, og må knekke greske skiltkoder for å kommedit. At TABEPNA betyr taverna, er én ting. Men nårbokstavene ser ut som små, krypende marker, blir det verre.Først kjører vi feil og havner i en gudsforlattfiskerlandsby. Så tar vi en råsjans, og "taivapo" viser segå lede til Ténaro.-Yes, yes, over the hill,smiler Yota, vertinne på siste vannhull før verdens ende.Hun peker mot en sti over en uendelig motbakke. Klokken erto. I Kardamili skal de snart trekke inn i skyggen oghvile.Vi parkerer bilen og begynner å traske, mens engresk familie på badetur ser vantro etter oss. Stigningen erjevn, solen brennende og duften av timian berusende. Akkuratsom i Norge skjuler en bakketopp en annen.Men stientar slutt. Og verden tar slutt. I et fyrtårn. I en myte. Dendype duren fra et containerskip på vestlig kurs er alene derute.Vi skal gå tilbake over bakketoppene, skyllestøvet og svetten av oss i krystallklart, lunkent vann, ogleske strupen i skyggen hos Yota.Siden skal vi brukedagene på å bade fra sandstrender og fra strender medsmåstein. Vi skal kjøre over fjellpass på over 1500 meter,og bite i oss hotellvertens uskyldige bemerkning: -Jegble jo litt overrasket da jeg skjønte at dere har så dårligmed fjell i Norge. Eliasfjellet her oppe på 2407 meter er jobare vårt fjerde største...Vi skal hilse pånonner som vever silke. Vi skal snakke med gamle, skrukketegubber på fingerspråk. Og drikke kildevann rett frafjellet.Men først og sist skal vi føle at det var visom fant veien helt til verdensende.